Mett med vett?

Jeg konstaterer igjen at det er superenkelt å slanke seg! Det er jo bare å bestemme seg og så skjer det av seg selv. Så lenge jeg passer på å få inn mindre enn jeg forbruker, så forsvinner overskuddslageret. I teorien er det i hvert fall sånn. Jeg vet jo det, har også klart å gjennomføre det i en lang periode og vet at det faktisk stemmer. Når jeg trener mer, spiser færre kalorier og lever sunnere, går jeg ned i vekt. Enkelt og greit!

I praksis er det allikevel enklest å slanke meg når jeg er mett. Etter et måltid er det lett å være bestemt på at heretter skal det bli endring. I morgen skal jeg lage sunnere middag, på mandag skal jeg begynne å trene, i morgen tidlig blir det ikke smør på brødskiva osv. Når jeg lever med at ambisjonene overstiger evnen, når viljen ikke er sterk nok, når idealselvet er sterkere, slankere og freshere enn speilbildet, da lar jeg meg irritere over de slanke. De som mener at det er da veldig enkelt, de som ikke skjønner at folk kan la sin egen kropp forfalle, de som sier at egen kropp er eget ansvar. Når den slankeste venninnen snakker om en mindre slank venninne og sier med medfølelse "Jeg håper hun klarer å ta av seg noen kilo nå altså, da blir hun sikkert mer fornøyd med seg selv", da er standardsvaret mitt at hun ville vært mer fornøyd med seg selv hvis ikke verden kun aksepterte det å være slank.

Jeg ser at vi som samfunn er på vei mot et klart klasseskille. Det er de vellykkete, de som trener, de som løper, de som legger ut rundetidene sine på Facebook, de som forteller om sluttresultatet på Oslo Maraton. Og så er det de tykke, de som ikke trener. Jeg liker det ikke og jeg klarer ikke helt å finne meg til rette i noen av kategoriene.

På tross av egen indignasjon over moralismen, over den manglende forståelsen og de snevre rammene, har jeg møtt dobbeltmoralismen i meg selv (igjen) denne sommeren. Når frokostbufféen på en helt vanlig amerikansk restaurant byr på sjokoladefontene, på Cotton Candy, på gummibjørner og på 30 forskjellige kaker, da hever jeg mine øyenbryn og kjenner det rykker i den moralske pekefingeren. Når den samme buffén bugner av ulike pølser, av stekte poteter, av kjøtt og bacon og man må lete innerst i en krok for å finne alminnelig brød, da ser eldstesønnen og jeg på hverandre og han sier det jeg tenker "Det er ikke rart de er feite her, hvis de spiser sånn frokost ofte". Nå vet selvfølgelig jeg at det slett ikke er sikkert at familien på fire ved nabobordet, de som alle veide det dobbelte av den sunne vekta, spiser sånn frokost mange ganger i månden, men jeg kjenner at det er det jeg tenker.

Så er det vel faktisk sånn. Man blir slankere hvis man forbrenner mer enn man får i seg. Så enkelt. Og allikevel så vanskelig er det å bli mett med vett.