Jeg skal jammen starte dagens innlegg også med å referere til ABB. Det er kanskje ikke et positivt tegn, at det er han som bestemmer hva jeg er opptatt av? Men altså. Han skal ha sagt at dersom han hadde møtt andre venner på et gitt tidspunkt, ville ting kanskje ha utviklet seg annerledes.
Det kjenner jeg igjen fra min egen jobbhverdag. Vi vet godt, både faglig og ut fra egen erfaring, at hvem man er sammen med i ungdomstiden, er svært avgjørende for hvordan resten av livet blir. I mitt arbeid med ungdom med atferdsvansker, har jeg ved mange anledninger vært med på å fokusere på å hjelpe ungdommen å endre omgangskrets. Det formuleres mål som "Skal være mer sammen med prososiale venner" eller "Skal i mindre grad tilbringe tid i et antisosialt miljø". For ungdommen selv blir det gjerne et poeng å påpeke at også den som vi voksne oppfatter som negativ, har mange positive egenskaper. Det er selvfølgelig riktig, men allikevel er det sånn at det er nokså lett å se på utsiden hvordan enkelte vennskap trekker i gal retning, mens andre har en positiv innvirkning. Så da prøver vi da, å reetablere ungdommen i et eller annet fellesskap som er positivt for ham eller henne. Gjerne i form av organiserte aktiviteter, men også ved at de ringer gamle venner og hører om de skal finne på noe.
Men så lurer jeg altså på - i hvor stor grad står jeg for dette i mitt eget liv? Hvor mye oppmuntrer jeg mine egne unger til å være sammen med dem som viser "bøllete" tegn? Hvor mye klarer jeg å overhøre skrekkhistoriene fra andre voksne? De som ender med "Der ville ikke jeg latt mine unger vært så mye altså!"?
Det er et helt klart dilemma. Jeg ønsker jo ikke å bidra til at unger som virkelig trenger gode venner, skal skyves ut i kulda. Jeg ønsker ikke å være den moren som sørger for at mine unger velger bort dem som da kan ende opp uten venner. Jeg ønsker ikke at mine unger skal skape et skille mellom "oss" og "dem". Samtidig må jeg ærlig innrømme at jeg ønsker ikke at mine unger skal tilbringe tid på steder der de selv settes i risiko for dårlig utvikling. Jeg ønsker ikke at de skal være mye i hjem der ingen vokne følger med. Heldigvis for oss, er det ikke så mange potensielle venner som fremstår som risikable i vårt nokså besteborgelige nabolag. Men så vet jeg jo, at det finnes enkelte klassekamerater som trenger at døra er åpen for dem. Min løsning er å holde døra åpen på vei inn, men den kan være nokså lukket på vei ut. Alle er velkomne til oss, men jeg skjønner jo at det på et eller annet tidspunkt ikke er attraktivt nok å være hjemme. Så da får vi bare håpe at de velger det prososiale og sunne fremfor alternativet...
mandag 30. april 2012
søndag 29. april 2012
Typisk norsk?
ABB skal angivelig ha utbrutt at det er typisk norsk å gå i rosestog i stedet for å bli forbannet. Jeg tror ikke det var ment som et kompliment. Som regel er det sånn når nordmenn sier typisk norsk, det er ment som et slags skjellsord. I hvert fall ikke noe å være stolt av. Hvorfor er det sånn egentlig? Ekstra paradoksalt er det når "typisk norsk" er noe negativt for én som er villig til å drepe en masse mennesker for å ta vare på det norske.
Jeg har noen venner som ikke er norske, men som har bosatt seg her. Når de virkelig irriterer seg over noe, slenger de ut det samme. "Typisk norsk altså!" Ikke mye som innbyr til en diskusjon der, gitt. Det eneste som er enda mindre inviterende er når mine norske venner bosatt i utlandet sier det samme. "Typisk norsk å..." Hvis jeg da argumenterer imot, er jeg selve bekreftelsen på Ola Dunk, den hjernevaskete og enkle som ikke ser utenfor Norges snevre grenser.
Men når det gjelder terskelen for å uttrykke aggresjon, er jeg redd jeg langt på vei må være enig med ABB. Kan jeg forresten stå for å være enig med ham i noe som helst? Jeg tar moderasjonen først jeg. For meg er det flott å møte irrasjonell aggresjon med toleranse, å møte hat med forståelse. Jeg liker å være en del av en kultur der øye for øye ikke lenger er akseptabelt.
Allikevel tenker jeg at vi er en del av en kultur som i altfor liten grad forholder seg til sinne og aggresjon. Vi som i dag er foreldregenerasjonen, har i stor grad bestemt oss for å være mer åpne når det gjelder kjærlighetserklæringer og vi sikter mot å romme ungenes følelser i stort monn, men jeg kjenner at det er vanskeligere når det gjelder sinne. "Det er greit at du er sint, men vi tolererer ikke de sinte handlingene". Det er ikke greit å slå, det er ikke greit å kaste ting og det er som regel ikke greit å rope. Er sinne den siste følelsen man er nødt til å takle i stillhet, den skambelagte?
Da jeg jobbet opp mot skoleverket, var sinte elever noe av det vanskeligste lærerne måtte løse. I alle programmer som skal gi økt sosial kompetanse er sinnemestring et sentralt element. Hva er det som gjør det så vanskelig for oss å akseptere uttrykk for sinne? Når noen smiler, smiler vi tilbake. Når noen gråter, trøster vi. Når noen ler, ler vi med. Når noen er sinte, rygger vi gjerne unna. Hva kommer det av? Jeg må innrømme at det både fascinerer og skremmer meg når jeg er i middelhavslandene og ser og hører folk som skjeller hverandre ut i butikken eller på togstasjonen. Uttrykket for frustrasjon og sinne er tydeligere og sinnet utløses raskere og er mer sosialt akseptabelt.
En del av skolene jeg var på besøk på i begynnelsen etter at jeg begynte i jobb, hadde boksesekker i kjelleren eller tilsvarende for at elevene skulle slå ut frustrasjon og utålmodighet. Helt i Freuds ånd - med katarsis skulle man bli kvitt aggresjonen. Som om sinne er en bestemt enhet som kan tømmes ut eller brukes opp. Dessverre er det jo sånn at det å uttrykke sinne, fører til mer sinne. Omtrent som når du er lei deg, da kommer du på mange nye ting å være lei deg for. Ved å bokse løs eller ved å skyte vilt i en virtuell verden, øker altså aggresjonsnivået hos de aller fleste.
Jeg velger å synes at typisk norsk ikke nødvendigvis er noe negativt og jeg synes at vi har en utfordring når det gjelder å tåle også uttrykk for sinne i vår kultur.
Jeg har noen venner som ikke er norske, men som har bosatt seg her. Når de virkelig irriterer seg over noe, slenger de ut det samme. "Typisk norsk altså!" Ikke mye som innbyr til en diskusjon der, gitt. Det eneste som er enda mindre inviterende er når mine norske venner bosatt i utlandet sier det samme. "Typisk norsk å..." Hvis jeg da argumenterer imot, er jeg selve bekreftelsen på Ola Dunk, den hjernevaskete og enkle som ikke ser utenfor Norges snevre grenser.
Men når det gjelder terskelen for å uttrykke aggresjon, er jeg redd jeg langt på vei må være enig med ABB. Kan jeg forresten stå for å være enig med ham i noe som helst? Jeg tar moderasjonen først jeg. For meg er det flott å møte irrasjonell aggresjon med toleranse, å møte hat med forståelse. Jeg liker å være en del av en kultur der øye for øye ikke lenger er akseptabelt.
Allikevel tenker jeg at vi er en del av en kultur som i altfor liten grad forholder seg til sinne og aggresjon. Vi som i dag er foreldregenerasjonen, har i stor grad bestemt oss for å være mer åpne når det gjelder kjærlighetserklæringer og vi sikter mot å romme ungenes følelser i stort monn, men jeg kjenner at det er vanskeligere når det gjelder sinne. "Det er greit at du er sint, men vi tolererer ikke de sinte handlingene". Det er ikke greit å slå, det er ikke greit å kaste ting og det er som regel ikke greit å rope. Er sinne den siste følelsen man er nødt til å takle i stillhet, den skambelagte?
Da jeg jobbet opp mot skoleverket, var sinte elever noe av det vanskeligste lærerne måtte løse. I alle programmer som skal gi økt sosial kompetanse er sinnemestring et sentralt element. Hva er det som gjør det så vanskelig for oss å akseptere uttrykk for sinne? Når noen smiler, smiler vi tilbake. Når noen gråter, trøster vi. Når noen ler, ler vi med. Når noen er sinte, rygger vi gjerne unna. Hva kommer det av? Jeg må innrømme at det både fascinerer og skremmer meg når jeg er i middelhavslandene og ser og hører folk som skjeller hverandre ut i butikken eller på togstasjonen. Uttrykket for frustrasjon og sinne er tydeligere og sinnet utløses raskere og er mer sosialt akseptabelt.
En del av skolene jeg var på besøk på i begynnelsen etter at jeg begynte i jobb, hadde boksesekker i kjelleren eller tilsvarende for at elevene skulle slå ut frustrasjon og utålmodighet. Helt i Freuds ånd - med katarsis skulle man bli kvitt aggresjonen. Som om sinne er en bestemt enhet som kan tømmes ut eller brukes opp. Dessverre er det jo sånn at det å uttrykke sinne, fører til mer sinne. Omtrent som når du er lei deg, da kommer du på mange nye ting å være lei deg for. Ved å bokse løs eller ved å skyte vilt i en virtuell verden, øker altså aggresjonsnivået hos de aller fleste.
Jeg velger å synes at typisk norsk ikke nødvendigvis er noe negativt og jeg synes at vi har en utfordring når det gjelder å tåle også uttrykk for sinne i vår kultur.
lørdag 28. april 2012
Ung og forelsket
Minstejenta er veldig opptatt av en jevngammel gutt. Det har vart lenge. Hun er ikke forelsket sier hun, hun ELSKER ham. Hun kommer stadig hjem og forteller at hun har kysset ham. Han liker det ikke, men hun løper etter ham og sniker tilsig kyss. Av og til allierer hun seg med bestevenninnen og får henne til å holde den utkårede til hun synes hun er ferdig med kyssingen. Og vi ler, godt og hjertelig og synes hun er morsom.
Mon tro om vi hadde ledd like godt hvis det var omvendt? Eller hvor lenge vi kan tillate oss å le? Er det gøy når de er ti år eldre? 14-åringer som tvangskysser, det er vel ikke morsomt?
Midtimellomgutten er også forelsket. Jeg er forelsket i henne, men hun er ikke forelsket i meg. Det gjør ikke noe, for jeg gidder ikke å kysse allikevel og hun liker ikke Skylander tror jeg, så da kan vi ikke leke med hverandre.
Den eldste er nok også forelsket, men rapporteringen til mamma virker ikke helt. Det er visst ikke noe jeg har noe med. Det er helt gjenkjenbart, men litt vanskelig å forholde seg til. Jeg liker best de gangene selvsensuren glipper og jeg får vite litt allikevel. Jeg skjønner at flørten i stor grad foregår digitalt og mistenker at selvtilliten er større der enn i virkeligheten. Da kan det slenger ut både hjerter og klemmer, virkeligheten preges nok fortsatt av svette hender og hjertebank. Akkurat som det var for oss andre. Tvangskyssing er et tilbakelagt stadium, men jeg mistenker at det blir noen kyss allikevel. Det var i hvert fall en liten venninne av midtimellomgutten som kunne rapportere om hete omfavnelser. Det er fint med små spioner når det er krøll på rapporteringslinjene!
Mon tro om vi hadde ledd like godt hvis det var omvendt? Eller hvor lenge vi kan tillate oss å le? Er det gøy når de er ti år eldre? 14-åringer som tvangskysser, det er vel ikke morsomt?
Midtimellomgutten er også forelsket. Jeg er forelsket i henne, men hun er ikke forelsket i meg. Det gjør ikke noe, for jeg gidder ikke å kysse allikevel og hun liker ikke Skylander tror jeg, så da kan vi ikke leke med hverandre.
Den eldste er nok også forelsket, men rapporteringen til mamma virker ikke helt. Det er visst ikke noe jeg har noe med. Det er helt gjenkjenbart, men litt vanskelig å forholde seg til. Jeg liker best de gangene selvsensuren glipper og jeg får vite litt allikevel. Jeg skjønner at flørten i stor grad foregår digitalt og mistenker at selvtilliten er større der enn i virkeligheten. Da kan det slenger ut både hjerter og klemmer, virkeligheten preges nok fortsatt av svette hender og hjertebank. Akkurat som det var for oss andre. Tvangskyssing er et tilbakelagt stadium, men jeg mistenker at det blir noen kyss allikevel. Det var i hvert fall en liten venninne av midtimellomgutten som kunne rapportere om hete omfavnelser. Det er fint med små spioner når det er krøll på rapporteringslinjene!
søndag 22. april 2012
Jo, Gud i himmelen!
Her i huset er vi svært lite religiøse. Ingen av barna er døpt og vi har giftet oss borgerlig. Allikevel kommer religionen smettende inn døra innimellom. Nå sist med minstejenta. Hun går for tiden rundt og synger "Hvem har skapt alle...? Jo, Gud i himmelen!" veldig høyt. Hun har lært den av bestevenninnen i barnehagen og vil gjerne dele med oss hva hun har lært. Selv sang jeg den samme sangen på søndagsskolen og siden jeg har et sted i min umusikalske hjerne der alle sanger deles, er det ikke noe problem å synge med. Faren vegrer seg litt mer, men jenta synger ufortrødent videre. Høyere og høyere og forventer publikums applaus og allsang.
Da eldstemann var liten, kom han hjem og lurte ganske mye på dette med Gud og Jesus. Det var påsketid og de snakket i barnehagen om hvorfor vi feirer påske. Det ble ganske vanskelig for ham å fatte at det var sånn at en av de voksne i barnehagen sa at det var på én måte og at jeg sa at jeg trodde det var på en annen måte. Dagen etterpå kom han til meg med løsningen på dilemmaet. "Du mamma, du sier jo at du ikke tror at Gud finnes. Grethe i barnehagen sier at hun er helt sikker på at Gud finnes. Jeg tror at jeg må si at Grethe har rett jeg. Hun er jo snart pensjonist og har levd myyyye lenger enn deg. Da er det ikke så rart at hun vet noe som ikke du vet. Du er jo bare 35 år og det er lenge til du er pensjonist".
I fjor mistet de to yngste farfaren sin og minstejenta kom hjem og fortalte at nå var farfar i himmelen. Midtimellomgutten er allerede preget av foreldrenes manglende tro og avfeide henne med at det var det bare noen som trodde på. "Vi tror bare han ligger i jorda vi, ikke sant mamma? Han kan ikke være i himmelen og nede i jorda samtidig vel?" Minstejenta står egentlig ennå i det samme dilemmaet som den største broren sto i for noen år siden. Hvordan kan det ha seg at noen som jobber i barnehagen sier én ting og at moren sier det motsatte? Hun forholder seg jo til oss som autoriteter og voksne som vet hva vi snakker om. Hun har foreløpig slått seg til ro med at det er noen ting man vet og at det er andre ting man tror. Og noen ganger tror man så sterkt at man tror man vet.
De to eldste har etter hvert endt med å si at de tror det samme som oss voksne - at de ikke tror. Yngstejenta har ikke bestemt seg ennå. Foreløpig nøyer hun seg med å synge om Gud i himmelen.
Da eldstemann var liten, kom han hjem og lurte ganske mye på dette med Gud og Jesus. Det var påsketid og de snakket i barnehagen om hvorfor vi feirer påske. Det ble ganske vanskelig for ham å fatte at det var sånn at en av de voksne i barnehagen sa at det var på én måte og at jeg sa at jeg trodde det var på en annen måte. Dagen etterpå kom han til meg med løsningen på dilemmaet. "Du mamma, du sier jo at du ikke tror at Gud finnes. Grethe i barnehagen sier at hun er helt sikker på at Gud finnes. Jeg tror at jeg må si at Grethe har rett jeg. Hun er jo snart pensjonist og har levd myyyye lenger enn deg. Da er det ikke så rart at hun vet noe som ikke du vet. Du er jo bare 35 år og det er lenge til du er pensjonist".
I fjor mistet de to yngste farfaren sin og minstejenta kom hjem og fortalte at nå var farfar i himmelen. Midtimellomgutten er allerede preget av foreldrenes manglende tro og avfeide henne med at det var det bare noen som trodde på. "Vi tror bare han ligger i jorda vi, ikke sant mamma? Han kan ikke være i himmelen og nede i jorda samtidig vel?" Minstejenta står egentlig ennå i det samme dilemmaet som den største broren sto i for noen år siden. Hvordan kan det ha seg at noen som jobber i barnehagen sier én ting og at moren sier det motsatte? Hun forholder seg jo til oss som autoriteter og voksne som vet hva vi snakker om. Hun har foreløpig slått seg til ro med at det er noen ting man vet og at det er andre ting man tror. Og noen ganger tror man så sterkt at man tror man vet.
De to eldste har etter hvert endt med å si at de tror det samme som oss voksne - at de ikke tror. Yngstejenta har ikke bestemt seg ennå. Foreløpig nøyer hun seg med å synge om Gud i himmelen.
lørdag 21. april 2012
Tips om barneoppdragelse
Midtimellomgutten hadde besøk av en kamerat da bror og søster igjen hadde en feide, moren deres igjen ga nokså streng beskjed om at de fikk slutte å krangle og midtimellomgutten igjen raste opp trappa og smalt igjen døra på rommet sitt. Da var det at kameraten ga moren til midtimellomgutten noen velmente råd. "Det er nesten alltid sånn at mammaer og pappaer kjefter mest på den som er størst. For den minste pleier nesten aldri å få like mye kjeft. Det er ikke så veldig lurt altså, for da blir den største veldig lei seg. Og hvis den som er minst ikke får kjeft, så blir den veldig bortskjemt altså!" Jeg måtte smile og lurte på om det alltid var sånn og det bekreftet han. Jeg smilte enda bredere, kanskje jeg til og med lo litt og minte kameraten på at han jo er minst hjemme hos dem. "Ja, men jeg er veldig bortskjemt. Det sier i hvert fall storebroren min!"
Sånne tips er bedre enn dem som drypper fra velmenende voksne egentlig. Jeg har fått tips om at jeg er altfor streng og jeg har fått tips om at jeg passer altfor dårlig på og at jeg er for lite streng. Et par ganger har den velmente fått til svar at det er rart at ungene mine overlever uten at den andre er der og passer på.
Det er vel rett og slett sånn at velmente råd om barneoppdragelse som man slett ikke har bedt om sjelden er velkomne og ennå sjeldnere etterleves.
Sånne tips er bedre enn dem som drypper fra velmenende voksne egentlig. Jeg har fått tips om at jeg er altfor streng og jeg har fått tips om at jeg passer altfor dårlig på og at jeg er for lite streng. Et par ganger har den velmente fått til svar at det er rart at ungene mine overlever uten at den andre er der og passer på.
Det er vel rett og slett sånn at velmente råd om barneoppdragelse som man slett ikke har bedt om sjelden er velkomne og ennå sjeldnere etterleves.
fredag 20. april 2012
Hvem var han da han var liten, mon tro?
En gang for 33 år siden fødte en kvinne sitt andre barn og hadde sikkert store tanker om ham, som de fleste av oss har når vi fortaper oss i øynene til våre nyfødte. Hun hadde sikkert store og varierte drømmer om hvem han skulle bli, hva han skulle gjøre og hva livet hans skulle by på. Den fasiten som kom 23. juli i fjor, da det ble klart hvem som var gjerningsmannen, var helt sikkert ikke en av tankene hun var innom. Hvem var han som spebarn, mon tro?
Jeg mener at alle foreldre ønsker sitt barns beste i utgangspunktet og at de gjør så godt de kan. Dessverre er det ikke alltid at så godt de kan er godt nok. Rundt et halvt år gamle, kan de fleste babyer snu seg, rundt et år kan de si et-ordsytringer og når de er halvannet kan nesten alle gå. Og så et sted på veien etter det, går det skrekkelig galt for noen. For ham som nå sitter iskald på tiltalebenken, var det noen som meldte bekymring for ham da han var ganske liten. Hvem var han da, mon tro?
Og så vokser vi opp, vi begynner på skolen, vi sammenligner oss stadig mer med de andre, verden blir prestasjonsorientert og vi skal finne vår plass sosialt. Han lille iskalde på tiltalebenken, han fant seg visstnok ikke helt til rette da han begynte på ungdomsskolen. Hvem var han da, mon tro?
Studier viser jo at man allerede i 4-5-årsalderen med nokså stor treffsikkerhet kan identifisere hvem av barna som senere kommer til å få alvorlige atferdsvansker. Heldigvis er det noen som får en bedre utvikling enn forventet, men ofte kan man forutsi hvem som ender opp med en kriminell løpebane, med aggresjons- og voldsproblematikk og med rusproblemer. Noen havner i det samme uten disse tidlige markørene. Han som nå vrenges ut og inn, hvem var han i dette bildet, mon tro?
For meg er det vanskelig å forstå at et bittelite menneske med det første tannløse smilet, de første vaklende skrittene med triumf i blikket og en forventningsfull første skoledag, kan bli den mannen som nå sitter på tiltakebenken, tiltalt for det mest grusomme som har skjedd i Norge på veldig lenge. Det hadde vært en trøst hvis det fantes et svar med to streker under - at han har nevrokjemisk ubalanse av noe slag, at han har vært utsatt for så store traumer, at han har en genetisk sårbarhet som gjør at han ikke tåler avvisning eller en blanding av disse faktorene. Alternativet - at det ikke er noe galt med ham, er veldig skremmende. Hvem var han da han var liten, mon tro? Og hvem er han egentlig nå?
Jeg mener at alle foreldre ønsker sitt barns beste i utgangspunktet og at de gjør så godt de kan. Dessverre er det ikke alltid at så godt de kan er godt nok. Rundt et halvt år gamle, kan de fleste babyer snu seg, rundt et år kan de si et-ordsytringer og når de er halvannet kan nesten alle gå. Og så et sted på veien etter det, går det skrekkelig galt for noen. For ham som nå sitter iskald på tiltalebenken, var det noen som meldte bekymring for ham da han var ganske liten. Hvem var han da, mon tro?
Og så vokser vi opp, vi begynner på skolen, vi sammenligner oss stadig mer med de andre, verden blir prestasjonsorientert og vi skal finne vår plass sosialt. Han lille iskalde på tiltalebenken, han fant seg visstnok ikke helt til rette da han begynte på ungdomsskolen. Hvem var han da, mon tro?
Studier viser jo at man allerede i 4-5-årsalderen med nokså stor treffsikkerhet kan identifisere hvem av barna som senere kommer til å få alvorlige atferdsvansker. Heldigvis er det noen som får en bedre utvikling enn forventet, men ofte kan man forutsi hvem som ender opp med en kriminell løpebane, med aggresjons- og voldsproblematikk og med rusproblemer. Noen havner i det samme uten disse tidlige markørene. Han som nå vrenges ut og inn, hvem var han i dette bildet, mon tro?
For meg er det vanskelig å forstå at et bittelite menneske med det første tannløse smilet, de første vaklende skrittene med triumf i blikket og en forventningsfull første skoledag, kan bli den mannen som nå sitter på tiltakebenken, tiltalt for det mest grusomme som har skjedd i Norge på veldig lenge. Det hadde vært en trøst hvis det fantes et svar med to streker under - at han har nevrokjemisk ubalanse av noe slag, at han har vært utsatt for så store traumer, at han har en genetisk sårbarhet som gjør at han ikke tåler avvisning eller en blanding av disse faktorene. Alternativet - at det ikke er noe galt med ham, er veldig skremmende. Hvem var han da han var liten, mon tro? Og hvem er han egentlig nå?
tirsdag 17. april 2012
Bok fra India igjen
Jeg har vært på tur og hatt masse tid til lesing. Kom meg kjapt gjennom "Hegrenes dal. Den indiske kaffeplantasjen" av Sarita Mandanna og angret litt da jeg var ferdig. Det ble vanskelig å komme i gang med en annen bok etter denne.Boka starter i 1878 da Devi blir født som det første jentebarnet i familien på over 60 år. Hun er en sterk jente som klarer å få det som hun vil i de fleste sammenhenger. Det er en spennende bok, både fordi handlingen ligger så lang tilbake i tid og fordi jeg igjen får innblikk i en kultur som er langt unna den norske. Devi er imidlertid ikke det jeg forbinder med en typisk indisk ung jente og etter hvert voksen kvinne. Hun bærer ansvaret for familien og familiens forretninger og for egne forelskelser og lidenskaper på en annen måte enn jeg har tenkt at indiske kvinner gjorde på begynnelsen av 1900-tallet.
Boka anbefales varmt!
onsdag 11. april 2012
En krangel i kvarteret
Mannen min leste et sted at søsken på to og fem år har i gjennomsnitt en krangel i kvarteret. Jeg tror egentlig ikke at vår 4- og vår 6-åring er noe særlig dårligere, de trekker i hvert fall ikke snittet ned. Det er virkelig ganske bemerkelsesverdig hva det går an å kjekle om.
Fra vi gikk fra middagsbordet for en halvtime siden for eksempel har vi hatt flere supre meningsutvekslinger her. Først ga hun ham noen leker hun mente at var hans. Han hevdet at de ikke var hans i det hele tatt og da var de i gang. Hun slang lekene inn på hans rom, han plukket dem opp, hun løp og nektet å ta dem tilbake, han løp etter. Deretter sa han noe om en bil, hun hevdet at han sa pil. Han nektet høylytt, hun insisterte med enda mer lyd, han nektet med mer lyd. Den siste så langt - hun sier at dette programmet på barne-tv er morsomt, han sier at det er kjedelig, hun sier det er morsomt, han sier at det er kjedelig... til slutt roper de i munnen på hverandre.
I den samme artikkelen stod det visst å lese, at barna lærer mest av å løse disse konfliktene selv. Det visste jeg jo egentlig fra før. Jeg ser at det ikke akkurat er dempende på sikt hvis jeg tar stilling til konfliktens innhold og dermed gir en av dem rett. Naturlig nok er det enda lettere å identifisere at mannen ikke burde blande seg. Jeg tror jeg temmelig ofte klarer å holde løftet til meg selv - "ikke bry deg, ikke løs konflikten for dem". Men så er det allikevel helt utrolig vanskelig å klare det hele dagen, hver gang. En eller annen gang i løpet av de siste fem konfliktene jeg statistisk sett har til gode før denne dagen er over, kommer jeg til å gå på limpinnen og gjøre det som er med på å opprettholde mønsteret.
Akkurat nå virker det som om de bryter akkorden, jeg tror det har vært ro mellom dem i en halvtime. De er heldigvis oftere venner enn de krangler, det er bare ikke så lett å huske at det er fred i 13 minutter mellom hver konflikt. Sånn i snitt. De varer jo kort disse feidene og det stikker ikke så dypt. De oppøver vel evnen til å forklare eget synspunkt etter hvert og skjønner at å gjenta det ene utsagnet eller det ene ordet som svar hver gang den andre sier det motsatte, sjelden fører til enighet. Jeg håper bare ikke det varer i flere år før den erkjennelsen velter inn over dem. Et annet barn jeg kjenner fortalte at hans eldre søsken kranglet på denne måten helt til den ene var 16 og den andre var 14. Det er så lenge til at jeg nesten mister motet av å tenke på det. I mellomtiden får jeg god trening i å øve på mantraet mitt "Ikke løs konflikten for dem!"
Fra vi gikk fra middagsbordet for en halvtime siden for eksempel har vi hatt flere supre meningsutvekslinger her. Først ga hun ham noen leker hun mente at var hans. Han hevdet at de ikke var hans i det hele tatt og da var de i gang. Hun slang lekene inn på hans rom, han plukket dem opp, hun løp og nektet å ta dem tilbake, han løp etter. Deretter sa han noe om en bil, hun hevdet at han sa pil. Han nektet høylytt, hun insisterte med enda mer lyd, han nektet med mer lyd. Den siste så langt - hun sier at dette programmet på barne-tv er morsomt, han sier at det er kjedelig, hun sier det er morsomt, han sier at det er kjedelig... til slutt roper de i munnen på hverandre.
I den samme artikkelen stod det visst å lese, at barna lærer mest av å løse disse konfliktene selv. Det visste jeg jo egentlig fra før. Jeg ser at det ikke akkurat er dempende på sikt hvis jeg tar stilling til konfliktens innhold og dermed gir en av dem rett. Naturlig nok er det enda lettere å identifisere at mannen ikke burde blande seg. Jeg tror jeg temmelig ofte klarer å holde løftet til meg selv - "ikke bry deg, ikke løs konflikten for dem". Men så er det allikevel helt utrolig vanskelig å klare det hele dagen, hver gang. En eller annen gang i løpet av de siste fem konfliktene jeg statistisk sett har til gode før denne dagen er over, kommer jeg til å gå på limpinnen og gjøre det som er med på å opprettholde mønsteret.
Akkurat nå virker det som om de bryter akkorden, jeg tror det har vært ro mellom dem i en halvtime. De er heldigvis oftere venner enn de krangler, det er bare ikke så lett å huske at det er fred i 13 minutter mellom hver konflikt. Sånn i snitt. De varer jo kort disse feidene og det stikker ikke så dypt. De oppøver vel evnen til å forklare eget synspunkt etter hvert og skjønner at å gjenta det ene utsagnet eller det ene ordet som svar hver gang den andre sier det motsatte, sjelden fører til enighet. Jeg håper bare ikke det varer i flere år før den erkjennelsen velter inn over dem. Et annet barn jeg kjenner fortalte at hans eldre søsken kranglet på denne måten helt til den ene var 16 og den andre var 14. Det er så lenge til at jeg nesten mister motet av å tenke på det. I mellomtiden får jeg god trening i å øve på mantraet mitt "Ikke løs konflikten for dem!"
tirsdag 10. april 2012
Er det nå jeg skal være stolt av faget mitt?
Så kom det altså en konklusjon fra de sakkyndige som overhodet ikke var i samsvar med den forrige kommisjonens konklusjon. Det er lenge siden sist jeg har fått så mange kommentarer om eget fags manglende nøyaktighet. Jeg er overhodet ikke overrasket. Verken over at den nye kommisjonen konkluderer motsatt av den forrige eller over at psykiatri ikke er eksakt vitenskap. Jeg kunne gjort et poeng av at det ikke er psykologer som har vært sakkyndige, men det er meningsløst i denne sammenheng.
Det viser vel det mange allerede vet - diagnostikk er skjønnsmessig og det er vanskelig både å forklare og forutsi menneskelig atferd. Diagnosene i seg selv er jo under konstant endring og vedtas av en samling psykiatere med jevne mellomrom gjennom votering.
