Smarte eller bare late?

For ganske mange år siden skjønte vi at hjelp til vasking var en god investering i ekteskapet. Eller egentlig var det vel ikke ekteskapet vi investerte i, tror ikke vi var gift på den tiden. Forholdet har godt av denne prioriteringen. Jeg er nokså sikker på at vi ellers ville kunne kranglet en del om akkurat husvask. Med litt skam fikk vi dermed vaskehjelp. Jeg husker jeg gruet meg til å fortelle det til moren min og mannen lurte på om han bare skulle la være å fortelle det til sin familie. De bodde jo så langt unna og trengte kanskje ikke vite det. Hva handler det om? Er det skambelagt å innse at døgnet bare har et gitt antall timer og at når man velger å gjøre noe, så går det på bekostning av noe annet. Vi stod frem da, kom ut av skapet, overfor familiene våre og fikk en slags aksept. I hvert fall kom ikke innvendingene familiene måtte ha, frem til våre ører.  En venninne derimot, som på det tidspunktet ikke hadde noen barn, lurte på om det var de verdiene vi ville gi ungene. "Synes dere det er greit å lære ungene at andre må vaske dritten etter dere?" Ja, egentlig, så tror jeg at jeg synes det er greit. Eller kanskje vi bare rett og slett er late og ikke gidder å gjøre de kjedelige jobbene selv?

Denne helgen har vi gjort nok en latmannsinvestering. Vi har fått oss robotklipper og særlig mannen nyter å stå i vinduet og se at gresset klippes. Jeg er ikke like entusiastisk som ham, men skjønner at det er lurt å holde kjeft. Med tomt på halvannet mål og masse gress, har jeg neppe klippet gresset flere ganger enn det som kan telles på to hender i løpet av de fem somrene vi har bodd her. Dermed er neppe jeg den rette til å vurdere om dette er en smart investering eller nok et utslag av latskap. Jeg ser i hvert fall at det gjør mannen glad og det er bra i seg selv. Kanskje selv han som uttalte "Fint hus, men fy faen altså, dette er hagen fra helvete"da han første gang var på besøk, kunne likt å bo her hvis han hadde hatt en sånn greie til lading ved husveggen?

Andre utslag i latskap eller smarte prioriteringer i dette huset har vært abonnement på skjortevask og tilhørende stryking. Det tror jeg er en av de julegavene jeg har gitt mannen som har skapt størst glede. Vi har også brukt håndverkere til å pusse opp huset, denne sommeren er det noen som maler huset mens vi er på ferie, i fjor var det en som la stein her mens vi var borte. Vi prioriterer stadig å overlate ansvaret til andre i stedet for å gjøre ting selv. Jeg har sluttet å skamme meg, tenker at det er fornuftig å ha tid sammen i stedet for at den ene (les: mannen) skal henge i husveggen, mens den andre (les: jeg) skal underholde unger mens jeg støvsuger. Med dette fjerner jeg meg nok fra farmors verdier, men det lever jeg godt med! Så da får hver enkelt gjøre sine vurderinger? Lat eller smart?