Alt som passer inn i et nesebor...

For en stund siden skrev jeg om mine små og deres årsaksforklaringer. I går hadde vi nok en ubetalelig kommentar. Minstejenta og jeg satt i bilen, skulle hente Midtimellomgutten i bursdag. Plutselig hylte hun i baksetet. Hun hadde en rips i nesa og fikk den ikke ut! Da vi stoppet bilen og jeg prøvde å hjelpe henne, var det åpenlyst at mine fingre ikke klarte å fikse noe hun ikke klarte selv. Jeg lurte på hvorfor hun hadde puttet den i nesa i det hele tatt og da var forklaringen "Den bare datt inn der, det var ikke jeg som gjorde det!"

Hun har hatt det med å putte ting i nesa den jenta. Husker en gang hun var liten og skrek mye av natta uten at vi fant ut av hva det var som plaget henne. Hun var så liten da at hun kunne forklare skrikingen med noe annet enn "Aua" Da jeg hentet henne i barnehagen dagen etter, fikk jeg høre at hun hadde vært i ulage der også. Inntil førskolelæreren skjønte at det var vondt i nesa, at det gjorde vondt når hun tok på neseveggen hennes. På innsiden satt en liten gråstein, kanskje ikke så rart det var vanskelig å sove. En stein med skarpe kanter er ikke den beste sengekameraten. Ikke i senga og i hvert fall ikke i neseboret. Den kom seg ut ved hjelp av en pinsett og nattesøvnen var sikret igjen.

De har puttet ting i nesa de andre to også. Små legoklosser, perler og annet som akkurat passer inn i et lite hull. Skjønner hvorfor putteleker er populære i grunn'. Men det er allikevel minstejenta som har vært ivrigst på putte-ting-i-nesa-leken. Hun likte aldri sånne puttekasser, kanskje det var for enkelt? I en lang periode puttet hun inn bollebiter, muffinssmuler eller en liten blit av en vaffel. Da var hun stor nok til å snakke om det. "Det lukter så godt og det er lett å putte sånne myke ting inn i nesa". Dessverre var det ikke så lett å få det ut, men det ble ingen store kriser av det så vidt jeg kan huske.

Hvordan det gikk med ripsen? Den kom ut av seg selv. Sammen med alt snørret som kom sammen med tårene fordi hun hadde mistet ripsen sin...

Jeg tenker nok du skjønner det sjøl

Jeg har lest en bok jeg lenge har tenkt at jeg skal lese, men som jeg har skjøvet foran meg. "Jeg tenker nok du skjønner det sjøl" er en historie om 8-åringen som ble funnet død på soverommet sitt og der stefaren fire år etter ble dømt for å ha mishandlet ham til døde.

En skrekkelig historie rett og slett. Jeg er gift med en mann som rister uforstående på hodet når jeg leser triste bøker, ser TV-programmer eller ser filmer som gjør at tårene triller. Det er nok den samme vegringen som har gitt seg utslag i at boka har ligget i skal-lese-snart-bunken så lenge.

Det verste i fortellingen om denne guttens liv for meg som mamma er at hans mor tilsynelatende forsvarer sin ektemann selv om alle spor peker på at det er ham som har forvoldt sønnens død. Det er vanskelig å skjønne at hun kan være så steil i sin forståelse av hva som har skjedd. Som fagperson er det skremmende å lese journalnotater og oppsummeringer av hjelpeapparatets møte med denne gutten og hans nettverk. Innenfor sin kontekst har nok hver av dem gjort det de har tenkt på som en god jobb, men sett utenfra er det åpenlyst at den ikke var god nok. Tanken om at vokne omsorgspersoner kan utsette små barn for mishandling er så uhyrlig at hypotesen kanskje ikke melder seg tidlig nok og tydelig nok. Og det er nå jeg kjenner meg skremt, hvordan vil mine møter med triste skjebner fortone seg fra utsiden av min kontekst?

Ned til elva, en bok om familie og å beskytte hverandre

Jeg har endelig lest ferdig "Ned til elva", en bok av Leif Enger. Som regel er det en klar sammenheng mellom hvor godt jeg liker boka og hvor lang tid det tar å lese den, sånn er det nok med denne også. Eller kanskje mitt manglende engasjement mer handler om at jeg er sliten for tiden, programmet er fullt og jeg derfor ikke klarer å sette av nok tid om gangen til å vekke interessen.

Leif Enger er neppe norsk selv om navnet kunne tyde på det. Boka er i hvert fall oversatt fra engelsk og handlingen er lagt til 60-tallets Minnesota. 10-årige Reuben opplever at storebroren hans skyter to andre gutter i det de trenger seg inn i hjemmet deres. Davy blir arrestert, men rømmer og mye av boka dreier seg om hvordan Reuben, lillesøsteren og faren leter etter ham. De er uenige om hva de skal gjøre hvis de finner ham, skal de angi ham eller beskytte ham?

I bokomslaget blir historien sammenlignet med John Irvings bøker, det skjønner jeg, det er noen magiske hendelser og uforståelige vendinger som kan minne om Irving, men boka mangler den litt absurde humoren. En helt grei bok, men ikke den jeg ville prioritert hvis jeg skulle lese én eller to bøker i sommer.

Hva snakker vi om mens ungene er der?

I dag tok jeg toget sammen med en liten gjeng jeg antar var på tur med SFO. Barna så ut til å være 6-7-8 år og de var på tur sammen med to voksne. To fine voksne fyrer så det ut til. De talte barna, hadde dem på fanget og ga gode beskjeder i rimelig tid. Den ene lille gutten som trengte individuell beskjed fikk det uten at han ble hengt ut og de som trengte en hånd å holde i på vei ut av toget, fikk det. Allikevel ble jeg etterpå gående og tenke at denne turen er jeg glad min førsteklassing ikke var med på. De to voksne fyrene hadde nemlig sin egen samtale gående hele tiden innimellom den gode håndteringen av ungene.
- Fy faen, denne helga skal jeg ta det med ro altså!
- Ja, du ble jo drita forrige lørdag
- Jada, men det var dritgøy da, herregud.
- Ha ha, regner med at du har glemt det på lørdag hvis hun dødsfine dama skal være med ut
osv osv.

Ungene hadde sine egne samtaler gående og det er slett ikke sikkert de fikk med seg hva de to voksne snakket om. Det er slett ikke sikkert det er rimelig at jeg reagerer heller, men det gjør jeg. Jeg synes ikke 'dritgøy' er et ord man trenger å bruke sammen med småbarn. Jeg synes heller ikke at å snakke om helgefylla mens man er på jobb er passende. Jeg mener ikke at de to voksne skulle snakke om Skylanders som de små guttene snakket om eller om den søte ponnien på genseren til en av de små jentene som var tema for dem, men synes det er viktig å være voksen når man er voksen. De to fyrene var neppe over 25 år, temaet for samtalen var nok helt i tråd med deres livssituasjon og det var ingenting av det de sa som var direkte støtende. Det var bare settingen som var feil.

Mine unger har i hvert fall ører store som grytelokk og det er ikke få ganger jeg har blitt overrasket over hva de får med seg selv om det ser ut som om de er helt og holdent i sin egen verden. Jeg vet at barnehage og skole har fått referert både fakta og misforståelser etter at de har overhørt samtaler i heimen. Jeg har også fått gjenfortalt ting om de voksne i barnehagen og deres privatliv som jeg skjønner at ungene har overhørt mens de har vært der.

Så kall meg gjerne snerpete og kravstor, men den typen samtaler jeg overhørte i dag synes jeg ikke hører hjemme i en situasjon der man har ansvar for nokså små barn. Hvis min førsteklassing kom hjem og spurte hva det betyr å være drita, for det var Petter som jobber på SFO, da ville jeg blitt rynkete i panna. Enda mer rynkete enn jeg allerede er!

Indre motivasjon eller styrt av ytre faktorer?

Jeg har over lengre tid jobbet med behandlingsmetoder som omfatter en eller annen form for belønning for ønsket atferd. Kritikerne av slik behandling er mange, særlig fokuseres det på at det ikke hjelper på sikt - at en endring styrt av ytre faktorer ikke internaliseres og dermed opphører hvis belønningssystemet opphører. Foreldre som blir bedt om å belønne barna sine for det som andre mener er normalatferd, steiler også ofte. Mitt svar til begge disse kritikkene er gjerne at det å skulle gi en belønning, vil endre samspillsmønsteret. Det er noe med; når foreldre begynner å legge merke til det barnet klarer, i stedet for alt barnet ikke gjør riktig og dessuten skal vise barnet at endringen er observert og blir satt pris på, da skjer det faktisk en endring også på sikt. 