På den annen side - hvorfor skal det være et mål å gjøre psykologi eller psykiatri til eksakte vitenskaper? Er ikke vi mennesker mer enn det som kan måles og operasjonaliseres? Er det ikke det som gjør oss til dem vi er - at vi er uforutsigbare og vanskelige å forstå? Ei heller den somatiske medisinen er eksakt og diagnostikk også der foregår jo ofte ved elmineringsmetoden. Kanskje ikke så ekstremt som i TV-serien "House", men jeg tror allikevel at den somatiske medisinen også ofte må gjøre hypotesetestinger og ende opp med velbegrunnete antakelser.
Med alle forbeholdene og den manglende evnen til å tilfredsstille behovet for svar med to streker under, er det kanskje paradoksalt at psykiatrifaget brukes i det rettslige systemet i det hele tatt. Hva alternativet burde vært synes jeg er vanskelig å ta stilling til, men som saken rundt ABB har demonstrert, er det ikke lett å konkludere uten tvil. Og da skal man kanskje helst ikke konkludere?
Jeg velger å være stolt av faget jeg, men velger også å betakke meg for å skulle gjøre så bombastiske vurderinger. Og så håper jeg at den fellende dommen blir på forvaring, det vil være mest i samsvar med den alminnelige rettoppfating og det vil være å ta på alvor at mannen ikke angrer på annet enn at han ikke gjorde det større...
Det viser vel det mange allerede vet - diagnostikk er skjønnsmessig og det er vanskelig både å forklare og forutsi menneskelig atferd. Diagnosene i seg selv er jo under konstant endring og vedtas av en samling psykiatere med jevne mellomrom gjennom votering.
På den annen side - hvorfor skal det være et mål å gjøre psykologi eller psykiatri til eksakte vitenskaper? Er ikke vi mennesker mer enn det som kan måles og operasjonaliseres? Er det ikke det som gjør oss til dem vi er - at vi er uforutsigbare og vanskelige å forstå? Ei heller den somatiske medisinen er eksakt og diagnostikk også der foregår jo ofte ved elmineringsmetoden. Kanskje ikke så ekstremt som i TV-serien "House", men jeg tror allikevel at den somatiske medisinen også ofte må gjøre hypotesetestinger og ende opp med velbegrunnete antakelser.
Med alle forbeholdene og den manglende evnen til å tilfredsstille behovet for svar med to streker under, er det kanskje paradoksalt at psykiatrifaget brukes i det rettslige systemet i det hele tatt. Hva alternativet burde vært synes jeg er vanskelig å ta stilling til, men som saken rundt ABB har demonstrert, er det ikke lett å konkludere uten tvil. Og da skal man kanskje helst ikke konkludere?
Jeg velger å være stolt av faget jeg, men velger også å betakke meg for å skulle gjøre så bombastiske vurderinger. Og så håper jeg at den fellende dommen blir på forvaring, det vil være mest i samsvar med den alminnelige rettoppfating og det vil være å ta på alvor at mannen ikke angrer på annet enn at han ikke gjorde det større...
mandag 9. april 2012
Uendelig mengde kjærlighet?
Jeg har hørt flere gravide venninner si at de er redde for å ikke elske det neste barnet like mye som de elsket den første. De er redde for at den store kjærligheten de føler for sin førstefødte ikke kan oppstå på nytt. Og så er de redde for at de innehar bare en viss mengde kjærlighet slik at den første vil miste halvparten av det han har når det nye mennesket kommer og stjeler en del av mammas kjærlighet. Og så kommer det lille mennesket, det som skal være nummer to i søskenflokken, og mamma oppdager at alle bekymringene var helt unødvendige. I hvert fall er det det jeg hører dem si, jeg har til gode å høre at noen ikke elsker nummer to like høyt som nummer én. Jeg har også til gode å høre noen si at de elsker den førstefødte mindre etter at barn nummer to kom til verden.
At man er like glad i alle barna sine er kanskje den siste store sannheten her i samfunnet, eventuelt er det slik at å si noe annet er det største store tabuet. I hvert fall sjokkerte det meg temmelig mye da en flott dame jeg kjenner, innrømte at hun syntes det var vanskelig å være like glad i alle barna sine. Et av dem minnet nemlig så mye om morens fraskilte mann at hun syntes det var vanskelig å elske dette barnet. En annen bekjent sa at hun skulle ønske det ene barnet var mer som det andre - ukomplisert og lik seg selv. Dette utløste en liten storm av fordømmelse.
Og så lurer jeg på, hva er det som gjør dette så ulovlig? Er det vår egen streven etter å bli elsket, å bli likt av våre foreldre som gjør det så smertefullt og så ulovlig å kjenne at kjærligheten til det ene barnet er annerledes enn kjærligheten til det andre? Jeg kan i hvert fall ennå, i en alder av 43, kjenne at det stikker når jeg lurer på om mamma er mer glad i søsteren min enn meg.
Jeg er ikke klar for å bryte noen tabuer nå og si at jeg er mer glad i den ene enn den andre av ungene mine. Men kjærligheten er forskjellig, det er den. Det jeg elsker hos den ene, savner jeg hos den andre. Den ene byr på masse fysisk kjærlighet, den andre på spennende samtaler og den tredje på latter og moro. Det er spennende å se personligheten utvikle seg og jeg håper jeg henger med og fortsetter å like den de er uten at jeg blir blind for deres svakheter og mer ufordragelige egenskaper.
At man er like glad i alle barna sine er kanskje den siste store sannheten her i samfunnet, eventuelt er det slik at å si noe annet er det største store tabuet. I hvert fall sjokkerte det meg temmelig mye da en flott dame jeg kjenner, innrømte at hun syntes det var vanskelig å være like glad i alle barna sine. Et av dem minnet nemlig så mye om morens fraskilte mann at hun syntes det var vanskelig å elske dette barnet. En annen bekjent sa at hun skulle ønske det ene barnet var mer som det andre - ukomplisert og lik seg selv. Dette utløste en liten storm av fordømmelse.
Og så lurer jeg på, hva er det som gjør dette så ulovlig? Er det vår egen streven etter å bli elsket, å bli likt av våre foreldre som gjør det så smertefullt og så ulovlig å kjenne at kjærligheten til det ene barnet er annerledes enn kjærligheten til det andre? Jeg kan i hvert fall ennå, i en alder av 43, kjenne at det stikker når jeg lurer på om mamma er mer glad i søsteren min enn meg.
Jeg er ikke klar for å bryte noen tabuer nå og si at jeg er mer glad i den ene enn den andre av ungene mine. Men kjærligheten er forskjellig, det er den. Det jeg elsker hos den ene, savner jeg hos den andre. Den ene byr på masse fysisk kjærlighet, den andre på spennende samtaler og den tredje på latter og moro. Det er spennende å se personligheten utvikle seg og jeg håper jeg henger med og fortsetter å like den de er uten at jeg blir blind for deres svakheter og mer ufordragelige egenskaper.
Påskelitteratur
Det er deilig med fridager! Da rekker man å lese mer enn i hverdagen :-)
Påskas første bok var "Indias datter" av Shilpi Somaya Gowda. En internasjonal bestselger og jeg skjønner hvorfor den har solgt godt. Engasjerende og lettlest og med en rørende fortelling.
På landsbyen i India er ikke jentebarn like velkomne som guttebarn. Kavitas første datter blir tatt fra henne rett etter fødselen, faren sier de ikke kan fø en datter. De har ikke råd til medgiften når de senere skal gifte henne bort. Når Kavita føder sitt andre barn, som også er en jente, trosser Kavita mannen og får brakt barnet til et barnehjem. Barnet blir adoptert til USA og historien fortelles gjennom jentas biologiske mor og hun som adopterte henne.
"Det blå rommet" av Susan Henderson handler om sju år gamle Tillie som vil at moren hennes skal bli glad igjen. Da faren får jobb i Pentagon flytter familien til Washington, Tillie kommer litt etter de andre og når hun ankommer er moren forsvunnet. Storebroren på ti tror moren har forlatt dem, Tillie frykter at faren har gjort moren noe.
Boka synliggjør hvordan det kan være for et barn å leve med en alvorlig deprimert mor, særlig når faren ikke klarer å være der for barna sine. Jeg ble ikke så veldig engasjert av fortellingen. Boka var lett å lese, men får altså kun en lunken vurdering av meg.
"Little Bee" av Chris Cleave har stått på skal-lese-snart-listen min ganske lenge og nå er jeg glad for at jeg har ventet. Da fikk jeg nemlig en herlig leseopplevelse denne påsken!
Sarah og mannen reiser til Nigeria for å redde ekteskapet sitt etter en vanskelig periode. Der havner de i stedet midt i en dramatisk situasjon som ender med at Sarah hugger av seg en finger for å redde en ung afrikansk jentes liv. Den unge afrikanske jenta rømmer fra Nigeria og oppsøker Sarah og hennes mann i utkanten av London etter to år i en interneringsleir.
En flott bok som synliggjør hvor fremmedartet vesten er for Little Bee og andre innvandrere fra Afrika. Historien er rørende og sterk og viser hvor mye livsvilje en ung jente med grusomme opplevelser i sekken kan inneha.
Påskas første bok var "Indias datter" av Shilpi Somaya Gowda. En internasjonal bestselger og jeg skjønner hvorfor den har solgt godt. Engasjerende og lettlest og med en rørende fortelling.På landsbyen i India er ikke jentebarn like velkomne som guttebarn. Kavitas første datter blir tatt fra henne rett etter fødselen, faren sier de ikke kan fø en datter. De har ikke råd til medgiften når de senere skal gifte henne bort. Når Kavita føder sitt andre barn, som også er en jente, trosser Kavita mannen og får brakt barnet til et barnehjem. Barnet blir adoptert til USA og historien fortelles gjennom jentas biologiske mor og hun som adopterte henne.
Boka synliggjør hvordan det kan være for et barn å leve med en alvorlig deprimert mor, særlig når faren ikke klarer å være der for barna sine. Jeg ble ikke så veldig engasjert av fortellingen. Boka var lett å lese, men får altså kun en lunken vurdering av meg.
"Little Bee" av Chris Cleave har stått på skal-lese-snart-listen min ganske lenge og nå er jeg glad for at jeg har ventet. Da fikk jeg nemlig en herlig leseopplevelse denne påsken!
Sarah og mannen reiser til Nigeria for å redde ekteskapet sitt etter en vanskelig periode. Der havner de i stedet midt i en dramatisk situasjon som ender med at Sarah hugger av seg en finger for å redde en ung afrikansk jentes liv. Den unge afrikanske jenta rømmer fra Nigeria og oppsøker Sarah og hennes mann i utkanten av London etter to år i en interneringsleir.
En flott bok som synliggjør hvor fremmedartet vesten er for Little Bee og andre innvandrere fra Afrika. Historien er rørende og sterk og viser hvor mye livsvilje en ung jente med grusomme opplevelser i sekken kan inneha.
Påskekake
Jeg fant inspirasjon på Freias hjemmesider. Neste gang dobler jeg bunnen tror jeg og dropper kanskje peanøttene.
80 g salte peanøtter
25 g melis
2 eggehviter
30 g sukker
Hakk peanøttene og bland dem med melis. Pisk eggehviter og sukker til marengs. Ha i smurt form, ca 22 ca i diameter. Stekes ved 175 grader i 20 minutter.
Karamell
85 g sukker
15 g lys sirup
1 dl fløte
10 g smør
100 g hvit sjokolade
Kok opp sukker og sirup og la koke til det blir gyllent. Tilsett fløte. Det vil ta litt tid før det koker sammen, pass på å røre slik at det ikke brenner seg. Kok til det er lys brunt. Brekk opp sjokoladen i en skål, hell karamellen over og rør slik at sjokoladen smelter. Bland inn smøret slik at det også smelter. Hell over den avkjølte marengsbunnen. NB! Ikke ta av ringen på springformen.
Sjokolademousse
1 plate gelatin
150 g kokesjokolade
75 g smør
1/2 dl sterk kaffe
2 eggeplommer
3 eggehviter
45 g sukker
Legg gelatinen i kaldt vann. Smelt smør og sjokolade over svak varme. Rør eggeplommene i sjokoladeblandingen. Rør opp gelatinen i den varme kaffen. Pisk eggehvitene stive med sukkeret og bland forsiktig i sjokoladeblandingen. Hell moussen over kaken og sett til avkjøling i minst 3-4 timer.
Smelt sjokolade i en pose, sprøyt utover et bakepapir i en lang remse. La sjokoladen stivne, ha den rundt kaka. Pynt med sjokoladeegg.
fredag 6. april 2012
Fremtidsvisjoner
For et års tid siden kunne midtimellomgutten fortelle at han aldri skulle flytte hjemmefra. Han hadde tenkt å få en kjæreste, men hun måtte like å bo alene. Han skulle komme på besøk til henne og hun kunne komme på besøk til ham, men han skulle aldri flytte fra mamma og pappa. Nå for tiden sier han at han ikke skal gifte seg med noen. Han har nemlig tenkt å få seg en rotte som kjæledyr og siden jenter ikke pleier å like rotter, er det best at han lar være å gifte seg. Rotter er nemlig mye kulere enn jenter!
Selv møtte jeg en gammel nabo for noen år siden. Han og jeg er jevngamle og lekte mye med hverandre fra treårsalderen og to-tre år ut i barneskolen. Han minte meg på hva som hadde vært vår fremtidsvisjon. Vi skulle gifte oss, han skulle være brannmann og jeg skulle få fem barn. Ikke noe yrke på meg, det holdt visst med de fem ungene. En temmelig grå fremtidsvisjon hos en 6-åring synes jeg. Ikke noe glamour, ikke noe stas, bare mann og mange barn.
Det var mer sus over planene til eldstemann da han var 8-9. Han skulle bli fotballproff. Da vi mente at han burde ha en plan B, sa han at det hadde han. Hvis han ikke ble kjøpt opp av en av de store klubbene i Europa, skulle han bli hip hop'er. På samme tidspunkt lurte lillebroren på hva en fotballproff var. Jeg svarte at det var sånne som spilte fotball på TV. Lillebroren syntes ikke det var noe å trakte etter. "Det er jo bedre å bli en som spiller fotball på ordentlig da, ikke bare en som spiller på TV!" Nå har realismen nådd storebroren også. I hvert fall litt. Nå sier han at hvis han ikke blir fotballproff, så skal han studere språk. Det er en god nok plan B synes jeg.
Husets yngste har foreløpig ingen planer om hva hun skal bli når hun blir stor. De andre har svart racerbilfører, politimotorsykkelmann, romfarer, brannmann og oppfinner når de i 4-årsalderen har blitt spurt om hva de skal bli når de blir store. Hun svarer foreløpig. "Hva jeg skal bli når jeg blir stor? Jeg skal bli Aud jeg!" Det varmer mammahjertet det!
Selv møtte jeg en gammel nabo for noen år siden. Han og jeg er jevngamle og lekte mye med hverandre fra treårsalderen og to-tre år ut i barneskolen. Han minte meg på hva som hadde vært vår fremtidsvisjon. Vi skulle gifte oss, han skulle være brannmann og jeg skulle få fem barn. Ikke noe yrke på meg, det holdt visst med de fem ungene. En temmelig grå fremtidsvisjon hos en 6-åring synes jeg. Ikke noe glamour, ikke noe stas, bare mann og mange barn.
