Da jeg var liten trodde jeg at de voksne aldri gråt. Farfaren min døde da jeg var 7 år og jeg kan ikke huske at jeg så foreldrene mine gråte i det hele tatt. Da en bitteliten kusine døde da jeg var noe større, så jeg mamma gråte så snørr og tårer sprutet. Ganske skremmende og allikevel fint. Etter hvert som årene gikk, opplevde jeg at både mamma og pappa gråt. Mest mamma. Jeg erfarte at hun gråt av "alt mulig" og jeg så at andre mødre rundt omkring gjorde det samme. Jeg husker godt da en venninne og jeg hadde pyntet oss til nyttårsfest og hennes mor reagerte med å tørke tårene av hvor fine vi var. Eller, hun var snill nok til å si at det var vi som var fine, i dag skjønner jeg at det var synet av hennes egen datter som fremkalte tårene. Det var som tenåring og ung voksen nokså ubegripelig at voksne damer ble rørt av det meste og ikke kunne beherske seg bedre. Gro Harlem Brundtland for eksempel, hun gråt jo stadig vekk. Underlige greier. En tilsynelatende knalltøff statsminister som gråt da Stortinget tok sommerferie og hun skulle ta avskjed med noen?! Selv gråt jeg kun ved kjærlighetssorg og knapt nok da.
Og så kom ungene mine og jeg ble en tåreperse selv. Nå er det mine unger, særlig den eldste, som rister oppgitt på hodet og ikke skjønner hva jeg griner av hele tiden. Hvis jeg skal si noe om hva som kan utløse disse rørte tårene, så det de nok de vanlige tingene. Jeg gråter av Luciatoget i barnehagen, jeg gråter når alle ungene på Kolbotn skole lager verdens flotteste forestilling, jeg tørker tårene når læreren skryter av ungen min, jeg svelger klumpen i halsen når jeg får verdens hardeste klem og kjærlighetserklæring fra en av de fine ungene. Men så gråter jeg også av andre ting. I dag, for eksempel, tørket jeg tårene da jeg så en 17-årings glede over å bli tatt ut til en stor talentsamling for europeiske fotballspillere. Jeg tørket tårene igjen da jeg hørte om hvordan May Britt Andersen fortalte om frivillig hjelpearbeid i Afrika. I går gråt jeg da jeg leste i en bok. Og før det gråt jeg av en fantastisk video av en baby som ble badet for første gang. And the story goes on and on and on...
Heldigvis gråter jeg ikke på jobb. Det hadde egentlig ikke vært så bra, hvis jeg som hjelper ble så overmannet av egne følelser at jeg gråt sammen med dem som søker hjelp. Jeg kan av og til bli rørt på jobb også, men som regel etter at det har gått bra. Eller forresten, det hender jeg blir rørt på jobb også, ved avslutninger og avskjeder. Da må jeg ofte svelge klumpen i halsen eller tørke noe vått i øyekroken.
Jeg tror det er meningen av vi skal bli mer åpne og mottakelige for andres følelser når vi får barn. Vi trenger en stor porsjon empati og evne til å sette oss inn i den andres følelser når vi skal oppfostre et nytt lite menneske. Det sikrer barnets overlevelse rett og slett. Men jeg tror kanskje jeg har fått litt for mye av dette altså, for det er liksom ikke måte på hvor mye som utløser tårene i øyekroken og klumpen i halsen. Jeg innser imidlertid at jeg ikke klarer å hindre det og er ikke sikker på om jeg vil det heller. Jeg liker det jeg, at jeg er nok til stede i verden og egne følelser til at jeg lar meg berøre. Så får jeg heller leve med at den ene og sikkert etter hvert den andre og den tredje av ungene rister oppgitt på hodet av meg. Jeg regner med at de på et senere stadium i livet vil kjenne seg igjen og skjønne hva som skjedde med meg en gang for mange år siden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar