Årene før ungene skjønner at det som er helt ille for dem, ikke nødvendigvis er det for meg, er herlige! Minstejenta ble nettopp veldig sur på meg og sa "Når du sier sånn, kommer jeg ikke til å spise noe godteri på lørdag!" Eldstegutten hadde et lignende utsagn på samme alder "Hvis jeg må spise de gulrøttene, så spiser jeg hvert fall ikke is etterpå!". Den gode mor som tar dem på alvor, ler selvfølgelig ikke av dem. Så god mor er jeg dessverre ikke. Jeg tar dem jo på alvor selvfølgelig, men klarer ikke å la være å le av slike gullkorn. Det gjør ikke den forutrettete noe mindre fornærmet selvfølgelig.
"Når jeg blir stor og du blir liten, da skal ikke du få spise sjokolade når du vil heller!" er en annen klassiker i samme gate. "Mamma når jeg blir stor og du blir liten, da kan du få denne kjolen av meg. Du synes jo den er så fin og jeg liker den ikke, så da er det fint at du kan få den." Det er jo et fremskritt i forhold til utsagnet om godteri på lørdag, når hun snakker om kjolen viser hun at hun skjønner at det som er inni hennes hode er noe annet enn det som er inni mitt. På et eller annet tidspunkt blir det en selvfølge at tiden ikke er sirkulær og da forsvinner disse utsagnene. Dessverre. Jeg tenker stadig at jeg skal bli flinkere til å skrive opp hva de sier, men foreløpig er det mest ambisjoner. Jeg koser meg med det de sier der og da og reflekterer noen ganger over hvordan dette avspeiler utviklingsnivået deres, men glemmer ofte å notere gullkornene for fremtiden. Uansett er det morsomt å se at de går gjennom de samme stadiene alle tre!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar