Toleranse er en sjelden fugl?

Her om dagen leste jeg et blogginnlegg av en jente jeg kjenner. Eller kjenner til, er det kanskje riktigere å si. En kul dame synes jeg. En dame med bein i nesa og utradisjonelle livsvalg. En som også som jente skilte seg ut. En jeg trodde var en som blåste i hva andre mente om henne. Og så fikk akkurat dette blogginnlegget meg til å føle meg undelig kjedelig, skrekkelig konform og totalt uinteressant. Hennes beskrivelse av seg selv som David mot Goliat, skapte sterkere skiller i verden enn dem jeg trodde verden trenger.

Jeg er bare en dame med bein i nesa og tradisjonelle livsvalg. En jente som spilte fotball, som aldri fikk anmerkninger, som skygget banen da de andre prøvde lettere rusmidler. Som har hus, katt, hage og garasje med to biler. Tre barn og en grei mann. Jobb, regninger og A4-livet mitt, som jeg trives så godt med. Det å lese om "opprørere", å snakke med folk som har strevd, å bli konfrontert med at andre virkelig tisser i motvind og blir klissvåte, burde gjøre meg fornøyd, burde gi meg det mentale klappet på skulderen. I stedet gir det meg ofte en følelse av at det er de våte som har skjønt meningen med livet, at jeg er en som får alt for lett og som tar alt for lett på ting. Det kan få meg til å føle meg enkel kognitivt og lettvint følelsesmessig.

I boka jeg leser nå ("En overflødig kvinne", mer om denne når den er ferdiglest) uttrykker hovedpersonen Ahmad var sikker på at han var forskjellig fra Marcello, hovedpersonen i The Conformist, som ikke har noen moralsk kjerne, som er en som dilter etter, som ikke har noen uavhengig personlighet. Ahmad hevdet at han var en individualist. Ingen er mer konform enn den som insisterer på sin individualitet. Det er vel også en forenkling, en generalisering og ikke nødvendigvis helt sant, men det gir kjenklang hos meg. I hvert fall slår det meg som paradoksalt at noen kan fnyse foraktelig av åtte-til-fire-livet og hang til popmusikk, samtidig som sorgen over å ikke selv ha blitt akseptert er nokså synlig.

Jeg skjønner at den konforme, den ukompliserte, den selvtilfredse, kanskje har mindre behov for å fremheve egen tilhørighet. Og mindre behov for å understreke mangler hos andre. Men det slår meg allikevel som trist at mangelen på egen tilhørighet så ofte løses ved å påpeke andres varig svekkete sjelsevner eller dritkjedelige klær. Toleranse er visst en sjelden fugl.