Vi har vært på ferie og igjen har jeg erfart at mengden komplimenter og positive tilbakemedinger er veldig kulturavhengig. Særlig minstejenta har blitt overøst med ros og superlativer. Hun skjønte ikke hva de sa selvfølgelig, men lærte seg til å smile søtt og noen ganger hviske "Thank you" når fremmede kommenterte noe ved henne. Etterpå ba hun om oversettelse og sugde til seg det folk sa. Et godt stykke ut i ferien spurte hun meg om den dama vi snakket med ikke sa at hun var søt. Så fort kan man altså venne seg til at alle synes en er fantastisk.
Så lurer jeg på da - i hvilken grad påvirker det ens selvfølelse? I hvilken grad skaper det er samfunn der utseende er i fokus? Slutter man å tro på rosen? Blir man for avhengig av den? Hva med dem som ikke får komplimenter, hvordan har de det? Er det slik at vi her i Norge er veldig annerledes enn amerikanerne? Hva gjør det med folk når andre kommenterer det positive ved deg helt uoppfordret? Er det slik at det kun er folkeskikk og ingenting er oppriktig?
Uansett så er det godt når andre gir komplimenter, når andre ser meg og mine med de positive brillene på. Jeg liker ikke følelsen av at de kanskje ikke mener det, men jeg liker veldig godt den gode følelsen og den gode samhandlingen det skaper. Det må jo være godt å øve seg på noe hvis en voksen står ved siden av og sier "Great job! You're doing good!" med et stort smil og entusiasme i stemmen. Jeg vet at Jesper Juul ikke er enig, men jeg kjenner at ros er godt!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar