Nøttekake med sjokoladeganache og kaffekrem

I helgen var jeg på hyttetur. Følte veldig at jeg hadde skrytt på meg kakeferdigheter jeg var i tvil om jeg kunne innfri da turkameratenes forventninger ble annonsert. Et par dager før kom det matbrev fra NRK og jeg kom over en kakeoppskrift fra Lise Finckenhagen. Tror forventningene ble noenlunde innfridd, men dette er nok mest en voksenkake. Barna likte den ikke så godt, så det var bare de to eldste i heimen som satte pris på at jeg kom hjem med rester.



Bunn
5 egg
3.5 dl sukker (i oppskriften står det 4 dl melis)
2 ts bakepulver
4 ss hvetemel (går nok fint an å sløyfe)
5 dl malte hasselnøtter (eller mandler)

Pisk eggedosis av egg og sukker. Bland forsiktig i resten av ingrediensene. Hell i en smurt form, ca 24 cm i diameter. Jeg hadde et bakepapir nederst i springformen, det gjorde det lett å få kaka hel ut av formen. Stek ved 160 grader i ca 45 minutter. Den hever fint i ovnen, men synker sammen i midten når den blir tatt ut. Det blir en fin grop å helle fyllet i. 

Sjokoladekrem
200 g mørk sjokolade
2 dl fløte

Varm opp fløten til den koker. Hell den varme fløten over sjokoladen som er hakket i småbiter. Rør til all sjokoladen er smeltet. Sett til avkjøling før sjokoladeblandingen helles over kaka. Vipp litt på formen så sjokoladen fordeles jevnt utover. Den vil stivne når den blir ordentlig kald. 

Kaffekrem
3 dl fløte
1/2 dl sukker
2-3 instant espressopulver

Røres sammen til krem og fordeles over kaka. Pynt med revet eller hakket sjokolade. 

Lyslykter

Jeg lagde lyslykter i helgen, inspirert av henne som har en kjent hageblogg. Hva heter den, mon tro? Det er i hvert fall veldig enkelt. Jeg fylte vanlige ballonger med vann og satte dem ut i kulda. Jeg fikk lære den harde veien at det ikke er så lurt å sette dem inntil hverandre, for da tok det lenger tid før de ble gjennomfrosne. Mine stod ute i et døgn omtrent, var vel ca 5 minus. Det var litt kort.

Tok dem inn, lagde hull i ballongen og stod igjen med noe som den Harry Potter-gale syntes så ut som en krystallkule. Hakket deretter et hull i toppen som var stort nok til å slippe et lys nedi.

Til neste gang må jeg huske å ikke sette dem inntil hverandre. Jeg burde også ha blåst luft i ballongen etter å ha hatt vann i den, det ville gitt en rett overflate på vannet som kunne utgjort bunnen på kulen. Og dessuten burde jeg ikke brukt t-lys. Det blir så varmt at kulene smeltet nokså fort.

Enkel gulrotkake

Første gangen jeg smakte gulrotkake var under OL på Lillehammer. Det var iskaldt, vi var ute i skogen under 50-kilometeren og jeg fikk smaken på noe helt nytt. Etter dette har jeg selvfølgelig smakt mange forskjellige gulrotkaker, men jeg vender forsatt oftest tilbake til den oppskriften jeg fikk av Anita like etterpå.

4 egg
3 dl sukker
3 dl hvetemel
2 ts natron
2 ts kanel
1 ts salt
1 ts vaniljesukker
1.5 dl nøytral olje
4-5 dl revne gulrøtter

Sett ovnen på 180 grader. Pisk eggedosis og bland i det tørre. Bland olje og gulrøtter og rør det forsiktig sammen med resten. Ha i smurt rund form og stek midt i ovnen (eller litt under) i ca 45 min.

Ostekrem
100 g romtemperert smør
200 g philadelphiaost
250 g melis
1 ts vaniljesukker
2 ts sitronsaft

Rør fyllet sammen og ha det på kaka.

