Meningen med livet og andre store spørsmål

Rett før nyttår mistet en venninne moren sin og i disse dager renner tiden ut for moren til en annen venninne. Det er så hjelpesløst å stå på siden og se andre sørge og det setter mange tanker i gang på egne vegne også. Min egen pappa forsvinner delvis fra oss, men han er jo her ennå. Det er sårbart å tenke på at foreldregenerasjonen slipper taket i livet og måtte innse at slik blir fremtiden. Om noen år skal flere av mine nærmeste venner miste foreldrene sine og min egen generasjon skal bli den eldste. Jeg er ikke religiøs og jeg må innrømme at det skremmer meg at dette liksom er alt. Vi er her en kort stund og så er det over. Da gjelder det vel å gjøre det beste ut av det?

I kveld har jeg grått av "Ingen grenser", jeg har ikke fulgt hele serien, men fikk heldigvis med meg de siste to episodene. Det er virkelig imponerende hvordan det går an å gjøre det beste utav livet selv om det på avstand kan se ut som om det er vanskelig å gjøre noe som helst! Å krabbe opp fjellsidene eller å trekke seg opp etter armene, det står det virkelig respekt av.

Det inspirerer meg til å tenke på mitt eget liv, hva jeg fyller tiden med og hva jeg gjør utav mine sjanser og muligheter. Jeg skal ikke opp i Himalaya eller noen annen fjelltopp tror jeg, men må kanskje tenke på hva jeg skal bruke livet og tiden til. Begge mine venninner har vært imponerende i sin evne til å være der sammen med sine mødre og så lurer jeg på om jeg hadde klart det samme. Er jeg en dame som står sammen med mine nærmeste? Jeg vet ikke, men jeg håper det. Jeg skjønner at jeg har mye å gå på for å virkelig være der for mine. Ikke et nyttårsforsett, men helt klart en livsambisjon!