Med egne unger har jeg ved flere anledninger lurt på hvordan jeg skulle skape endring. Husker da en av guttene insisterte på å bruke bleie litt lenger enn jeg syntes var greit, at jeg prøvde diverse metoder. Jeg prøvde å vente på ungens eget intiativ, men var ikke tålmodig nok. Jeg lokket med do og med potte, men lyktes ikke. Jeg prøvde meg til og med på sammenligningen "Nå har alle de andre som er like store som deg sluttet med bleie, skal ikke du også gjøre det da? Det er jo litt dumt at til og med mange av de som er mindre går på do selv og du ikke gjør det". Ungen så på meg som om det var et dumt argument (hvilket det jo faktisk var) og svarte "Samme for meg om de har sluttet, jeg vil ikke jeg". Til slutt var det den ytre motivasjonen som gjorde utslaget. Da han fikk vite at den kule sjørøverskuta ville bli hans hvis han sluttet med bleie, sluttet han på dagen. Enkelt og greit. Og endringen vedvarte selvfølgelig selv om skuta sluttet å være den kuleste leken i verden. 

Siste utprøving av effekten av ytre motivasjon er at Midtimellomguttens villighet til å sykle økte betraktelig så fort belønningen var attraktiv nok. Før han ble fem år, sa han at han skulle prøve å sykle uten støttehjul etter bursdagen sin. Det gjorde han. Han syklet kanskje fem meter uten støttehjul, falt ikke og hadde balansen i orden, men konstaterte at det ikke var morsomt. Med storebroren hadde vi et svare strev med sykkeltrening. Ungen gråt og vi maste og særlig mannen hadde bestemt seg for at med nestemann skulle han ikke mase. Han skulle vente til ungen ville sykle selv. Så dermed gikk høsten det året gutten var fem uten ytterligere trening og hele fjor sommer likeså. Nå nærmer ungen seg sju år og fortsatt kunne han ikke sykle. Rundt omkring har vi møtt treåringer og fireåringer som suser av gårde på sykkel og vegringen for å prøve igjen har selvfølgelig ikke blitt mindre. Lillesøsteren på fire stod i fare for å lære seg å sykle fortere enn ham. Hun lar seg forøvrig motivere av selve konkurransen, tanken på at hun skal være bedre enn broren. Det er vel heller ikke indre motivasjon? I hvert fall ble det sånn at jeg dette året kjente at det ble umulig for meg å vente på guttens egen motivasjon for å sykle. Jeg så ham for meg som 10-åring når hele klassen skal på sykkeltur og han måtte kjøres. Fordi han ikke kunne sykle. Jeg lovte ham derfor en belønning når han kunne sykle inn til enden av veien og tilbake igjen. Et superkult spill til Play Station som alle de andre har snakket om et halvår og som han ikke har fått. Ungen satte seg på sykkelen og syklet av gårde. Litt mer vinglete enn andre gutter i slutten av første klasse, men han kan altså sykle. Heldigvis er det visst sånn at hvis man først har lært seg å sykle, så glemmer man det aldri. Antar dermed at sykkelferdighetene vedvarer selv om Skylanders skulle vise seg å ikke være superkult over tid. 

På vei hjem fra en fotballkamp her om dagen kunne noen av fotballjentene fortelle at ytre motivasjon virket på mennene deres også. "Når han vasker huset, da blir det noe på ham". Er det egentlig ytre motivasjon eller indre motivasjon? Spiller ingen rolle kanskje, så lenge begge er fornøyde etterpå? 

Jeg konkluderer altså (igjen) med at jeg ikke er enig med Jesper Juul. Ytre motivasjon virker helt fint som akkurat det - en motiverende faktor. Det er selvfølgelig ikke sånn at en strøm av sjørøverskuter, Play Station-spill eller tiere skal øses ut for "alt mulig" og jeg ønsker meg ikke unger som spør "Hva får jeg for det?" hver gang de stilles overfor et krav eller forventning. Men som en igangsetter eller som det siste pushet virker belønninger helt fint. Selv synes jeg i grunn' det er fint å få betalt for innsatsen på jobben, men det må innrømmes at det ikke er tanken på lønningsposen som motiverer meg til å komme meg ut av huset på morgenen. 

Smarte eller bare late?

For ganske mange år siden skjønte vi at hjelp til vasking var en god investering i ekteskapet. Eller egentlig var det vel ikke ekteskapet vi investerte i, tror ikke vi var gift på den tiden. Forholdet har godt av denne prioriteringen. Jeg er nokså sikker på at vi ellers ville kunne kranglet en del om akkurat husvask. Med litt skam fikk vi dermed vaskehjelp. Jeg husker jeg gruet meg til å fortelle det til moren min og mannen lurte på om han bare skulle la være å fortelle det til sin familie. De bodde jo så langt unna og trengte kanskje ikke vite det. Hva handler det om? Er det skambelagt å innse at døgnet bare har et gitt antall timer og at når man velger å gjøre noe, så går det på bekostning av noe annet. Vi stod frem da, kom ut av skapet, overfor familiene våre og fikk en slags aksept. I hvert fall kom ikke innvendingene familiene måtte ha, frem til våre ører.  En venninne derimot, som på det tidspunktet ikke hadde noen barn, lurte på om det var de verdiene vi ville gi ungene. "Synes dere det er greit å lære ungene at andre må vaske dritten etter dere?" Ja, egentlig, så tror jeg at jeg synes det er greit. Eller kanskje vi bare rett og slett er late og ikke gidder å gjøre de kjedelige jobbene selv?

Denne helgen har vi gjort nok en latmannsinvestering. Vi har fått oss robotklipper og særlig mannen nyter å stå i vinduet og se at gresset klippes. Jeg er ikke like entusiastisk som ham, men skjønner at det er lurt å holde kjeft. Med tomt på halvannet mål og masse gress, har jeg neppe klippet gresset flere ganger enn det som kan telles på to hender i løpet av de fem somrene vi har bodd her. Dermed er neppe jeg den rette til å vurdere om dette er en smart investering eller nok et utslag av latskap. Jeg ser i hvert fall at det gjør mannen glad og det er bra i seg selv. Kanskje selv han som uttalte "Fint hus, men fy faen altså, dette er hagen fra helvete"da han første gang var på besøk, kunne likt å bo her hvis han hadde hatt en sånn greie til lading ved husveggen?

Andre utslag i latskap eller smarte prioriteringer i dette huset har vært abonnement på skjortevask og tilhørende stryking. Det tror jeg er en av de julegavene jeg har gitt mannen som har skapt størst glede. Vi har også brukt håndverkere til å pusse opp huset, denne sommeren er det noen som maler huset mens vi er på ferie, i fjor var det en som la stein her mens vi var borte. Vi prioriterer stadig å overlate ansvaret til andre i stedet for å gjøre ting selv. Jeg har sluttet å skamme meg, tenker at det er fornuftig å ha tid sammen i stedet for at den ene (les: mannen) skal henge i husveggen, mens den andre (les: jeg) skal underholde unger mens jeg støvsuger. Med dette fjerner jeg meg nok fra farmors verdier, men det lever jeg godt med! Så da får hver enkelt gjøre sine vurderinger? Lat eller smart?

Skoleboller eller -brød?

Jeg er gift med en sunnmøring som mener det heter skoleboller. I et eller annet bakeri i byen skjønte ikke ekspeditrisen hva han mente da han sa han skulle ha en skolebolle for et gitt antall år siden. Egentlig er jeg jo enig med henne, det heter skolebrød. Samme hva man kaller dem, det er godt. Særlig med oppskriften fra Bakeriet i Lom. Eldstemann lurte på hvorfor jeg bakte i dag. Svaret var fordi jeg hadde lyst og det svaret var visst godt nok.



1 kg hvetemel
150 g sukker
15 g kardemomme
15 g salt
1 pk gjær
1 egg
1/2 l melk
150 g romtemperert smør

Ha alle ingrediensene unntatt smøret i bakebollen og kjør med kjøkkenmaskinen i ca 15 minutter. Tilsett smør i terninger mens maskinen går og kjør i ytterligere 15 minutter. Settes til heving i ca 1.5 time. Trill ut nokså store boller og sett dem til heving i 1 - 1.5 time. Lag hull i bollene og sprøyt oppi vaniljekrem. Pensle med sammenvispet egg og stek ved 175 grader i 15-20 minutter. Avkjøl på rist og ha på melis. Hos oss droppes kokos, det liker ikke ungene.

Gazpacho

I dag hadde jeg lyst på gazpacho til forrett da vi hadde besøk. Jeg sjekket diverse oppskrifter og plukket ut det jeg likte fra noen forskjellige.

1 boks gode hermetiske tomater (hadde sikkert blitt enda bedre med ferske, men jeg gadd ikke å skolde dem)
1 boks hermetisk paprika
1 agurk
1/3 rødløk
1 rød paprika
3-4 fedd hvitløk
1 rød chili
sukker
salt
3 ss grønnsaksfond
1 ss rødvinseddik

Ha alt sammen i blenderen og kjør til en jevn masse. Bør settes i kjøleskapet en stund før servering, evt kan du kjøre med noen isbiter, skal serveres kaldt. Ha i skåler, ringle litt god olivenolje over og pynt gjerne med noen basilikumblader.