Strikkebukse til den eneste som vil ha ull

Har endelig strikket ferdig ullbuksa til henne som ønsker seg sånt. Hvis det skulle være tvil, er det hennes fot som stikker seg med på bildet. Ullbukser er veldig praktiske og brukes masse, men akk så kjedelige å strikke. Det tar så lang tid å strikke to rett og to vrang, særlig når garnet er så tynt (pinner 2.5, garnet er Babyull). Jeg syntes jeg strikket beina en kilometer lange, allikevel er buksa akkurat passe i år. Og altså sikkert for kort neste år... Fargene matcher selvfølgelig genseren jeg strikket rett før jul.

"Den lange, hvite skyens land" av Sarah Lark

Jeg byttet jobb for en stund siden. Gikk fra en jobb med ganske mye kjøring til en jobb hvor jeg hovedsakelig er på kontoret. Det gjør noe med hvor mange lydbøker jeg rekker. Og det gjør at en bok som strekker seg over 20 CDer og nesten 26 timer tar ganske lang tid å bli ferdig med. Men nå har jeg allikevel hørt ferdig "Den lange, hvite skyens land" av Sarah Lark. Den er lest av Bodil Vidnes-Kasperud, hun har en behagelig fortellerstemme. Bokas originalspråk er tysk, oversettelsen fungerer så vidt jeg kan bedømme, bra.

Fra omslaget:
En fargesprakende familiesaga fra New Zealand. 
London 1852. Helen Davenport er ugift og guvernante i en velstående familie, men lengter etter mann og barn. I New Zealand er det overskudd på gifteklare ungkarer. Da Helen får muligheten til å reise dit for å gifte seg med en sauebonde hun aldri har møtt, bare brevvekslet med, griper hun sjansen. 

Samtidig blir den vakre rikmannsdatteren, Gwyneira Silkham brukt som innsats i et kortspill. Den mystiske baronen som har vunnet henne, vil gifte henne bort til sønnen sin. Familien er skandalisert, men Gwyn er glad for å begynne et nytt liv i New Zealand, langt fra sosietetslivet i Wales. 

På overfarten til Christchurch møtes de to kvinnenen og blir venner, til tross for klasseforskjellen. 

Tilværelsen - og ektemennene - på New Zealand viser seg å bli helt annerledes enn de hadde forestilt seg, og kvinnene må hjelpe hverandre til å skape det livet de hadde håpet på. 

En fengslende historie om kjærlighet og hat, tillit og fiendskap, og to familier som er uløselig knyttet sammen. 

Boka er hørverdig og har gjort turene til og fra jobb mye kortere. Det er allikevel en lang bok og jeg tviler på at jeg kommer til å lese oppfølgeren (som vel ikke er oversatt til norsk ennå). Jeg synes figurene blir litt endimensjonale og fortellingen er engasjerende nok, men tilfører meg ikke noe nytt. En svak firer fra meg på terningen.

Toleranse er en sjelden fugl?

Her om dagen leste jeg et blogginnlegg av en jente jeg kjenner. Eller kjenner til, er det kanskje riktigere å si. En kul dame synes jeg. En dame med bein i nesa og utradisjonelle livsvalg. En som også som jente skilte seg ut. En jeg trodde var en som blåste i hva andre mente om henne. Og så fikk akkurat dette blogginnlegget meg til å føle meg undelig kjedelig, skrekkelig konform og totalt uinteressant. Hennes beskrivelse av seg selv som David mot Goliat, skapte sterkere skiller i verden enn dem jeg trodde verden trenger.

Jeg er bare en dame med bein i nesa og tradisjonelle livsvalg. En jente som spilte fotball, som aldri fikk anmerkninger, som skygget banen da de andre prøvde lettere rusmidler. Som har hus, katt, hage og garasje med to biler. Tre barn og en grei mann. Jobb, regninger og A4-livet mitt, som jeg trives så godt med. Det å lese om "opprørere", å snakke med folk som har strevd, å bli konfrontert med at andre virkelig tisser i motvind og blir klissvåte, burde gjøre meg fornøyd, burde gi meg det mentale klappet på skulderen. I stedet gir det meg ofte en følelse av at det er de våte som har skjønt meningen med livet, at jeg er en som får alt for lett og som tar alt for lett på ting. Det kan få meg til å føle meg enkel kognitivt og lettvint følelsesmessig.

