torsdag 16. august 2012

Oreokake

Jeg har funnet originaloppskriften på det søte liv, et herlig sted å lete etter oppskrifter! Har modifisert den litt, først og fremst ved å redusere mengden ost. Vet det finnes mer avanserte oppskrifter, med blant annet sjokolademousse, men jeg synes denne versjonen er best.





Bunn
250 g oreokjeks
150 g smør

Fyll
1 pk Philadelphiaost
3 dl kremfløte
110 g sukker
2 ts vaniljesukker (kaka blir bedre desto bedre vanilje du bruker)
2 plater gelatin
200 g hvit sjokolade
100 g oreokjeks

Pynt
50 g kokesjokolade

Knus kjeksene til bunnen, enten i food processor eller som meg - putt dem i en tykk plastpose og bruk kjevle til å knuse dem. Smelt smøret og bland med kjekssmulene. Fordel massen i en rund form 24 cm. Du kan sette ringen rett på fatet eller gjøre som jeg pleier å gjøre - legg et par lag med plastfolie nederst i formen slik at det er lett å flytte kaka etterpå. Rett-på-fatet-versjonen gir en bunn som sitter klistret til fatet synes jeg. Sett i kjøleskap.

Legg gelatinplatene i kaldt vann. Varm opp litt av fløten (ca 0.5 dl) og smelt sjokoladen i den og smelt gelatinen, la avkjøles. Pisk stiv krem av ost, kremfløte og sukker. Tilsett vaniljesukker og sjokoladeblandingen. Del kjeksen i mindre biter og bland inn i fyllet. Hell over kaka og la alt stå i kjøleskap i en del timer.

Ringle over smeltet sjokolade i et tilfeldig mønster.

fredag 10. august 2012

Kanelboller steg for steg

Med unger med vannkopper blir det tid til kanelboller, aldri så galt at det ikke er godt for noe. Gjærbakst trenger så lang tid som man har til rådighet og gjerne enda litt lengre. Full hjemmedag er dermed ideelt.

Oppskriften (kanelboller) har jeg lagt ut tidligere, men uten ordentlig forklaring på utformingen. Har fått noen spørsmål, håper bildene jeg tok i dag vil gi bedre forståelse.

 Kjevle deigen så tynt du klarer, smør utover mykt smør, ha på sukker og kanel. Brett den ene tredjedelen over.
 Brett den andre tredjedelen over og kjevle over leiven
 Skjær i tynne strimler, deigen skal gi et sted mellom 20 og 25 store kanelboller.






Ta en av strimlene, brett den dobbelt på langs. Ta tak i begge ender og tvinn endene hver sin vei.








Snurr den tvinnete deigen rundt tommelen din slik at du lager en slags knute. Sett den på smurt stekebrett (eller bakepapir) med begge endene ned og la bollene etterheve.
 Pensle med sammenvispet egg og strø over perlesukker (eller som jeg bruker - brunt strøsukker) før du steker.
 Herlige boller! Bedre blir de ikke. Takk igjen til Morten Schakenda som har delt oppskriften i boka si.



Mett med vett?

Jeg konstaterer igjen at det er superenkelt å slanke seg! Det er jo bare å bestemme seg og så skjer det av seg selv. Så lenge jeg passer på å få inn mindre enn jeg forbruker, så forsvinner overskuddslageret. I teorien er det i hvert fall sånn. Jeg vet jo det, har også klart å gjennomføre det i en lang periode og vet at det faktisk stemmer. Når jeg trener mer, spiser færre kalorier og lever sunnere, går jeg ned i vekt. Enkelt og greit!

I praksis er det allikevel enklest å slanke meg når jeg er mett. Etter et måltid er det lett å være bestemt på at heretter skal det bli endring. I morgen skal jeg lage sunnere middag, på mandag skal jeg begynne å trene, i morgen tidlig blir det ikke smør på brødskiva osv. Når jeg lever med at ambisjonene overstiger evnen, når viljen ikke er sterk nok, når idealselvet er sterkere, slankere og freshere enn speilbildet, da lar jeg meg irritere over de slanke. De som mener at det er da veldig enkelt, de som ikke skjønner at folk kan la sin egen kropp forfalle, de som sier at egen kropp er eget ansvar. Når den slankeste venninnen snakker om en mindre slank venninne og sier med medfølelse "Jeg håper hun klarer å ta av seg noen kilo nå altså, da blir hun sikkert mer fornøyd med seg selv", da er standardsvaret mitt at hun ville vært mer fornøyd med seg selv hvis ikke verden kun aksepterte det å være slank.

Jeg ser at vi som samfunn er på vei mot et klart klasseskille. Det er de vellykkete, de som trener, de som løper, de som legger ut rundetidene sine på Facebook, de som forteller om sluttresultatet på Oslo Maraton. Og så er det de tykke, de som ikke trener. Jeg liker det ikke og jeg klarer ikke helt å finne meg til rette i noen av kategoriene.

På tross av egen indignasjon over moralismen, over den manglende forståelsen og de snevre rammene, har jeg møtt dobbeltmoralismen i meg selv (igjen) denne sommeren. Når frokostbufféen på en helt vanlig amerikansk restaurant byr på sjokoladefontene, på Cotton Candy, på gummibjørner og på 30 forskjellige kaker, da hever jeg mine øyenbryn og kjenner det rykker i den moralske pekefingeren. Når den samme buffén bugner av ulike pølser, av stekte poteter, av kjøtt og bacon og man må lete innerst i en krok for å finne alminnelig brød, da ser eldstesønnen og jeg på hverandre og han sier det jeg tenker "Det er ikke rart de er feite her, hvis de spiser sånn frokost ofte". Nå vet selvfølgelig jeg at det slett ikke er sikkert at familien på fire ved nabobordet, de som alle veide det dobbelte av den sunne vekta, spiser sånn frokost mange ganger i månden, men jeg kjenner at det er det jeg tenker.

Så er det vel faktisk sånn. Man blir slankere hvis man forbrenner mer enn man får i seg. Så enkelt. Og allikevel så vanskelig er det å bli mett med vett.

Ny bok

Med hverdag, trøtthet, travelhet og vannkopper forsvant lesemulighetene og -gleden. Har fullført én bok siden vi kom hjem. Og det på nesten to uker!

"Hendelsenes hus" av John Boyne handler om en ung landsbygutt i tsartidens Russland som redder en av tsarens slektninger fra å bli skutt og som belønning får tjenestegjøre i tsarfamiliens nærhet.

Historien veksler (jada, denne også) mellom hans livsbeskrivelser i nåtidig London, hans opphold i Paris og problemene med å etablere seg i England og Frankrike som russisk emigrant i tiden etter første verdenskrig.

En vakker bok synes jeg. Tenkte først det var en kjønnsnøytral bok, beskrivelsen bakpå boka nevner hvordan han er vitne til tsardynastiets fall, men det er nok en jentebok først og fremst. Ingen forkleinelse av boka det altså, men jeg dropper å anbefale den til min mann. Han foretrekker mer nøkterne beskrivelser av de historiske begivenhetene, mens jeg må ha denne typen levende beskrivelser for å ta til meg historiske fakta. Nå vet jeg noe om hvordan tsarfamilien forsvang, bakgrunnen for det og hvordan Lenin kom til makten. Har sikkert lært det på skolen også, men nå husker jeg det ;-)
Terningkast: 4

søndag 5. august 2012

Bringebærmuffins med hvit sjokoladefrosting


I går kjøpte jeg bringebær, jordbær og blåbær og rørte syltetøy til den store gullmedalje. Måtte nesten det siden det var ekko i fryseren der syltetøy tidligere hadde tilhold. Sånn blir det når døra på fryseren står på gløtt mens vi er på ferie... I dag plukket jeg et par liter med bringebær i hagen og fant ut at de måtte brukes til noe. Dermed ble det muffins.



300 g smør
4 dl sukker
2 ts vaniljeessens eller ekte vaniljesukker
1 dl melk eller fløte
6 dl hvetemel
3 ts bakepulver
4 dl bringebær (bør ikke være frosne, da blir røra for våt)



Alt bør stå ute på benken en stund slik at det har romtemperatur før du begynner. Rør smør og sukker hvitt. Tilsett et egg om gangen og rør godt mellom hvert egg. Bland i vanilje. Tilsett melk (eller fløte) og hvetemel. Bland til en jevn og klumpfri røre før bringebærene vendes forsiktig i. Stekes ved 200 grader i 15-20 minutter. Røren gir 24 store muffins.

Frosting
4 dl melis
230 g smør
200 hvit sjokolade
vanilje etter smak

Rør smør og melis hvitt og luftig. Smelt hvit sjokolade enten over vannbad eller i mikro. Rør alt sammen sammen. Tilsett vanilje hvis du vil ha det.

Du må vente til muffinsene er kalde før du har på frostingen. Pynt gjerne med ferske bringebær.

fredag 3. august 2012

Hvor lenge varer nyhetens interesse?

Hvor lenge kan noe være spennende og nytt? Hvor lenge varer nyhetens interesse? Hvor fort blir vi vant til noe og ikke lenger lar oss imponere? Det spørs vel hva det er snakk om, men jeg husker jeg leste en gang at en forelskelse ikke varer mer enn i et år. Etter det må det altså være noe annet som fyller relasjonen om den skal vare. Kjærlighet, trygghet, prestisje, ansvar, vane, unger. Som sagt - et eller annet.

Da vi ankom Florida for akkurat én måned siden i dag, ropte midtimellomgutten entusiastisk at han kunne se palmer. Se mamma, det er palmer her! Pappa, så du det? Det er palmer her altså! Etter et par dager la han ikke lengre merke til det. Det samme med meg - da vi møtte en ekte amerikansk trailer på veien den samme kjøreturen, syntes jeg det var kult. Akkurat som Mac fra Lynet McQueen! Dagen etter så jeg dem ikke mer. De var der, men jeg la ikke merke til dem. Konklusjonen er altså at nyhetens interesse når det gjelder andre visuelle inntrykk enn den hjertens utkårete, neppe varer  mer enn i én dag. Eller hva med berg- og dalbaner? Eller derg- og balbaner som noen her i huset kaller det? Nyhetens interesse for dem varer egentlig bare den første kjøreturen. Siden vi i ferien stort sett var tre som kunne nyte bratte bakker og hastige fall, måtte én stå igjen på bakken og én fikk kjøre to ganger. Konklusjonen var alltid at andre gang ikke var like bra.

Så da er det kanskje ikke så rart da, at nyhetene hos nyhetsformidlerne er de samme hos alle? Siden VG i dag brukte hele sin forside på "Slik ble vi tynne. Les kjendisenes fortellinger", så ville det jo være dumt hvis Dagbladet ikke skrev "Sånn blir du slank på 1-2-3" Tenk hvis en av dem hadde ventet til i morgen, da ville vi kanskje ikke vært interessert? Jeg lurer på om tanken på hvorvidt vi er interesserte i det hele tatt har slått redaktørene? Det er neppe sååå lenge siden forrige gang de hadde en tilsvarende forside?

Andre ting jeg har vent meg til i sommer var skiltet på stranda som sa at man skulle la skilpaddene være i fred. Første dagen syntes jeg det var ganske kult egentlig og så nøye etter om jeg kunne se noen egg eller bittesmå skilpadder. Kanskje de burde være glad for at jeg ikke så dem, det er ikke sikkert jeg ville klart å holde meg unna. Det var jo tross alt nytt og spennende. Jeg har vent meg til sola også, men regnet hadde allikevel ikke nyhetens interesse da jeg kom hjem. Kanskje sol har lengre varighet enn palmer når det gjelder glede og interesse? For meg har dessuten solsikker nyhetens interesse hver gang jeg ser dem. Sånn tror jeg det ville vært hvis jeg flyttet til Toscana også. Jeg blir glad hver gang jeg ser noen. Nå gleder jeg meg til mine egne blomstrer der ute i den våte sensommeren.

Men så kan heldigvis nyhetens interesse skapes på nytt. Som tabloidene håpet på i dag. Og som jeg innimellom opplever med mannen min. Forelskelsen dukker opp igjen. Men den varer sjelden et helt år må jeg innrømme. Mellom matpakker, snørr, trass og logistikk har den en tendens til å forsvinne for så å komme tilbake igjen. Neste år regner jeg med at gleden over palmer er tilbake. Sammen med gleden over ferie. Gleden over sol. Spenningen ved en ny derg- og balbane. Dessuten glemmer vi jo fort, så neste år kan jeg forhåpentligvis igjen glede meg over at vi fungerer godt som familie når vi er på ferie. Selv om vi blir lei av hverandre og selv om jeg enkelte ganger er teitest i verden...


torsdag 2. august 2012

Oh my God, she is adorable!

Vi har vært på ferie og igjen har jeg erfart at mengden komplimenter og positive tilbakemedinger er veldig kulturavhengig. Særlig minstejenta har blitt overøst med ros og superlativer. Hun skjønte ikke hva de sa selvfølgelig, men lærte seg til å smile søtt og noen ganger hviske "Thank you" når fremmede kommenterte noe ved henne. Etterpå ba hun om oversettelse og sugde til seg det folk sa. Et godt stykke ut i ferien spurte hun meg om den dama vi snakket med ikke sa at hun var søt. Så fort kan man altså venne seg til at alle synes en er fantastisk.

Så lurer jeg på da - i hvilken grad påvirker det ens selvfølelse? I hvilken grad skaper det er samfunn der utseende er i fokus? Slutter man å tro på rosen? Blir man for avhengig av den? Hva med dem som ikke får komplimenter, hvordan har de det? Er det slik at vi her i Norge er veldig annerledes enn amerikanerne? Hva gjør det med folk når andre kommenterer det positive ved deg helt uoppfordret? Er det slik at det kun er folkeskikk og ingenting er oppriktig?

Uansett så er det godt når andre gir komplimenter, når andre ser meg og mine med de positive brillene på. Jeg liker ikke følelsen av at de kanskje ikke mener det, men jeg liker veldig godt den gode følelsen og den gode samhandlingen det skaper. Det må jo være godt å øve seg på noe hvis en voksen står ved siden av og sier "Great job! You're doing good!" med et stort smil og entusiasme i stemmen. Jeg vet at Jesper Juul ikke er enig, men jeg kjenner at ros er godt!