I det siste har jeg tenkt på at vi stadig lar oss selv strekke lenger enn vi egentlig rekker. Ikke at vi strekker oss for å rekke alt mulig. Eller det gjør vi jo også, men det er ikke strekking i den forstand jeg tenker nå. Det er mer det at vi i så stor grad lar oss prege av hva våre nærmeste gjør og hvordan de presenterer seg, som slår meg som et underlig fenomen. Det er akkurat som om når de gjør noe, så har jeg også gjort det litt.
På sett og vis er det forståelig at foreldre tenker at de presenterer seg selv gjennom hvordan barna fremstår. Hvis mine barn blir oppfattet som hyggelige, veloppdragne, snille osv, er det lett å ta det som et kompliment til meg selv. Samtidig har jeg tre barn og jeg vet jo utmerket at de har forskjellig temperament, er mottakelige for oppdragelse i ulik grad og at ikke alt det gode er min fortjeneste. Jeg vet dermed også at det slett ikke er sikkert at den "umulige" gutten preges av mangel på oppdragelse hjemmefra, det kan rett og slett hende at han er vanskeligere å oppdra enn mine.
Det som er enda rarere er når foreldre er stolte av at deres barn går tidlig, at det sover hele natta, at det snakker tidlig eller er den første i klassen som leser en hel bok. Vi vet jo godt alle sammen at barn stort sett utvikler seg i eget tempo og at de tidlige forskjellene har en tendens til å utjevnes med årene.
Som mamma er det herlig å være den aller beste i verden, den de skal gifte seg med eller den som hører "Hva jeg skal bli når jeg blir stor? Jeg skal bli Aud jeg!" Det gjør selvfølgelig fallhøyden stor, for plutselig er jeg pinlig. Jeg gjør ikke pinlige ting eller sier pinlige ting. Jeg bare er pinlig. Ungene har jo ikke noe ansvar for min manglende oppdragelse eller min tendens til å snakke med alle jeg treffer, men de skjemmes allikevel. Det er kanskje ikke underlig at de tenker at de fremstår som en del av meg eller at min pinlighet smitter over på dem, men det er litt rart allikevel. Å etablere et trygt selv, et atskilt selv, noe som skiller barn fra mor og oppløser symbiosen skjer jo mange år før denne følelsen av skam over opphavet oppstår, så det er litt rart det dukker opp rett før tenårene hos de aller fleste.
Det å skille seg ut, det å være annerledes er jo vanskelig for mange ungdommer, men de kan da skille mellom seg selv og foreldrene på den alderen? En av mødrene til eldsteguttens kompiser fortalte om sin sønn som ikke ville gå sammen med henne på butikken, han gikk alltid noen skritt foran eller bak hvis familien var ute sammen. Hun hadde konfrontert ham med at her i lokalmiljøet vet jo alle at jeg er moren din uansett, så hvem tror du ser rar ut nå? Er det vi som går her sammen og snakker eller er det du som ikke kan gå sammen med oss? Nei, si det. Dette er jammen ikke logisk!
Det som egentlig er underlig, er at vi i så liten grad skjemmes over våre partnere. Dem har vi jo stort sett valgt. Ikke med klart blikk alltid, forelskelsen kan gi en tåkete vurdering. Når vi velger å fortsette å leve sammen med partneren, få barn med ham og gifte oss - da har vi vel i hovedsak gjort en vurdering og den kan med rimelighet brukes som en avspeilning av oss selv. Allikevel kjenner jeg forsvinnende få som synes partneren er pinlig. Venninner kan klage over late menn, over dumme menn, over hjelpesløse menn eller bortskjemte menn, men de skammer seg ikke over dem allikevel. Kanskje er det nettopp det at man selv har gjort vurderingen som gjør det umulig å tenke på de dårlige egenskapene som pinlige? Hvis han er pinlig, så er jeg også pinlig?
Jeg må innrømme at jeg nyter å være passert 40. Jeg er stort sett fornøyd med meg selv, men ser mine utfordringer. Jeg skjemmes ikke over mine foreldre, men tenker om dem med varme. Jeg ser deres dårlige egenskaper, men tenker ikke at det smitter over på meg og jeg synes helt klart at de gode egenskapene oppveier de dårlige. Jeg har foreløpig bare én unge som synes jeg er pinlig og selv han synes ganske ofte at jeg er kul. De andre to hevder foreløpig at jeg er best i verden og det er ganske deilig. Så får jeg bare godta at tidene vil endres, at de andre to også vil komme til å synes at jeg er pinlig. Men jeg håper jeg fortsetter å være kul. Og så håper jeg enda mer at de lærer seg å skille, å se hva som er dem og hvilke handlinger de har ansvaret for. Kun sine egne rett og slett!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar