Bokrapport

"Å bake kaker i Kigali" av Gaile Parkin er noe så sjeldent som en afrikansk roman. Den handler om Angel som har flyttet til Rwanda sammen med mannen sin og de fem barnebarna som har blitt foreldreløse etter at foreldrene deres er døde av aids. For å bidra til å forsørge familien, driver Angel sitt eget hjemmebakeri der hun leverer kaker til ulike anledninger. Samtidig som hun samtaler om hva slags kake kunden vil ha, snakker hun med dem om livet, de store valgene og deres livsutfordringer. 

Det er en flott bok synes jeg, viser dilemmaene afrikanere lever med på en måte jeg ikke har tenkt over før. Særlig det å leve med aids som en naturlig del av samfunnet, er opplysende for meg. Angel er en god psykolog og minner seg stadig om at hun må være profesjonell og ikke blande sine private ting inn i samtalene med kundene. Helt klart relevant for oss andre profesjonelle også! 

"En svunnen tid" av Kate Morton har blitt til underholdning på vei frem og tilbake mellom Sandvika og Kolbotn. Til å begynne med tenkte jeg det samme som jeg har tenkt i begynnelsen av de andre bøkene jeg har lest av forfatteren - det fenget ikke helt. Da hjelper det helt klart at Anne Rygg fortsetter å lese. 

Boka handler om Edie som opplever at moren reagerer voldsomt på å få et brev, men som benekter at det er noe spesielt. Etter hvert nøster Edie opp i en historie om at moren var evakuert til et slott da krigen nådde London. Historien veksler mellom nåtidens London og etter hvert også turer til slottet der moren bodde i 18 måneder som barn og hendelsene som utspant seg under annen verdenskrig og som førte til at tre gamle søstre fremdeles bor på slottet de overtok etter faren sin. 

Hvis du holder ut innledningen, er dette en riktig så underholdende bok! 

Ferdighetskrav

Enkelte ganger i jobben har jeg møtt svært unge jenter som ønsker seg barn. "Herregud da, hvor vanskelig kan det være liksom? Det er jo bare å skifte noen bleier og leke litt. Det er ikke noe problem i det hele tatt!" Det er vanskelig å få en 15-åring til å skjønne at det kanskje omfatter litt mer enn det hun har tenkt på.

Mange dager tenker jeg at jeg innfrir det meste av kravsspesifikasjonen. Jeg er jo stadig innom dette i jobbsammenheng - snakker om foreldreferdigheter, mener jeg. Når jeg sørger for å legge inn modifikasjonen også når jeg vurderer meg selv, så innfrir jeg nok. Det trenger ikke å være perfekt, det holder med godt nok.

Allikevel får jeg jo stadig bekreftet at det er vanskeligere enn 15-åringen som ønsker seg barn tror. Denne uka for eksempel byr på mye i tillegg.

• Jeg trenger gode skuespillerferdigheter. Når jeg plutselig oppdager små hvite mark som kryper rundt på avføringen til en av dem, da har jeg lyst til å skrike litt og stikke unna. I stedet må jeg beherske meg og deretter gjenoppfriske planen for hvordan man blir kvitt disse barnemarkene. 
• Det er greit å kunne skrive på plakater. I dag er det kakelotteri for fotballen og ting må fikses. 
• Baking er en helt klar forutsetning for å få en 4'er i mammafaget. Til kakelotteriet trenges selvfølgelig kake. Neste uke tror jeg det trenges tre forskjellige leveranser i forbindelse med diverse 17. maiarrangementer. I tillegg trenges jo kaker til heimen også. Man får ikke gode vurderinger internt i familien hvis all bakst eksporteres. 
• Evne til å fange opp spy med hendene er også greit å ha. Og enda viktigere er det å kunne vaske oppkast uten å kaste opp selv. Akkurat på dette området får jeg neppe mer enn en 2'er. Jeg synes rett og slett det er veldig ekkelt og må påkalle det ytterste av skuespillerferdighetene. 
• Vasking er viktig. Både når det gjelder disse hvite små markene og når det gjelder oppkast, kreves en ekstraordinær innsats. Foreløpig ser det ut til at bare tre av fem endte med å kaste opp, det betyr vel at mamma- og pappainnsatsen samlet er vellykket? 
• Dårlig hørsel er greit, i hvert fall evne til å sortere unna irrelevant lyd. I går kjørte jeg fire seks- og sjuåringer til årets kuleste bursdag, da skulle jeg ønske jeg var mye flinkere til å stenge lyden ute. 
• Organisasjonstalentet og logistikkferdigheter er kanskje noe av det aller viktigste. Denne uka har de fleste dager bydd på mange aktiviteter og ettermiddager fylt fra begynnelse til slutt og jeg lykkes ikke helt. Hvis jeg husker kjeks til de små som synes det er kjedelig med fotballkamp for storebroren, så glemmer jeg å ta på dem støvler før vi går til den våte banen. Hvis jeg husker støvler, så glemmer jeg noe de kan leke med. Når midtimellomgutten kommer hjem fra skolen i stillongs, skjønner jeg at vi har glemt å fylle opp med nytt skiftetøy i en uke som har vært veldig våt. 
• Meklingsferdighetene utfordres flere ganger om dagen. Vi lever for tiden i en tilstand der det er mulig å krangle om det aller meste. Eller er det egentlig evnen til å overhøre irrelevant lyd som er den viktigste ferdigheten på dette området? Jeg tror det. 
• Parallelt med logistikkferdighetene, er det viktig å være god på å legge vekk det man ikke fikk til eller det man glemte. Når eldstegutten ringer etter at jeg har gått på toget for å fortelle at sykkellåsen er rustet fast og husker jeg ikke at han trenger den i dag, da er det greit å klare å legge det til side. Kan jo ikke gjøre noe med en sykkel på Kolbotn når toget er på Ljan... 

Og så er det alt det andre, og det at jeg aldri er viktigst lengre. Det er hele tiden noen andres behov som er viktigst. Og som størstemann riktig påpekte i sted "Det ser litt kjedelig ut å være voksen. Man må liksom gjøre noe hele tiden. Det stemmer det, man må være kokk, vaskehjelp, servitør, gartner, sydame, sykepleier, psykolog og en masse annet. Nesten helt uten pause. Heldigvis så er det oftere bra enn slitsomt! 

Avis for barn

Vi har begynt å abonnere på den nye barneavisen til Aftenposten, "Junior". Jeg har egentlig ikke diskutert akkurat den med noen, men regner med at det finnes noen som har sterke meninger om det å utgi en avis ment for barn. Jeg har hatt diskusjonen noen ganger før, den gangen NRK begynte med nyhetssendinger for barn og også de gangene "Linus i svingen" har gått på barne-TV. Og nå under forberedelsene til rettssaken etter 22. juli og sikkert mange andre ganger.

"La barn være barn" og "Det er ikke alt de trenger å vite noe om" eller "Det er jo helt tullete å lage barne-TV med voksne som er så urimelige" er argumentene. Jeg skjønner dem altså, det er en fin tanke at barn skal beskyttes fra den brutale voksenverdenen. Det er godt å tenke på at de hopper lykkelige rundt uten større bekymringer enn hvem de skal leke med etterpå eller hva de får til middag. Men samtidig tenker jeg at det er nokså naivt og helt urealistisk. Ungene får jo med seg hva som skjer, enten fordi vi voksne snakker uten å tenke på hvem som lytter eller fordi vennene deres har hørt noe og gjenforteller det.

Jeg har møtt noen unger i min tid som har vært for dårlig opplyste. Som tror at de må sove i andre etasje fordi det kan bli flom og da kan de drukne i senga si. Eller som tror at det kan komme en tsunami når som helst. Da har jeg tenkt at de har hørt ting de ikke har forstått og ingen har forklart dem det de trenger å vite. Jeg tror faktisk en nyhetssending for barn eller en avis for de yngre, er en fin måte å involvere dem i det som skjer rundt dem på. Særlig hvis det følges opp av samtaler med noen voksne etterpå.

Midtimellomgutten vår var i hvert fall veldig stolt da han satte seg ned med avisen og stavet seg gjennom noen overskrifter. Jeg håper at det at vi har snakket med dem om det som skjedde på Utøya og i regjeringskvartalet gjør at han skjønner alvoret i dette nok til at han takker nei til noe som visstnok er en lek her i nabolaget; å leke at man er ABB og går rundt og skyter barn. Hvis han ikke skulle skjønne det selv, så har i hvert fall moren hans fortalt i temmelig klare ordelag at det er en helt uakseptabel lek. Han beroliget med underveis i skjenneprekenen. "Mamma da, det er ikke noe vits i å leke at man er en så slem mann. Det er kjempemange som er lei seg fordi han gjorde noe så slemt. Han skal heldigvis sitte i fengsel helt til han blir gammel".

Mango- og avokadosalat med koriander

Her om dagen lot jeg meg inspirere til en veldig god salat!

1 mango i små terninger
1-2 avokado i små terninger
1 orange paprika i små terninger
1 finhakket rød chili
ganske mye finhakket koriander
saften av 1/2 sitron
litt salt
litt sukker

Bland alt, la det gjerne trekke en liten stund. Veldig godt til fisk!

Griner av alt?

Da jeg var liten trodde jeg at de voksne aldri gråt. Farfaren min døde da jeg var 7 år og jeg kan ikke huske at jeg så foreldrene mine gråte i det hele tatt. Da en bitteliten kusine døde da jeg var noe større, så jeg mamma gråte så snørr og tårer sprutet. Ganske skremmende og allikevel fint. Etter hvert som årene gikk, opplevde jeg at både mamma og pappa gråt. Mest mamma. Jeg erfarte at hun gråt av "alt mulig" og jeg så at andre mødre rundt omkring gjorde det samme. Jeg husker godt da en venninne og jeg hadde pyntet oss til nyttårsfest og hennes mor reagerte med å tørke tårene av hvor fine vi var. Eller, hun var snill nok til å si at det var vi som var fine, i dag skjønner jeg at det var synet av hennes egen datter som fremkalte tårene. Det var som tenåring og ung voksen nokså ubegripelig at voksne damer ble rørt av det meste og ikke kunne beherske seg bedre. Gro Harlem Brundtland for eksempel, hun gråt jo stadig vekk. Underlige greier. En tilsynelatende knalltøff statsminister som gråt da Stortinget tok sommerferie og hun skulle ta avskjed med noen?! Selv gråt jeg kun ved kjærlighetssorg og knapt nok da.

Og så kom ungene mine og jeg ble en tåreperse selv. Nå er det mine unger, særlig den eldste, som rister oppgitt på hodet og ikke skjønner hva jeg griner av hele tiden. Hvis jeg skal si noe om hva som kan utløse disse rørte tårene, så det de nok de vanlige tingene. Jeg gråter av Luciatoget i barnehagen, jeg gråter når alle ungene på Kolbotn skole lager verdens flotteste forestilling, jeg tørker tårene når læreren skryter av ungen min, jeg svelger klumpen i halsen når jeg får verdens hardeste klem og kjærlighetserklæring fra en av de fine ungene. Men så gråter jeg også av andre ting. I dag, for eksempel, tørket jeg tårene da jeg så en 17-årings glede over å bli tatt ut til en stor talentsamling for europeiske fotballspillere. Jeg tørket tårene igjen da jeg hørte om hvordan May Britt Andersen fortalte om frivillig hjelpearbeid i Afrika. I går gråt jeg da jeg leste i en bok. Og før det gråt jeg av en fantastisk video av en baby som ble badet for første gang. And the story goes on and on and on...

Heldigvis gråter jeg ikke på jobb. Det hadde egentlig ikke vært så bra, hvis jeg som hjelper ble så overmannet av egne følelser at jeg gråt sammen med dem som søker hjelp. Jeg kan av og til bli rørt på jobb også, men som regel etter at det har gått bra. Eller forresten, det hender jeg blir rørt på jobb også, ved avslutninger og avskjeder. Da må jeg ofte svelge klumpen i halsen eller tørke noe vått i øyekroken.

Jeg tror det er meningen av vi skal bli mer åpne og mottakelige for andres følelser når vi får barn. Vi trenger en stor porsjon empati og evne til å sette oss inn i den andres følelser når vi skal oppfostre et nytt lite menneske. Det sikrer barnets overlevelse rett og slett. Men jeg tror kanskje jeg har fått litt for mye av dette altså, for det er liksom ikke måte på hvor mye som utløser tårene i øyekroken og klumpen i halsen. Jeg innser imidlertid at jeg ikke klarer å hindre det og er ikke sikker på om jeg vil det heller. Jeg liker det jeg, at jeg er nok til stede i verden og egne følelser til at jeg lar meg berøre. Så får jeg heller leve med at den ene og sikkert etter hvert den andre og den tredje av ungene rister oppgitt på hodet av meg. Jeg regner med at de på et senere stadium i livet vil kjenne seg igjen og skjønne hva som skjedde med meg en gang for mange år siden.

Hvor ligger stoltheten din?

Jeg skal love å ikke bli en blogger som kun skryter av mamma. Det skal Christine Koht få stå for helt alene. I dag skal jeg allikevel skryte litt av mamma'n min. Vi fikk ikke bursdagsgaver av henne rett før jul. Det er i seg selv noe å skryte av. Hva i all verden skal man finne på å pakke inn til to middeladrende som har alt? Her må jeg skyte inn at det gjør litt vondt å kalle meg selv middelaldrende og det er rart å innrømme at jeg har alt, men begge deler er nok riktig. Men altså - vi fikk ikke gaver med innpakningspapir og gavebånd, men vi fikk beskjed om at vi kunne få barnevakt en langhelg.

