En skrekkelig historie rett og slett. Jeg er gift med en mann som rister uforstående på hodet når jeg leser triste bøker, ser TV-programmer eller ser filmer som gjør at tårene triller. Det er nok den samme vegringen som har gitt seg utslag i at boka har ligget i skal-lese-snart-bunken så lenge.
Det verste i fortellingen om denne guttens liv for meg som mamma er at hans mor tilsynelatende forsvarer sin ektemann selv om alle spor peker på at det er ham som har forvoldt sønnens død. Det er vanskelig å skjønne at hun kan være så steil i sin forståelse av hva som har skjedd. Som fagperson er det skremmende å lese journalnotater og oppsummeringer av hjelpeapparatets møte med denne gutten og hans nettverk. Innenfor sin kontekst har nok hver av dem gjort det de har tenkt på som en god jobb, men sett utenfra er det åpenlyst at den ikke var god nok. Tanken om at vokne omsorgspersoner kan utsette små barn for mishandling er så uhyrlig at hypotesen kanskje ikke melder seg tidlig nok og tydelig nok. Og det er nå jeg kjenner meg skremt, hvordan vil mine møter med triste skjebner fortone seg fra utsiden av min kontekst?
Denne har jeg også skjøvet foran meg. Har tenkt at jeg ikke orker å lese den, men føler at jeg bør. Bør jeg?
SvarSlettNei, vet ikke om du bør. Jeg synes vi alle trenger noen påminnelser om hva som er omfattet av meldeplikt og om at det kan hende ting er noe annet enn de ser ut som ved første kontakt, men det kan man minnes om på andre måter.
SvarSlett