"En spire av håp" av Ruta Sepetys

Jeg har etterhvert lest nokså mange bøker, men forsvinnende få av dem har vært fra et baltisk land. Nå har jeg lest "En spire av håp" av Ruta Sepetys og jeg har fått innblikk i landets historie fra de ble okkupert av Russland.

Fra omslaget:
Den morgenen var min brors liv ikke mer verd enn et lommeur...

Femten år gamle Lina er en litauisk jente som lever et helt vanlig liv - helt til sovjetiske offiserer trenger seg inn i hjemmet hennes og river familien fra hverandre. Hun skilles fra sin far og tvinges om bord på et fullpakket tog, mens Line, moren og lillebroren sendes av gårde til en arbeidsleir i Sibir, der de tvinges til å kjempe for livet. Lina finner trøst i kunsten, og dokumenterer hendelsene gjennom tegning. Hun risikerer alt ved å legge igjen ledetråder om hvor hun befinner seg, og gir dem videre i håp om at de vil finne veien til farens fangeleir. Men vil styrke, kjærlighet og håp være nok til å redde Lina og hennes familie? 

Ruta Sapetys egen slekt ble rammet av Stalins utrenskninger på 1940-tallet. Forfatteren gir et unikt innblikk en av verdenshistoriens mer ukjente hendelser som rammet tusenvis av mennesker i Baltikum. 

Boka er lettlest og rørende. Jeg liker personskildringene - hovedpersonene er en troverdig blanding av gode og mindre gode egenskaper. Også enkelte av bipersonene rommer flere dimensjoner, noe jeg liker godt.

Fra boka:
Jeg savnet pappa. Han ville ha visst hvem vi kunne snakke med og hvem vi burde holde oss unna. 

Vi gravde og gravde til lastebilen kom forbi med vannet vårt. Kommandør Komorov var også med. Han gikk rundt hullene for å inspirere dem. Jeg kikket bort på bøtten med vann. Håret klistret seg til ansiktet mitt. Jeg hadde lyst til å dyppe hele hodet ned i bøtten og drikke til jeg ikke klarte å få ned mer. Komorov bjeffet en kommando. Kretzsky flyttet urolig på seg. Komorov gjentok kommandoen sin. 

Ansiktet til mor fikk en askegrå farge. "Han sier... at vi må legge oss i det første hullet," sa hun. 
"Hvorfor det?" spurte jeg. 

Komorov ropte og dro en pistol opp fra beltet. Han rettet den mot mor. Hun hoppet ned i det første hullet. Pistolen ble rettet mot hodet mitt. Jeg hoppet etter. Han fortsatte helt til alle fire stod oppreist i hullet. Han lo og bjeffet ut en ny kommando. 

"Vi må legge hendene på hodet," sa mor. 
"Gode Gud," sa fru Rimas, og jeg kunne kjenne at kun skalv ved siden av meg. 

Jeg likte boka godt, men synes (som jeg ofte synes når jeg leser noe) at avslutningen var litt hastig. Det virket litt som om forfatteren bestemte seg for at nå var boka lang nok og derfor ikke avrundet historien helt. Totalt sett er det allikevel en bra bok. Tross den nokså triste rammen, er det mer en bok om håp og samhold, enn om krig og tortur. Terningkast fire tror jeg. Eller nesten fem.