I boka jeg leser nå ("En overflødig kvinne", mer om denne når den er ferdiglest) uttrykker hovedpersonen Ahmad var sikker på at han var forskjellig fra Marcello, hovedpersonen i The Conformist, som ikke har noen moralsk kjerne, som er en som dilter etter, som ikke har noen uavhengig personlighet. Ahmad hevdet at han var en individualist. Ingen er mer konform enn den som insisterer på sin individualitet. Det er vel også en forenkling, en generalisering og ikke nødvendigvis helt sant, men det gir kjenklang hos meg. I hvert fall slår det meg som paradoksalt at noen kan fnyse foraktelig av åtte-til-fire-livet og hang til popmusikk, samtidig som sorgen over å ikke selv ha blitt akseptert er nokså synlig.

Jeg skjønner at den konforme, den ukompliserte, den selvtilfredse, kanskje har mindre behov for å fremheve egen tilhørighet. Og mindre behov for å understreke mangler hos andre. Men det slår meg allikevel som trist at mangelen på egen tilhørighet så ofte løses ved å påpeke andres varig svekkete sjelsevner eller dritkjedelige klær. Toleranse er visst en sjelden fugl.

"En spire av håp" av Ruta Sepetys

Jeg har etterhvert lest nokså mange bøker, men forsvinnende få av dem har vært fra et baltisk land. Nå har jeg lest "En spire av håp" av Ruta Sepetys og jeg har fått innblikk i landets historie fra de ble okkupert av Russland.

Fra omslaget:
Den morgenen var min brors liv ikke mer verd enn et lommeur...

Femten år gamle Lina er en litauisk jente som lever et helt vanlig liv - helt til sovjetiske offiserer trenger seg inn i hjemmet hennes og river familien fra hverandre. Hun skilles fra sin far og tvinges om bord på et fullpakket tog, mens Line, moren og lillebroren sendes av gårde til en arbeidsleir i Sibir, der de tvinges til å kjempe for livet. Lina finner trøst i kunsten, og dokumenterer hendelsene gjennom tegning. Hun risikerer alt ved å legge igjen ledetråder om hvor hun befinner seg, og gir dem videre i håp om at de vil finne veien til farens fangeleir. Men vil styrke, kjærlighet og håp være nok til å redde Lina og hennes familie? 

Ruta Sapetys egen slekt ble rammet av Stalins utrenskninger på 1940-tallet. Forfatteren gir et unikt innblikk en av verdenshistoriens mer ukjente hendelser som rammet tusenvis av mennesker i Baltikum. 

Boka er lettlest og rørende. Jeg liker personskildringene - hovedpersonene er en troverdig blanding av gode og mindre gode egenskaper. Også enkelte av bipersonene rommer flere dimensjoner, noe jeg liker godt.

Fra boka:
Jeg savnet pappa. Han ville ha visst hvem vi kunne snakke med og hvem vi burde holde oss unna. 

Vi gravde og gravde til lastebilen kom forbi med vannet vårt. Kommandør Komorov var også med. Han gikk rundt hullene for å inspirere dem. Jeg kikket bort på bøtten med vann. Håret klistret seg til ansiktet mitt. Jeg hadde lyst til å dyppe hele hodet ned i bøtten og drikke til jeg ikke klarte å få ned mer. Komorov bjeffet en kommando. Kretzsky flyttet urolig på seg. Komorov gjentok kommandoen sin. 

Ansiktet til mor fikk en askegrå farge. "Han sier... at vi må legge oss i det første hullet," sa hun. 
"Hvorfor det?" spurte jeg. 

Komorov ropte og dro en pistol opp fra beltet. Han rettet den mot mor. Hun hoppet ned i det første hullet. Pistolen ble rettet mot hodet mitt. Jeg hoppet etter. Han fortsatte helt til alle fire stod oppreist i hullet. Han lo og bjeffet ut en ny kommando. 

"Vi må legge hendene på hodet," sa mor. 
"Gode Gud," sa fru Rimas, og jeg kunne kjenne at kun skalv ved siden av meg. 

Jeg likte boka godt, men synes (som jeg ofte synes når jeg leser noe) at avslutningen var litt hastig. Det virket litt som om forfatteren bestemte seg for at nå var boka lang nok og derfor ikke avrundet historien helt. Totalt sett er det allikevel en bra bok. Tross den nokså triste rammen, er det mer en bok om håp og samhold, enn om krig og tortur. Terningkast fire tror jeg. Eller nesten fem.