Rabarbrapai med marengslokk

Vi har rabarbra i hagen, jeg ba pappa om en del av hans rot da vi flyttet. Dessverre har det i etterkant vist seg at ingen hos oss egentlig liker rabarbra. Jeg har prøvd rabarbragrøt og rabarbrasuppe med jordbær, ingenting utløste noen glede hos resten av familien.

I dag ble det rabarbrapai, vel vitende om at min kjære ikke er så glad i verken rabarbra eller pai... Vel, jeg syntes den ble god og gjestene likte den. Fin kan jeg også skryte av at den ble, men jeg tok ikke noe bilde.

Paideig
250 g hvetemel
30 g sukker
125 g smør
2 eggeplommer
2 ss kaldt vann

Bland sukker og hvetemel, smuldre smøret i. Tilsett eggeplommer og vann og bland raskt sammen. Legges i kjøleskap i minst 30 minutter. Kjevle ut deigen, det kan være lurt å gjøre det mellom to lag med bakepapir. Eller du kan gjøre som meg, bare klemme den ut i formen. Prikk med gaffel. Stekes i 10 min ved 200 grader, la bunnen avkjøles litt.

Fyll
350 g rabarbra, renset og delt i biter
1 dl sukker
2 ss potetmel
3 dl crémé fraiche
3 eggeplommer
3 ts vaniljesukker

Marengs
3 eggehviter
2 dl sukker

Ha rabarbrabitene over i paibunnen, strø over sukker og potetmel (det ble litt for rennete i min pai, kanskje lurt å ta litt mer potetmel). Pisk sammen eggeplommer, crémé fraiche og vaniljesukker, hell dette over rabarbraen. Pisk eggehvitene stive, tilsett deretter litt og litt sukker. Det blir finest hvis du bruker en sprøytepose og lager et gittermønster over paien, men en litt tilfeldig klatting går også bra. Stekes ved 170 grader i 45 min.

Og der tror jeg årets kake nummer 25 var i boks :-)

It's not me, it's you

I dagens A-magasin var det en kvinne som skrev inn om til Frode Thuen om sin historie med menn. Jeg yter henne sikkert ikke rettferdighet, men inntrykket mitt er at hun beskriver seg selv som åpen, som inviterende, som moden og som en som ønsker en varig relasjon. Og så møter alle menn henne med manglende respekt, de svarer ikke når hun utfordrer dem. Kort sagt - hun tenker at menn er relasjonelt umodne. Alle menn. Og det er da jeg lurer, har hun vurdert om det kan være noe med henne som frembringer det verste i dem? Kan det ikke være slik at hennes forventninger om at alle menn er umodne og enkle relasjonsmessig gjør noe med måten hun forholder seg til dem på? Kan det ikke rett og slett være slik at de ville kunne fått en OK relasjon med en annen kvinne?

Mine unger gjør det samme. Unnskylder seg med at det ikke var dem, det var noen andre, det bare skjedde eller det var i hvert fall ikke de som fant på det. Da eldstemann var liten, var en standardunnskyldning "Det var ikke meg, det var hånda mi". Midtimellomgutten tyr ofte til "Det var ikke jeg som fant på det" og minstejenta nøyer seg foreløpig med å benekte fakta "Nei, vi har ikke tatt ut smykkene fra smykkeskrinet mitt" (selv om hun har alle smykkene hardt fastlåst i sin egen hånd).

I jobbsammenheng har jeg vært med på å lage mange analyser av hvordan henger ting sammen. Det slår ikke feil, når man skal finne utløsende og opprettholdende faktorer som gjør det lettere å forstå et problem, handler det alltid om noen andre. Skolen snakker om foreldrene, foreldrene snakker om ungene, ungene snakker om vennene, ledere snakker om samarbeidspartnere, ansatte snakker om ledelsen osv osv. I mange tilfeller holder det å høre på hva folk sier om andre først. Notere alt som handler om de andre og så går det an å snakke om 'meg' etterpå. I hvert fall litt.

Jeg gjør det jo jeg også. Putter det ut og hevder at det er ikke meg det er noe feil med, det er deg. I hvert fall i mine nære relasjoner. Hvis det er sur stemning rundt middagsbordet, er det selvfølgelig ikke jeg som er sur. Eller hvis jeg er sur, så er det de andres skyld. Det er ungene som søler, det er mannen som kom for sent eller noe annet som jeg ikke har skyld i.

Etter hvert som vi blir eldre, vokser vi heldigvis fra benektelse av åpenbare fakta, vi skjønner at det ikke hjelper å si at det ikke var vi som fant på det og vi skylder ikke på hånda. På sett og vis er kanskje "Det var ikke meg, det var hånda mi" minst like modent som "It's not me, it's you"?