Små gleder

For noen uker siden lekte jeg rørlegger og endte opp med å ødelegge noe slik at kjøkkenvasken ikke virket. Det skjedde lørdag kveld og vi var enige om at vi ikke trengte rørleggervakt, kunne klare oss uten vask til mandag formiddag. Det første firmaet jeg ringte mandag morgen sa de kunne sende en mann et par timer etterpå. Mannen kom, mannen så og mannen konkluderte med at han måtte bestille ny vannlås til oss. Mannen sa at det burde ta noen få dager. Mannen fikk nøkkel og vi avtalte at han skulle gi beskjed den dagen han kom slik at alarmen ikke skulle være på. Så langt så vel. Etter en uke ringte jeg ham og etterlyste ham, han sa han skulle sjekke lageret om delen var der og ringe meg tilbake. Uka etter ringte jeg på nytt, da tok han ikke telefonen. Jeg la igjen beskjed. Etter noen dager sendte jeg en melding som han ikke svarte på.  Etter en uke ringte jeg på nytt, fikk ikke svar og la igjen beskjed. Ny uke gikk, jeg ringte og under over alle undre - han svarte! Med en tilforlatelig historie om at kontoret skulle ringt og forklart at delen var blitt borte i posten og at den derfor måtte sendes på nytt. Det var da jeg tenkte på sure blogginnlegg om tilbud og etterspørsel og hvordan jeg syntes håndverkerutdanningene burde økes voldsomt i omfang slik at de ikke ville overleve med denne typen kundebehandling. Når etterspørselen er så stor, spiller det liksom ingen rolle. Vi må bare være takknemlige for den hjelpen de kan tilby.

Men i går var han er og i dag gleder jeg meg over en kjøkkenvask som virker. Kanskje burde jeg bare være takknemlig for den lange perioden uten ordentlig vask - når ville jeg ellers glede meg over å kunne vaske stekepanna uten å bli klissvåt? Det får meg til å tenke på bøkene om "Pollyanna" som ble lest høyt både på skolen og i speideren. Om hun som ble så glad for krykker til bursdagen sin selv om det hun egentlig ønsket seg var en sovedukke. Hun var glad for krykkene, for det minnet henne om at hun var glad for at hun ikke trengte dem. Den moralen er ikke til stede hos mine unger må jeg innrømme. Ikke hos meg heller. Jeg har ingen ambisjon om å lese bøkene for mine unger, tror av en eller annen grunn at de ikke kommer til å engasjere dem... Men akkurat i dag er jeg glad for å ha kjøkkenvask! Og så gleder jeg meg over å vite at det er ett lokalt firma som ikke kommer til å bli bedt om å bidra når de store jobbene skal gjøres her i huset. Oppussing av de siste to badene kommer neppe til å gå til dem ;-)

Chocolate chip cookies

Vi har vært på Hard Rock Café og spist stoore hamburgere, orket derfor ikke dessert. Da jeg kom hjem med de to små, var det plass til noe godt... Nederst i en av skuffene i fryseren fant jeg den siste "deigpølsa" som kan omdannes til gode cookies. Må lage mer deig en av dagene sånn at vi har til andre fysne dager.

160 g smør, romtemperert

210 g sukker

140 g brunt sukker

360 g mel

2 ts bakepulver

1 ts vaniljesukker

3 egg

350 g hakket sjokolade

Rør sukker og smør til en luftig krem, tilsett det tørre og bland til en smuldrete deig. Ha i egg og sjokolade og arbeid deigen raskt sammen. Du kan gjerne blande hvit, mørk og lys sjokolade eller erstatte noe av sjokoladen med hakkete nøtter. Form deigen til to pølser ved hjelp av plastfolie. La den hvile i kjøleskapet i en time eller i fryseren i 1/2 time. Skjær i skiver og stek ved 175 grader i 10-15 minutter. De er ferdige når de har skiftet farge i kantene, ikke stek for mye! 

Jeg lager som regel dobbel porsjon, da har jeg tre "pølser" i fryseren som kan tas opp og skjæres i skiver etter en kort tid på benken. De smaker aller best når de fortsatt er varme! 

Hun har skikkelig feite pupper altså!