Så for et par uker siden var vi i Venezia. Det er fantastisk å kunne sove så lenge man vil, spise frokost når man vil, fullføre samtaler, gå i butikker, spise mat uten å skynde seg å bli ferdig, å kunne bestille hva man vil og bruke tid på akkurat det man selv har lyst til. Kjærestetid er slett ikke å forakte!

Allikevel var det ikke det jeg skulle fortelle om. Da vi kom hjem var alle vinduene skinnende rene, skuffene på kjøkkenet var rene og ryddige, kjøleskapet var skinnende. Kort sagt - mange oppgaver som burde vært ivaretatt for lenge siden, var sørget for mens vi bare koste oss. Og det er da spørsmålet om stolthet blir relevant. Jeg har fått noen kommentarer på om det ikke er irriterende, om jeg ikke tror at hun mener at vi ikke holder det rent. Om jeg ikke opplever det som kritikk og om hun ikke burde holde seg unna. Svaret på det er så ubetinget nei. Jeg synes det er fantastisk deilig og er veldig takknemlig. Nå kan vi jo se ut av vinduene uten en grå tåke mellom oss og verden og jeg slipper å tenke på at de burde vært vasket. Når sant skal sies (og det skal det jo helst) tror jeg jammen det var mamma som vasket vinduene våre sist de ble vasket også. Forrige gang vi var på kjærestetur...

Det er ikke slik at jeg er bortskjemt og lat og det er heller ikke slik at jeg er vant til at mamma ordner opp for meg. Det er riktignok slik at min vaskestandard er noen hakk lavere enn hennes, men det er jo veldig veldig deilig at hun orker å gjøre det for oss. Og så tror jeg faktisk at hun synes det er godt å kunne gjøre noe for oss og at vi virkelig setter pris på det.

Jeg har rett og slett ikke så mye stolthet når det gjelder det huslige. Jeg er fortsatt 3 år og skal klare selv på veldig mange områder i livet, men akkurat når det gjelder vindusvask og annet smiler jeg bredt og sier takk når det blir gjort for meg.

Flere bøker

Jeg har lest "Barnepiken" av Kathryn Stockett. Eller, den har blitt lest for meg. Handlingen utspiller seg i Sørstatene på 60-tallet og beskriver forholdet mellom svarte hushjelper og de hvite kvinnene de jobber for. Historien fortelles gjennom tre fortellerstemmer, to svarte og en hvit.

Skeeter, den hvite kvinnen, har tatt en utdannelse som i følge hennes mor er helt unødvendig. Det vil gjøre det vanskeligere for henne å nå det som er enhver kvinnes mål - å bli godt gift. Når hun så i tillegg bestemmer seg for å finne ut hvor det ble av kvinnen som var hennes egen barnepike, da blir det vanskelig for moren hennes.

Boka er flott synes jeg, engasjerende historie og godt fortalt.

Og så har jeg lest "Solfuglen" av Christie Watson om Blessing som vokser opp i Nigeria og må flytte fra storbyen Lagos etter at moren oppdager faren på toppen av en annen kvinne. De flytter fra en nokså sivilisert tilværelse, til en landsby preget av fattigdom og borgerkrig. Britiske oljeselskaper borrer etter olje og landsbyboerne reagerer på at landet deres utarmes uten at de selv får del i godene.

Blessing får være med bestemoren og lære seg jordmorfaget og får se hvordan skikken med å omskjære jenter gjør fødsler til noe svært risikabelt.

En flott bok som anbefales varmt! Jeg vet jo ikke om det er slik det kan være å vokse opp i Afrika, men for meg er historien troverdig og engasjerende.



Den siste boka jeg har lest siden forrige oppdatering er "Historien om Vakre Jente" av Rachel Simon. Den starter med at det banker på døra hos en middelaldrende enke. Utenfor står en mann og en kvinne som tydeligvis er på flukt og det er åpenbart at det er noe spesielt ved dem begge. De har med seg et nyfødt barn som kvinnen etterlater hos enken når hun blir hentet av politiet og føres tilbake til institusjonen de begge har rømt fra.

Det er en vakker fortelling om to mennesker som vokser opp under svært vanskelige forhold, men som allikevel klarer seg relativt bra. Og det er historien om det lille barnet som etterlates hos en gammel dame som bestemmer seg for å ta vare på det. Heldigvis er institusjonsverdenen i ferd med å endre seg etter at denne historien tok til på slutten av 60-tallet.