Hva snakker vi om mens ungene er der?

I dag tok jeg toget sammen med en liten gjeng jeg antar var på tur med SFO. Barna så ut til å være 6-7-8 år og de var på tur sammen med to voksne. To fine voksne fyrer så det ut til. De talte barna, hadde dem på fanget og ga gode beskjeder i rimelig tid. Den ene lille gutten som trengte individuell beskjed fikk det uten at han ble hengt ut og de som trengte en hånd å holde i på vei ut av toget, fikk det. Allikevel ble jeg etterpå gående og tenke at denne turen er jeg glad min førsteklassing ikke var med på. De to voksne fyrene hadde nemlig sin egen samtale gående hele tiden innimellom den gode håndteringen av ungene.
- Fy faen, denne helga skal jeg ta det med ro altså!
- Ja, du ble jo drita forrige lørdag
- Jada, men det var dritgøy da, herregud.
- Ha ha, regner med at du har glemt det på lørdag hvis hun dødsfine dama skal være med ut
osv osv.

Ungene hadde sine egne samtaler gående og det er slett ikke sikkert de fikk med seg hva de to voksne snakket om. Det er slett ikke sikkert det er rimelig at jeg reagerer heller, men det gjør jeg. Jeg synes ikke 'dritgøy' er et ord man trenger å bruke sammen med småbarn. Jeg synes heller ikke at å snakke om helgefylla mens man er på jobb er passende. Jeg mener ikke at de to voksne skulle snakke om Skylanders som de små guttene snakket om eller om den søte ponnien på genseren til en av de små jentene som var tema for dem, men synes det er viktig å være voksen når man er voksen. De to fyrene var neppe over 25 år, temaet for samtalen var nok helt i tråd med deres livssituasjon og det var ingenting av det de sa som var direkte støtende. Det var bare settingen som var feil.

Mine unger har i hvert fall ører store som grytelokk og det er ikke få ganger jeg har blitt overrasket over hva de får med seg selv om det ser ut som om de er helt og holdent i sin egen verden. Jeg vet at barnehage og skole har fått referert både fakta og misforståelser etter at de har overhørt samtaler i heimen. Jeg har også fått gjenfortalt ting om de voksne i barnehagen og deres privatliv som jeg skjønner at ungene har overhørt mens de har vært der.

Så kall meg gjerne snerpete og kravstor, men den typen samtaler jeg overhørte i dag synes jeg ikke hører hjemme i en situasjon der man har ansvar for nokså små barn. Hvis min førsteklassing kom hjem og spurte hva det betyr å være drita, for det var Petter som jobber på SFO, da ville jeg blitt rynkete i panna. Enda mer rynkete enn jeg allerede er!