Indre motivasjon eller styrt av ytre faktorer?

Jeg har over lengre tid jobbet med behandlingsmetoder som omfatter en eller annen form for belønning for ønsket atferd. Kritikerne av slik behandling er mange, særlig fokuseres det på at det ikke hjelper på sikt - at en endring styrt av ytre faktorer ikke internaliseres og dermed opphører hvis belønningssystemet opphører. Foreldre som blir bedt om å belønne barna sine for det som andre mener er normalatferd, steiler også ofte. Mitt svar til begge disse kritikkene er gjerne at det å skulle gi en belønning, vil endre samspillsmønsteret. Det er noe med; når foreldre begynner å legge merke til det barnet klarer, i stedet for alt barnet ikke gjør riktig og dessuten skal vise barnet at endringen er observert og blir satt pris på, da skjer det faktisk en endring også på sikt. 

Med egne unger har jeg ved flere anledninger lurt på hvordan jeg skulle skape endring. Husker da en av guttene insisterte på å bruke bleie litt lenger enn jeg syntes var greit, at jeg prøvde diverse metoder. Jeg prøvde å vente på ungens eget intiativ, men var ikke tålmodig nok. Jeg lokket med do og med potte, men lyktes ikke. Jeg prøvde meg til og med på sammenligningen "Nå har alle de andre som er like store som deg sluttet med bleie, skal ikke du også gjøre det da? Det er jo litt dumt at til og med mange av de som er mindre går på do selv og du ikke gjør det". Ungen så på meg som om det var et dumt argument (hvilket det jo faktisk var) og svarte "Samme for meg om de har sluttet, jeg vil ikke jeg". Til slutt var det den ytre motivasjonen som gjorde utslaget. Da han fikk vite at den kule sjørøverskuta ville bli hans hvis han sluttet med bleie, sluttet han på dagen. Enkelt og greit. Og endringen vedvarte selvfølgelig selv om skuta sluttet å være den kuleste leken i verden. 

Siste utprøving av effekten av ytre motivasjon er at Midtimellomguttens villighet til å sykle økte betraktelig så fort belønningen var attraktiv nok. Før han ble fem år, sa han at han skulle prøve å sykle uten støttehjul etter bursdagen sin. Det gjorde han. Han syklet kanskje fem meter uten støttehjul, falt ikke og hadde balansen i orden, men konstaterte at det ikke var morsomt. Med storebroren hadde vi et svare strev med sykkeltrening. Ungen gråt og vi maste og særlig mannen hadde bestemt seg for at med nestemann skulle han ikke mase. Han skulle vente til ungen ville sykle selv. Så dermed gikk høsten det året gutten var fem uten ytterligere trening og hele fjor sommer likeså. Nå nærmer ungen seg sju år og fortsatt kunne han ikke sykle. Rundt omkring har vi møtt treåringer og fireåringer som suser av gårde på sykkel og vegringen for å prøve igjen har selvfølgelig ikke blitt mindre. Lillesøsteren på fire stod i fare for å lære seg å sykle fortere enn ham. Hun lar seg forøvrig motivere av selve konkurransen, tanken på at hun skal være bedre enn broren. Det er vel heller ikke indre motivasjon? I hvert fall ble det sånn at jeg dette året kjente at det ble umulig for meg å vente på guttens egen motivasjon for å sykle. Jeg så ham for meg som 10-åring når hele klassen skal på sykkeltur og han måtte kjøres. Fordi han ikke kunne sykle. Jeg lovte ham derfor en belønning når han kunne sykle inn til enden av veien og tilbake igjen. Et superkult spill til Play Station som alle de andre har snakket om et halvår og som han ikke har fått. Ungen satte seg på sykkelen og syklet av gårde. Litt mer vinglete enn andre gutter i slutten av første klasse, men han kan altså sykle. Heldigvis er det visst sånn at hvis man først har lært seg å sykle, så glemmer man det aldri. Antar dermed at sykkelferdighetene vedvarer selv om Skylanders skulle vise seg å ikke være superkult over tid. 

På vei hjem fra en fotballkamp her om dagen kunne noen av fotballjentene fortelle at ytre motivasjon virket på mennene deres også. "Når han vasker huset, da blir det noe på ham". Er det egentlig ytre motivasjon eller indre motivasjon? Spiller ingen rolle kanskje, så lenge begge er fornøyde etterpå? 

Jeg konkluderer altså (igjen) med at jeg ikke er enig med Jesper Juul. Ytre motivasjon virker helt fint som akkurat det - en motiverende faktor. Det er selvfølgelig ikke sånn at en strøm av sjørøverskuter, Play Station-spill eller tiere skal øses ut for "alt mulig" og jeg ønsker meg ikke unger som spør "Hva får jeg for det?" hver gang de stilles overfor et krav eller forventning. Men som en igangsetter eller som det siste pushet virker belønninger helt fint. Selv synes jeg i grunn' det er fint å få betalt for innsatsen på jobben, men det må innrømmes at det ikke er tanken på lønningsposen som motiverer meg til å komme meg ut av huset på morgenen.