Midtimellomgutten har besøk av en venn og denne vennen fortalte meg om en ung mann han kjenner. "Han har jo vært russ ikke sant og nå har han fått ny jobb. Det  er veldig bra med den jobben, for kjæresten hans jobber rett ved siden av. De har  tenkt å flytte sammen også og så vil hun bli gravid. Hun er det ikke ennå, men kanskje hun blir det snart". Etter en liten pause kommer det "Hun har skikkelig feite pupper altså!" Jeg holdt meg alvorlig og lurte på om det var fint eller dumt med feite pupper. Midtimellomgutten min ville også bidra i samtalen og mente at det var fint med feite pupper, for da ble det masse melk til babyen hvis hun ble gravid. "Det er jo de feite puppene som lager mest melk, ikke sant det mamma?"

Kameraten var visst mer opptatt av estetikk, for han sa "Nei, det går an å lage masse melk med små pupper også. Jeg synes det er fint med feite pupper fordi det er liksom fint jeg, det kler henne på en måte". Jammen er de tidlig ute, når 7-åringer legger merke til puppene og mener noe om hvorvidt de er fine eller ikke! Den  9 årige sønnen til en venninne mente at ingen kom til å stemme på en dame i Grand Prix som gadd å synge i bare badedrakt. Ganske søtt det også egentlig, spørs hvor lang tid det tar før han endrer mening...

Snøbarnet - en helt grei bok

Jeg har lest ferdig "Snøbarnet" av Eowyn Ivey. Et middelaldrende par som er ufrivillig barnløse flytter til Alaska for å starte på nytt. I 1920 er det en tøff jobb å skulle omdanne skog til landbruksareal (det er det sikkert ennå, men kanskje ingen prøver?). Når snøen faller, lager de to voksne et snøbarn og dagen etter er det borte, men de to voksne skimter et levende barn mellom trærne.

Historien i boka dreier seg rundt dette barnet, hva de to voksne hver for seg tenker om hvem hun er og hva hun er og hvordan de tross alt klarer å opparbeide et nært forhold til henne. Boka har et godt språk, historien er tidvis svært rørende, men den fenget meg ikke helt allikevel. Det var nok mistanken om at barnet egentlig ikke finnes, som gjorde at jeg ikke lot meg helt rive med.

Oppofrende?

Christine Koht hadde en herlig kronikk på fredag, om damene (ja, tror det som regel er damer) som sukker og sier "Nå er det på tide at jeg tenker på meg selv altså!" Jeg kjenner det igjen og kjenner på den samme irritasjonen. Hva er det som gjør meg irritert? Hvorfor sier jeg meg ikke enig og skjønner at hun er sliten? Ofte har hun jo grunn også til å være sliten og ønske å prioritere seg selv.

Jeg tror det som frustrerer meg er at dette ofte kommer fra damer som hele året er flinke til å fortelle hvor flinke de er, som får meg til å tenke at de ikke gjør noenting som helst uten å forvente applaus. Det er disse damene som forteller om hvor mye de står på for barna, hvor mye de ordner opp for alle andre og hvor viktige de er for sine omgivelser. Det fortelles i en humoristisk tone og med stor vekt på at de ikke klager, men for meg så er det akkurat det de gjør - de klager.

For meg ville det vært mye lettere å høre på at de klagde, da kunne jeg enten klaget med dem eller jeg kunne rådet dem til å drite litt i alle andre. På samme måte ville det vært mye enklere hvis de bare tenkte på seg selv i stedet for å si at de planlegger å tenke på seg selv. Jeg liker best at folk tar ansvar for seg selv, velger det som er riktig for dem, ber om hjelp når de trenger det og gjør det de orker og overlater resten til noen andre. Å bestille seg en tur på spa fordi man tenker at det har jeg jammen fortjent, er noe annet enn å si "Nei, nå er det på tide at jeg begynner å tenke litt på meg selv altså!"

I generasjonen over meg har jeg møtt noen damer som er selvutnevnte martyrer "Nei, jeg fikk aldri tatt noen utdanning jeg, jeg måtte jo være hjemme med Per og Kari" eller "Sånn er det de takker meg, de kommer ikke hjem på besøk en gang, jeg som har ofret alt for dem i så mange år". Jeg snakker med venninnene mine om det, jeg håper vi aldri blir sånne mødre som skaper dårlig samvittighet og gjør oss selv til ofre for livets begivenheter. Det er lov å håpe at vi klarer å unngå det.  Og det er virkelig lov å håpe at noen sparker meg hardt i leggen når jeg selv går i fella og blir en sånn som klager uten egentlig å klage.

Maleren fra Shanghai

Det er mange dager i løpet av uka at jeg synes veien fra Kolbotn til Sandvika er lang, det positive i det er at jeg får med meg noen bøker på veien. Jo mere kø, desto flere kapitler. På lydbok selvfølgelig, det går ikke så sakte at jeg kan lese en bok mens jeg kjører. På fredag ble jeg ferdig med "Maleren fra Shanghai" av Jennifer Cody Epstein.

Boka handler om en fattig 14 år gammel kinesisk jente som blir solgt av onkelen sin til prostitusjon og som ender som verdensberømt maler. Jeg lurte underveis på om dette var fiksjon, men ser nå når jeg googler at det er en sann historie. Eller i hvert fall at den bygger på en sann historie. Den viser tydelig at kvinners rolle er annerledes i Asia enn i Europa, men også at det på verdensbasis har skjedd store endringer på 1900-tallet.

En vakker bok synes jeg, engasjerende og lærerik. Det er fremmed at en fremgangsrik kvinne er en manns eiendom. På tross av det, er hennes indre kamp mellom det å ønske selvstendighet og det å ønske fellesskap gjenkjenbar.

Dritten i midten?

Da jeg fortalte en venninne at jeg var gravid med nummer tre, sa hun "Åja, da blir jo minstegutten dritten i midten da!". Uttrykket var ukjent for meg, men jeg kjente jo igjen teorien da hun sa hva hun mente. Det midterste barnet blir det forsømte barnet, det som aldri får gleden av å være størst og flinkest og som mister muligheten som ligger i å være minst og søtest. Jeg husker det også fra forelesninger om hva søskenrekkefølgen gjør med hvem man blir og hva man blir.

Midtimellomgutten vår har sett ut til å klare seg bra han altså, så jeg har ikke bekymret meg så veldig, men uttrykket om dritten har spøkt i bakhodet flere ganger. Jeg kjenner jo også igjen familiedynamikken der den eldste naturlig får oppmerksomhet kun ved at han er eldst. Han får tid med oss voksne etter at de andre har lagt seg og han kan sole seg i glansen av alt han kan og alt han vet. Den yngste veksler mellom å legge hodet på skakke og sjarmere oss i senk med det strålende smilet sitt og å skrike når hun ikke får det som hun vil. Det kan bli lite plass til han i midten selv om vi prøver å være bevisste på å se ham også.

I gårsdagens A-magasin var det en artikkel som slo hull på myten om at det midterste barnet klarer seg dårligere enn de andre tre og det var egentlig godt! Omsorgsfull, gode forhandlingsevner og tilpasningsdyktig - det høres ikke så verst ut det?

Ekte kjærlighet!

I fjor strikket jeg genser til mannen min. Etter måling utført av dama i strikkebutikken og på råd fra henne, ble den strikket i str M. Litt overraskende egentlig, for han pleier å bruke L. Med tynt garn og tilsvarende mange masker ble genseren gjort ferdig. Da han tok den på, var den fort kort på ermene og genseren har derfor ligget i skapet siden den ble ferdig. Nå har jeg demontert, rekket opp hele mønsteret på ermene, forlenget og strikket mønsteret på igjen og genseren er ferdig.

Dette er et ekte uttrykk for kjærlighet hos meg altså, for å rekke opp og strikke på nytt, det gjør jeg egentlig ikke! Håper han kommer til å bruke den...

Kanskje jeg nå kommer i gang igjen med strikkingen, jeg hadde nemlig bestemt at jeg ikke fikk begynne på noe nytt før jeg hadde gjort ferdig denne genseren.

Hjelper vi hverandre?

De siste dagene har det kommet i hvert fall to oppslag i pressen om folk som har kjørt ut med bilen sin på det glatte føret og som ikke har kommet seg ut av bilen. Det i seg selv er jo ikke verdt de store overskriftene, men det at en masse biler bare kjører forbi uten å stoppe - det er trist og skremmende synes jeg.
http://www.tv2.no/underholdning/broom/-hvorfor-stoppet-ingen-og-hjalp-til-3707985.html
http://www.dagbladet.no/2012/02/13/nyheter/innenriks/trafikkulykke/bil_og_trafikk/20219298/
Det er interessant at man i begge tilfellene peker på at veitrafikkloven krever at man hjelper andre bilister i nød. Ektefellen til kvinnen i Sogn og Fjordane har sågar politianmeldt de som kjørte forbi når kona hans satt fast i bilen og var skadet. Lurer på om det vil få følger for noen at de fortet seg til jobb heller enn å bistå?

Som student leste jeg om en amerikansk dame som ble drept utenfor et boligkompleks - flere så det og ingen gjorde noe som helst. De grep ikke inn og de ringte heller ikke til politiet. Forklaringen var at når så mange så noe, så tenkte alle at noen andre foretok seg noe. Jeg tenkte at dette ville aldri kunne skjedd her hjemme, men nå lurer jeg. Det har jo også vært flere oppslag om folk som kollapser på gata og forbipasserende bare tråkker over den som ligger der.

Hvor ble det av det varme og inkluderende samfunnet? Hvor ble det av nabokjerringa til Gro? Ser du henne? Jeg synes hun gjemmer seg for ofte!

Da får du sparken!

Jeg vet ikke helt hvor det kommer fra, men minstejenta utbryter daglig "Da får du sparken, mamma!". Oppsigelsesvernet for mødre har jo blitt noe svekket etter Raundalens NOU om det biologiske prinsipp forrige uke, men det spørs vel om det er grunnlag for varig oppsigelse kun fordi barnet nektes bolle før middag eller fordi barnet må ha på seg bukse ute i kulda.

Det er jo morsomt å høre hva de har fått med seg uten å ha fått det med seg og hvordan de allikevel klarer å bruke det nokså adekvat. I en gammel versjon av en evnetest spurte vi barna "Hvorfor hender det at arbeidere streiker og ikke ikke vil jobbe mer?" Det var ikke mange barn som svarte riktig på det, verken når de var seks eller 16...

Å være opptatt av ansettelsesforhold og oppsigelsesvern når man er fire, er kanskje ikke helt nødvendig. Midtimellomgutten er mest opptatt av min og farens posisjon på jobben og om vi er sjefer eller ikke. Han ønsker seg foreldre som er sjefer på jobben, men synes rett som det er at vi begge er for sjefete her hjemme. "Mamma, du kan ikke bestemme alt hele tiden! Det er urettferdig!" Dessverre har han fått en sjefete mamma, det må han nok bare lære seg å leve med. Det har han også, langt på vei, på samme måte som storebroren. Så får vi bare håpe at lillesøsteren også finner andre løsninger etter hvert enn å gi meg sparken. Noen dager har jeg jo lyst til å ta henne på ordet også!

Kanelboller fra Bakeriet i Lom

Jeg baker igjen. Ikke til husets beboere i denne omgang, i hvert fall ikke bare. Jeg har en venninne jeg har lyst til å vise at jeg bryr meg om og hva passer da vel bedre enn å gi henne hjemmebakst? Sier kanskje noe om meg - at trøst innebærer noe godt å spise, men da får det bare si det det sier.




Kanelbollene har oppskrift fra Bakeriet i Lom
1 kg hvetemel
150 g sukker
15 g kardemomme
15 g salt
50 g fersk gjær
1 stort egg
1/2 l melk (helst H-melk, men med så mye smør som det snart kommer her, så ender jeg ofte opp med lettmelk, fordi det er det vi har)
150 g romtemperert smør

Ha alle ingrediensene unntatt smøret i kjøkkenmaskinen. Bare smuldre gjæren rett i bollen, melka trenger ikke å varmes. Bland godt, la maskinen gå i 10-15 minutter. Tilsett deretter smøret i biter og la maskinen gå i 10 minutter til. Dekk til bollen og la deigen heve til dobbel størrelse (tar ca 2 timer). Kjevle deigen til en stor flate, smør utover 125 g smør, strø på sukker og kanel. Brett over 1/3 av deigen og deretter den siste 1/3-delen over der. Kjevle over litt og skjær i tynne strimler. Disse bretter du i to, tvinner og lager en slags knute. Sett på stekebrett og la dem heve i ca 1 time. Pensle med sammenvispet egg og strø på perlesukker. Stekes i ca 20 min ved 175 grader.

Da spiser jeg ikke desserten min!

Årene før ungene skjønner at det som er helt ille for dem, ikke nødvendigvis er det for meg, er herlige! Minstejenta ble nettopp veldig sur på meg og sa "Når du sier sånn, kommer jeg ikke til å spise noe godteri på lørdag!" Eldstegutten hadde et lignende utsagn på samme alder "Hvis jeg må spise de gulrøttene, så spiser jeg hvert fall ikke is etterpå!". Den gode mor som tar dem på alvor, ler selvfølgelig ikke av dem. Så god mor er jeg dessverre ikke. Jeg tar dem jo på alvor selvfølgelig, men klarer ikke å la være å le av slike gullkorn. Det gjør ikke den forutrettete noe mindre fornærmet selvfølgelig.

"Når jeg blir stor og du blir liten, da skal ikke du få spise sjokolade når du vil heller!" er en annen klassiker i samme gate. "Mamma når jeg blir stor og du blir liten, da kan du få denne kjolen av meg. Du synes jo den er så fin og jeg liker den ikke, så da er det fint at du kan få den." Det er jo et fremskritt i forhold til utsagnet om godteri på lørdag, når hun snakker om kjolen viser hun at hun skjønner at det som er inni hennes hode er noe annet enn det som er inni mitt. På et eller annet tidspunkt blir det en selvfølge at tiden ikke er sirkulær og da forsvinner disse utsagnene. Dessverre. Jeg tenker stadig at jeg skal bli flinkere til å skrive opp hva de sier, men foreløpig er det mest ambisjoner. Jeg koser meg med det de sier der og da og reflekterer noen ganger over hvordan dette avspeiler utviklingsnivået deres, men glemmer ofte å notere gullkornene for fremtiden. Uansett er det morsomt å se at de går gjennom de samme stadiene alle tre!

Bok med tematikk som er aktuell i disse dager?

I natt ble jeg liggende å lese lenge, uten å tenke på hva klokka var og at det nærmet seg tiden vekkerklokka kom til å ringe. Det har jeg ikke gjort på veldig lenge. Å gjette hva det betyr er vel ikke så vanskelig - jeg leste en bok som var spennende og engasjerende. I forlagets omtale av boka står følgende:
Eva ønsket egentlig aldri å bli mor. Spesielt ikke til en gutt som myrdet sju av sine videregående-medelever, en kafeteria-ansatt og en lærer som prøvde å være hans venn. Nå, to år senere, må hun bearbeide Kevins grusomme handlinger gjennom en brutalt ærlig brevveksling med sin fraværende ektemann. Eva er redd for at hennes uvilje mot sønnen er årsaken til at han har havnet så til de grader utenfor samfunnet. Briljant, foruroligende og kontroversielt om morsrollen.

I tiden etter 22. juli har jeg tenkt mye på moren til ABB; hvordan er det å ha født og oppdratt et barn som begår noe så uhyrlig? Jeg tror vel ikke denne boka gir noe svar på hvordan det føles for andre mødre eller hva som kan være forklaringen i andre tilfeller, men jeg tror Evas følelse av at alle skyr henne, at alle mener at hun er medskyldig, kan være relevant også i virkelige historier av denne typen.

En bok jeg virkelig anbefaler! Ikke fordi den er hyggelig eller etterlater en i en god stemning, men fordi den engasjerte meg.

Selvtillit?

Vi har en gutt her i huset som ler så hjertelig av seg selv. Han ler så han nesten ikke klare å puste og så han nesten faller av stolen. Han ler av sine egne feil, han ler av det han ikke forstod og han ler av sine egne vitser og aller mest ler han av at vi andre ler. Det er så deilig at han ikke tar seg selv så veldig alvorlig. De andre to har vært (og er) mer sårbare. "Ikke le av meg!" kan lyde i heimen og da er det bare å bite seg i leppa og kvele latteren.

Da jeg gikk på videregående, var det en gruppe for psykisk utviklingshemmete på samme skole, deriblant en gutt med Down syndrom som av og til var sammen med klassen min. Hvis vi lo mens han var der, sa han "Det er fint at dere ler, jeg tror dere ler til meg og ikke av meg". Det var en klok voksen tenker jeg, som lærte ham forskjellen på de to. Når sant skal sies, så er det ikke sikkert at vi bare lo til, men for ham var det altså sånn. Det var altså den oppfattete intensjonen som var utslagsgivende for ham. Og sannsynligvis for alle oss andre også.

Selvironi er en egenskap jeg setter stor pris på og jeg synes selvhøytidelighet er litt vanskelig å forholde meg til. I bunn og grunn handler det vel kanskje om selvtillit? Den som er trygg på seg selv og omgivelsene, tåler at andre både ler av og til. Og da er det vel egentlig ikke så sympatisk av meg å bli utålmodig av selvhøytidelighet. Jeg blir ikke oppgitt av sjenanse, engstelighet og utrygghet på samme måte.

Når den herlige midtimellomgutten ler den trillende latteren av at han misforstod hva noen sa eller fordi han spør om noe han nettopp spurte om, da ler jeg i hvert fall sammen med ham. Og tenker at han har en sterk beskyttelsesfaktor i livet - han tåler sine egne svakheter og er ikke så opptatt av at alt skal være perfekt. Jeg vil tro at det gjør ham lett å like. Også for andre enn meg som jo er en inhabil dommer.

Meningen med livet og andre store spørsmål

Rett før nyttår mistet en venninne moren sin og i disse dager renner tiden ut for moren til en annen venninne. Det er så hjelpesløst å stå på siden og se andre sørge og det setter mange tanker i gang på egne vegne også. Min egen pappa forsvinner delvis fra oss, men han er jo her ennå. Det er sårbart å tenke på at foreldregenerasjonen slipper taket i livet og måtte innse at slik blir fremtiden. Om noen år skal flere av mine nærmeste venner miste foreldrene sine og min egen generasjon skal bli den eldste. Jeg er ikke religiøs og jeg må innrømme at det skremmer meg at dette liksom er alt. Vi er her en kort stund og så er det over. Da gjelder det vel å gjøre det beste ut av det?

I kveld har jeg grått av "Ingen grenser", jeg har ikke fulgt hele serien, men fikk heldigvis med meg de siste to episodene. Det er virkelig imponerende hvordan det går an å gjøre det beste utav livet selv om det på avstand kan se ut som om det er vanskelig å gjøre noe som helst! Å krabbe opp fjellsidene eller å trekke seg opp etter armene, det står det virkelig respekt av.

Det inspirerer meg til å tenke på mitt eget liv, hva jeg fyller tiden med og hva jeg gjør utav mine sjanser og muligheter. Jeg skal ikke opp i Himalaya eller noen annen fjelltopp tror jeg, men må kanskje tenke på hva jeg skal bruke livet og tiden til. Begge mine venninner har vært imponerende i sin evne til å være der sammen med sine mødre og så lurer jeg på om jeg hadde klart det samme. Er jeg en dame som står sammen med mine nærmeste? Jeg vet ikke, men jeg håper det. Jeg skjønner at jeg har mye å gå på for å virkelig være der for mine. Ikke et nyttårsforsett, men helt klart en livsambisjon!

Herlig søndag

Det er deilig med late søndager og mye tid. Får mye ut av dagen også, når storegutten skulle være på kamp kl 08.30 i morges... Jeg har lagd kanelboller etter Morten Schakendas oppskrift, de er gode altså! Og så har jeg laget oreodessert, inspirert av Trines matblogg. Storegutten ønsket seg å spise middag med pinner, så det prøvde vi i dag. Det var midtimellomgutten som lyktes best med pinnene, men storegutten klarte det han også.

Oreodesserten lagde jeg ved å løse opp 200 g hvit sjokolade i ca 1/2 dl varm fløte og deretter avkjøle. Så tilsatte jeg ca 1 dl fløte til, en halv pk Philadelphiaost, 1 ts vaniljesukker og 2 ss sukker og pisket det til nokså stiv krem. Jeg knuste 1 pk oreokjeks og la deretter krem og kjekssmuler i lag i konjakkglass. Vi var seks til middag i dag, porsjonene ble rikelige! Bringebær og blåbær - godt og mektig!

Schakendas boller ble gode denne gangen også, de blir årets sjette bakst :-) Dessverre steker ovnen min ujevnt når jeg steker mye om gangen, så det er stor fargeforskjell på bollene mine denne gangen.