Faen ta skjebnen

Jeg har fullført "Faen ta skjebnen" av John Green. Den ble egentlig kjøpt inn til ham som er 14 og har fått full stopp i konsumet av bøker, men han har ikke lest den. Han er nok mer i målgruppa når det gjelder språk og kompleksitet, men jeg leste hele uten å ergre meg for mye. Boka er grunnlaget for filmen "The fault in Our Stars" som går på kino nå.

Fra bokomslaget:
Hazel og Augustus møtes i en støttegruppe for kreftsyk ungdom. Begge har vært syke lenge, men nekter å være den tapre kreftpasienten som heroisk kjemper mot sykdommen med umenneskelige krefter og som aldri klager eller slutter å smile. Nei. De vet begge at de har hatt maks uflaks og at sjansen for at de dør unge er stor. Kreft er noe dritt.

Men de liker hverandre. Etter hvert mer og mer. Og langsomt og forsiktig nærmer de seg - så forsiktig som det kan bli når én har et kunstig bein og den andre går rundt med en oksygentank på slep og en slange inn i nesa. Og kjærlighetshistorien deres skal bli en sånn som poetene skriver dikt om. E p i s k.

"Kreftbøker suger", sier hovedpersonen Hazel i romanen. Det gjør ikke denne. Derimot får den deg til å tenke over de store spørsmålene i livet, til å le høyt, og til å gråte innsjøer. Deter ikke en bok om kreft og død. Det er en himmelstoremende vakker og gripende historie om Hazel og Gus

Jeg må innrømme at jeg gråt mer enn jeg lo da jeg leste denne boka og det må vel også innrømmes at det ikke var et blinkkjøp til en 14-årig gutt. Den hadde nok passet bedre hvis han var en datter. Jeg likte den godt, men det er altså en ungdomsbok og språket blir for enkelt for meg. Terningkast fire fra meg.