Det var mer sus over planene til eldstemann da han var 8-9. Han skulle bli fotballproff. Da vi mente at han burde ha en plan B, sa han at det hadde han. Hvis han ikke ble kjøpt opp av en av de store klubbene i Europa, skulle han bli hip hop'er. På samme tidspunkt lurte lillebroren på hva en fotballproff var. Jeg svarte at det var sånne som spilte fotball på TV. Lillebroren syntes ikke det var noe å trakte etter. "Det er jo bedre å bli en som spiller fotball på ordentlig da, ikke bare en som spiller på TV!" Nå har realismen nådd storebroren også. I hvert fall litt. Nå sier han at hvis han ikke blir fotballproff, så skal han studere språk. Det er en god nok plan B synes jeg.
Husets yngste har foreløpig ingen planer om hva hun skal bli når hun blir stor. De andre har svart racerbilfører, politimotorsykkelmann, romfarer, brannmann og oppfinner når de i 4-årsalderen har blitt spurt om hva de skal bli når de blir store. Hun svarer foreløpig. "Hva jeg skal bli når jeg blir stor? Jeg skal bli Aud jeg!" Det varmer mammahjertet det!
torsdag 5. april 2012
Selektiv hørselshemming?
En typisk scene her i huset: "Mamma, hva skal pappa nå?". Pappa sitter rett ved siden av. Barnet spør ikke ham. Han reagerer ikke på å bli omtalt og svarer ikke. Noen ganger sier jeg "Du kan jo spørre ham da, han sitter der". Veldig ofte gir jeg en forklaring på hva pappa skal. Sikkert for ofte. Pappa'n selv mener at jeg har skapt situasjonen ved å svare for ham. Det har han delvis rett i. Allikevel vil jeg hevde at det ikke er den egentlige årsaken. Den egentlige årsaken er at han veldig ofte klarer å stenge all lyd ute. Særlig masende stemmer sorteres vekk som irrelevante. Han kan sitte med en av dem på fanget og allikevel klare å ikke høre hva de spør om fordi han er fordypet i noe han leser eller noe han ser på TV. Det er riktig at jeg har lagt meg til å svare når de spør ham om noe, men det er altså fordi de ofte ikke får noe svar.
I dag var jeg ute og gikk og så en familie på fire på motsatt fortau. En mor, en far, en liten i vogn og en 4-5-årig jente som hoppet og spratt og sang for seg selv. Plutselig passerte toget og jenta utbrøt "Oj, de togene kjører veldig fort, synes dere ikke?" Foreldrene var midt i en samtale om noe og svarte henne ikke. Hun ventet et halvminutt før hun gjentok "Synes dere ikke de togene kjører veldig fort?". Igjen uten å få noe svar. Etter noen sekunder prøvde hun seg igjen "Mamma, ikke sant de togene kjører veldig fort". Hun fikk ikke noe svar, foreldrene fortsatte sin egen samtale. Etter å ha prøvd med faren også uten å bli hørt, stilte hun seg foran vogna og sa "Dere hører jo ikke på meg. Jeg sier at de togene jammen kjører fort!" Da fikk hun svar, ikke på det hun var opptatt av, men i form av "Hvor mange ganger har vi sagt at du ikke må gå foran vogna?! Vi kan jo kjøre på deg!"
Kanskje misset jeg en leksjon i foreldreskolen? Kanskje er evnen til å lytte selektivt en nyttig ferdighet som foreldre? Jeg ser i hvert fall at jeg er en problemopprettholdende faktor når jeg svarer for mannen min. Han ser at det går greit hvis han ikke svarer, ungene forventer ikke svar fra ham og jeg får dobbelt så mange henvendelser. Både de som egentlig er ment til meg og de som er ment til faren.
I dag var jeg ute og gikk og så en familie på fire på motsatt fortau. En mor, en far, en liten i vogn og en 4-5-årig jente som hoppet og spratt og sang for seg selv. Plutselig passerte toget og jenta utbrøt "Oj, de togene kjører veldig fort, synes dere ikke?" Foreldrene var midt i en samtale om noe og svarte henne ikke. Hun ventet et halvminutt før hun gjentok "Synes dere ikke de togene kjører veldig fort?". Igjen uten å få noe svar. Etter noen sekunder prøvde hun seg igjen "Mamma, ikke sant de togene kjører veldig fort". Hun fikk ikke noe svar, foreldrene fortsatte sin egen samtale. Etter å ha prøvd med faren også uten å bli hørt, stilte hun seg foran vogna og sa "Dere hører jo ikke på meg. Jeg sier at de togene jammen kjører fort!" Da fikk hun svar, ikke på det hun var opptatt av, men i form av "Hvor mange ganger har vi sagt at du ikke må gå foran vogna?! Vi kan jo kjøre på deg!"
Kanskje misset jeg en leksjon i foreldreskolen? Kanskje er evnen til å lytte selektivt en nyttig ferdighet som foreldre? Jeg ser i hvert fall at jeg er en problemopprettholdende faktor når jeg svarer for mannen min. Han ser at det går greit hvis han ikke svarer, ungene forventer ikke svar fra ham og jeg får dobbelt så mange henvendelser. Både de som egentlig er ment til meg og de som er ment til faren.
onsdag 4. april 2012
Eldes med verdighet?
Lille julaften møtte jeg en gammel mann, han var på vei til butikken og jeg var på vei hjem egentlig. Det var veldig kaldt og veldig glatt og han gikk med tøfler. Sånne som man bare stikker foten inni. Jeg spurte om han trengte hjelp og det takket han ja til. Jeg ga ham en arm og fikk ham inn det siste stykket til butikken. Jeg tror kanskje ikke han syntes han trengte armen, men selskapet og noen å snakke med satte han tydelig pris på.
Vi småpratet om at det var kaldt og at nå var det nesten jul og etter en liten stund kommenterte han selv det lite passende fottøyet sitt. "Du lurer sikkert på hvorfor jeg går med tøfler nå, men du skjønner det at etter at kona mi døde har jeg ikke kunnet gå med sko. Det er over et år siden nå og hver gang jeg har gått ut siden, har jeg hatt på meg tøfler". Han kunne ikke bøye seg og fikk dermed ikke på seg annet fottøy og kunne heller ikke knyte skolisser.
Jeg syntes det var trist egentlig, men mannen selv var glad, han gledet seg til jul og han snakket om sin avdøde kone med varme i stemmen. Han gledet seg mer over det han fortsatt kunne i stedet for å sørge over det han hadde mistet.
I etterkant har jeg møtt ham med ujevne mellomrom, hver gang med de samme tøflene. Han subber av gårde, i rolig tempo og hilser til den gamle hatten han alltid har på seg. Jeg har dristet meg til å spørre om han ikke har vurdert andre typer sko han bare kan stikke foten inn i. Da lo han og sa at det hadde datteren hans også sagt, men at det ble så vondt å sove natta etter. Han fikk nemlig ikke skoen av igjen selv om den var lett å ta på seg. Da jeg møtte ham sist var det dessuten varmt ute og da var jo tøflene slett ikke så malplasserte.
Han representerer ikke så mye av det jeg ser for meg når jeg håper på en flott alderdom. Allikevel ser jeg at han er tilfreds, han gleder seg over det han har hatt og det han fortsatt klarer i stedet for å sørge over mistete ferdigheter og ensomhet. Det er kanskje det som er å eldes med verdighet?
Vi småpratet om at det var kaldt og at nå var det nesten jul og etter en liten stund kommenterte han selv det lite passende fottøyet sitt. "Du lurer sikkert på hvorfor jeg går med tøfler nå, men du skjønner det at etter at kona mi døde har jeg ikke kunnet gå med sko. Det er over et år siden nå og hver gang jeg har gått ut siden, har jeg hatt på meg tøfler". Han kunne ikke bøye seg og fikk dermed ikke på seg annet fottøy og kunne heller ikke knyte skolisser.
Jeg syntes det var trist egentlig, men mannen selv var glad, han gledet seg til jul og han snakket om sin avdøde kone med varme i stemmen. Han gledet seg mer over det han fortsatt kunne i stedet for å sørge over det han hadde mistet.
I etterkant har jeg møtt ham med ujevne mellomrom, hver gang med de samme tøflene. Han subber av gårde, i rolig tempo og hilser til den gamle hatten han alltid har på seg. Jeg har dristet meg til å spørre om han ikke har vurdert andre typer sko han bare kan stikke foten inn i. Da lo han og sa at det hadde datteren hans også sagt, men at det ble så vondt å sove natta etter. Han fikk nemlig ikke skoen av igjen selv om den var lett å ta på seg. Da jeg møtte ham sist var det dessuten varmt ute og da var jo tøflene slett ikke så malplasserte.
Han representerer ikke så mye av det jeg ser for meg når jeg håper på en flott alderdom. Allikevel ser jeg at han er tilfreds, han gleder seg over det han har hatt og det han fortsatt klarer i stedet for å sørge over mistete ferdigheter og ensomhet. Det er kanskje det som er å eldes med verdighet?
søndag 1. april 2012
Rosa bringebærdrøm med hvit sjokolade
Her om dagen kom jeg over noen fristende rosa pikekyss. Jeg liker jo ikke engang marengs så godt og heller ikke rosa, så hva det var som fikk meg til å kjøpe dem vet jeg ikke helt. De ble i hvert fall med meg hjem og ble omdannet til dessert i dag. Det ble godt og mektig!1 beger philadelphiaost
1/3 l fløte
200 g hvit sjokolade
4-5 ss sukker
2 ts vaniljesukker
bringebær
knuste pikekyss
Varm litt av fløten og smelt den hvite sjokoladen i den. La avkjøle. Bland alt sammen og rør til nokså stiv krem. Legg nederst i en bolle (eller i mange porsjonsboller), ha bringebærene på og deretter de knuste pikekyssene.
The truth, the whole truth and nothing but the truth?
Trude Lorentsen har ofte kronikker i Magasinet som engasjerer meg. Sikkert fordi hun ofte refererer til samtaler hun har med ungene sine som er omtrent like gamle som mine yngste. I gårsdagens Magasin snakket hun om det å være ærlig med ungene sine, hvor mye man kan fortelle og hva som er for mye.
Mine unger får svar på det de lurer på. Stort sett i hvert fall. Jeg ble utfordret på dette da en av dem satt på T-banen sammen med meg og det en mann med sine aner i Afrika satt rett overfor oss. "Mamma, er brune mennesker brune overalt?" "Ja, det er de." "På tissen også?" "Ja, de er nok det". Da smilte mannen på motsatt side og sa "Vi er ikke brune overalt. Vi er brune på tissen, men ikke inni hendene og under føttene" mens han løftet opp hendene for å vise ham.
Enda vanskeligere var det den gangen vi var i butikken en lørdag ettermiddag og spørsmålet kom "Du mamma, jeg vet jo at det et babyfrø fra mamma'n og et fra pappa'n som gjør at babyen vokser. Men det er en ting jeg ikke skjønner. Hvordan kommer egentlig babyfrøet fra pungen inn i magen til mamma'n". Spørsmålet ble stilt høyt og rakk godt utover i butikklokalet, hoder ble løftet, munner smilte og jeg følte at store deler av butikken tenkte "Hva sier hun nå? Nå skal jeg jammen følge med" Jeg svarte noe om guttetissen hans som kan bli hard og om utvekslingen som da kan skje. Ungen var fornøyd, jeg var ørlite varm i kinnene og blikkene vendte seg bort. Lenger borte i butikken var det en eldre mann som bemerket "Du er nok en klok liten gutt du og man blir klok når man spør om det man lurer på og har kloke foreldre som svarer".
Jeg skjermer dem i liten grad fra sannheten og mener det er riktig. Vi har snakket om Utøya og vi har snakket om bomben i regjeringskvartalet. Ikke i de grusomste detaljene, men vi har snakket om at det var en mann som skjøt og at mange ungdommer døde og at enda flere er lei seg. Jeg har snakket med dem om voksne som ikke er snille mot barn og at man derfor må være litt forsiktig. Når de har sett bilde av Christoffer i avisen, har jeg fortalt om stefaren som kanskje drepte den lille gutten. Jeg ser at jeg balanserer på en knivsegg og at jeg kan skape redsel, men foreløpig har ingen av dem falt ned i angstgrøfta. Den eneste som har blitt engstelig over tid, var midtimellomgutten etter møtet med Harry Potters verden.
De siste månedene har noen fra min nære bekjentskapskrets opplevd å miste sine nærmeste og døden har blitt et tema også her inne i vår litt beskyttete tilværelse. Det er ikke så lett å svare på hvorfor noen må død, hvorfor noen blir syke og hva som skjer etter at de dør, men jeg prøver så godt jeg kan.
Svaret er dermed "The truth" - ja, "The whole truth" - ikke nødvendigvis og "Nothing but the truth" - ja, men kanskje litt sminket.
Mine unger får svar på det de lurer på. Stort sett i hvert fall. Jeg ble utfordret på dette da en av dem satt på T-banen sammen med meg og det en mann med sine aner i Afrika satt rett overfor oss. "Mamma, er brune mennesker brune overalt?" "Ja, det er de." "På tissen også?" "Ja, de er nok det". Da smilte mannen på motsatt side og sa "Vi er ikke brune overalt. Vi er brune på tissen, men ikke inni hendene og under føttene" mens han løftet opp hendene for å vise ham.
Enda vanskeligere var det den gangen vi var i butikken en lørdag ettermiddag og spørsmålet kom "Du mamma, jeg vet jo at det et babyfrø fra mamma'n og et fra pappa'n som gjør at babyen vokser. Men det er en ting jeg ikke skjønner. Hvordan kommer egentlig babyfrøet fra pungen inn i magen til mamma'n". Spørsmålet ble stilt høyt og rakk godt utover i butikklokalet, hoder ble løftet, munner smilte og jeg følte at store deler av butikken tenkte "Hva sier hun nå? Nå skal jeg jammen følge med" Jeg svarte noe om guttetissen hans som kan bli hard og om utvekslingen som da kan skje. Ungen var fornøyd, jeg var ørlite varm i kinnene og blikkene vendte seg bort. Lenger borte i butikken var det en eldre mann som bemerket "Du er nok en klok liten gutt du og man blir klok når man spør om det man lurer på og har kloke foreldre som svarer".
Jeg skjermer dem i liten grad fra sannheten og mener det er riktig. Vi har snakket om Utøya og vi har snakket om bomben i regjeringskvartalet. Ikke i de grusomste detaljene, men vi har snakket om at det var en mann som skjøt og at mange ungdommer døde og at enda flere er lei seg. Jeg har snakket med dem om voksne som ikke er snille mot barn og at man derfor må være litt forsiktig. Når de har sett bilde av Christoffer i avisen, har jeg fortalt om stefaren som kanskje drepte den lille gutten. Jeg ser at jeg balanserer på en knivsegg og at jeg kan skape redsel, men foreløpig har ingen av dem falt ned i angstgrøfta. Den eneste som har blitt engstelig over tid, var midtimellomgutten etter møtet med Harry Potters verden.
De siste månedene har noen fra min nære bekjentskapskrets opplevd å miste sine nærmeste og døden har blitt et tema også her inne i vår litt beskyttete tilværelse. Det er ikke så lett å svare på hvorfor noen må død, hvorfor noen blir syke og hva som skjer etter at de dør, men jeg prøver så godt jeg kan.
Svaret er dermed "The truth" - ja, "The whole truth" - ikke nødvendigvis og "Nothing but the truth" - ja, men kanskje litt sminket.
Abonner på:
Innlegg (Atom)