Hvor lenge varer nyhetens interesse?

Hvor lenge kan noe være spennende og nytt? Hvor lenge varer nyhetens interesse? Hvor fort blir vi vant til noe og ikke lenger lar oss imponere? Det spørs vel hva det er snakk om, men jeg husker jeg leste en gang at en forelskelse ikke varer mer enn i et år. Etter det må det altså være noe annet som fyller relasjonen om den skal vare. Kjærlighet, trygghet, prestisje, ansvar, vane, unger. Som sagt - et eller annet.

Da vi ankom Florida for akkurat én måned siden i dag, ropte midtimellomgutten entusiastisk at han kunne se palmer. Se mamma, det er palmer her! Pappa, så du det? Det er palmer her altså! Etter et par dager la han ikke lengre merke til det. Det samme med meg - da vi møtte en ekte amerikansk trailer på veien den samme kjøreturen, syntes jeg det var kult. Akkurat som Mac fra Lynet McQueen! Dagen etter så jeg dem ikke mer. De var der, men jeg la ikke merke til dem. Konklusjonen er altså at nyhetens interesse når det gjelder andre visuelle inntrykk enn den hjertens utkårete, neppe varer  mer enn i én dag. Eller hva med berg- og dalbaner? Eller derg- og balbaner som noen her i huset kaller det? Nyhetens interesse for dem varer egentlig bare den første kjøreturen. Siden vi i ferien stort sett var tre som kunne nyte bratte bakker og hastige fall, måtte én stå igjen på bakken og én fikk kjøre to ganger. Konklusjonen var alltid at andre gang ikke var like bra.

Så da er det kanskje ikke så rart da, at nyhetene hos nyhetsformidlerne er de samme hos alle? Siden VG i dag brukte hele sin forside på "Slik ble vi tynne. Les kjendisenes fortellinger", så ville det jo være dumt hvis Dagbladet ikke skrev "Sånn blir du slank på 1-2-3" Tenk hvis en av dem hadde ventet til i morgen, da ville vi kanskje ikke vært interessert? Jeg lurer på om tanken på hvorvidt vi er interesserte i det hele tatt har slått redaktørene? Det er neppe sååå lenge siden forrige gang de hadde en tilsvarende forside?

Andre ting jeg har vent meg til i sommer var skiltet på stranda som sa at man skulle la skilpaddene være i fred. Første dagen syntes jeg det var ganske kult egentlig og så nøye etter om jeg kunne se noen egg eller bittesmå skilpadder. Kanskje de burde være glad for at jeg ikke så dem, det er ikke sikkert jeg ville klart å holde meg unna. Det var jo tross alt nytt og spennende. Jeg har vent meg til sola også, men regnet hadde allikevel ikke nyhetens interesse da jeg kom hjem. Kanskje sol har lengre varighet enn palmer når det gjelder glede og interesse? For meg har dessuten solsikker nyhetens interesse hver gang jeg ser dem. Sånn tror jeg det ville vært hvis jeg flyttet til Toscana også. Jeg blir glad hver gang jeg ser noen. Nå gleder jeg meg til mine egne blomstrer der ute i den våte sensommeren.

Men så kan heldigvis nyhetens interesse skapes på nytt. Som tabloidene håpet på i dag. Og som jeg innimellom opplever med mannen min. Forelskelsen dukker opp igjen. Men den varer sjelden et helt år må jeg innrømme. Mellom matpakker, snørr, trass og logistikk har den en tendens til å forsvinne for så å komme tilbake igjen. Neste år regner jeg med at gleden over palmer er tilbake. Sammen med gleden over ferie. Gleden over sol. Spenningen ved en ny derg- og balbane. Dessuten glemmer vi jo fort, så neste år kan jeg forhåpentligvis igjen glede meg over at vi fungerer godt som familie når vi er på ferie. Selv om vi blir lei av hverandre og selv om jeg enkelte ganger er teitest i verden...