Norsk sosialrealisme og britiske lettvintheter

Jeg har hørt "Den rettferdige" av Helene Uri. Marianne og Karsten starter ekteskapet med romantikk, hverdagsgaver og giftering med smaragd og ender det med utroskap. Etter at han var utro, begynner hun å lure på om hun egentlig kjenner ham og hvilken relasjon han har til de to døtrene. På 80-tallets Norge var det å ta stilling til mistanker om incest litt annerledes enn i dag...

Boka er "letthørt", og sikkert også lettglemt. Helt greit der og da, noen gode beskrivelser, men ingen fulltreffer. Terningkast: 3

I "Mine drømmers land" av Merice Briffa flytter hovedpersonen Meggan fra et britisk gruvesamfunn på 1800-tallet til Australia. Jeg er jammen ikke helt sikker på hva jeg skal tenke om denne boka. Dels tenker jeg at den har en oppbygning og en dramaturgi som ligner mye på kiosklitteratur. Dels tenker jeg at den var engasjerende, rørende og flott.

God underholdning, ingen tankevirksomhet, men medrivende nok til at jeg var ganske trøtt et par dager etter å ha lest for lenge utover natta. Har sett at det er to bøker til i serien og jeg vil nok overraskes hvis jeg leser dem. Terningkast: 3

Herregud hvor vanskelig kan det være? Det er jo bare å...

Jeg mener å ha lagt merke til noe. Graden av skråsikkerhet og villigheten til å komme med enkle løsninger er sterkt negativt korrelert med det faktiske kunnskapsnivået til den som uttaler seg. Jo mindre folk vet, desto enklere er det å påstå at "Herregud da, hvor vanskelig kan det være?! Det er jo bare å..."

Men det er jo deilig også da, å slippe å tenke på om og men og hvis og kanskje. Jeg for eksempel skulle gjerne kommet med noen enkle løsninger på trafikk og veiutbygging. Fikk nemlig mange gode tips da vi var på ferie i Florida i sommer. Maksfart og minimumsfart på motorveiene for eksempel, hvorfor har vi ikke det i Norge? Og forbud mot trailere i venstre kjørefelt når det er flere felt i samme retning? Eller noen broer over de lange sundene i stedet for å måtte kjøre rundt? Hvis de i retning av Key West kan ha en bro på seven miles, så burde de vel kunne ha en bro fra Katten til Kalvøya? Herregud da, hvor vanskelig kan det være liksom? Tenk hvor mye fortere det hadde gått for meg å komme hjemmefra og til jobb og dessuten hadde det blitt mindre svevestøv i Oslo sentrum på vinteren. Og flere betjenter som følger med på trafikken hadde også vært lurt. Jeg la merke til tre, fire uniformerte biler som overvåket trafikken på enhver liten kvarters kjøretur. Det var ikke mange som kjørte for fort, for å si det på den måten. Og alle overholdt full-stopp-skiltene selv om de forekom i nesten alle gatekryss i tettbebygde strøk. Hvorfor har vi ikke bedre kontroll her? Herregud, det er da bare å sette inn flere i trafikkpolitiet?

At det er en sterk sammenheng mellom mangel på viten og skråsikre løsninger, ser jeg jo også på egne unger. Og andres unger. Og ungdommer. "Joda, mamma, det er klart mennesker kan fly! Det er jo bare å lime fast noen fjær på armene og flakse med armene. Det er ikke vanskelig akkurat!" "Herregud da, hvor vanskelig kan det være å bli rik liksom? Det er jo bare å komme seg på TV!"

Det området hvor flest uttaler seg skråsikkert er nok allikevel når det gjelder barn. Rettere sagt når det gjelder oppdragelse og organsiering av familielivet. "Når jeg får min egen familie, skal jeg i hvert fall kreve at ungene oppfører seg ved bordet. Herregud da, hvor vanskelig kan det være liksom? Det er jo bare å vise dem helt fra de er små at det er sånn det skal være og hvis de ikke hører, får de gå fra bordet!" Og så sitter de der da, med en pode på et år som kaster grøten i gulvet, en treåring som spytter ut det hun ikke liker og to slitne voksne som helst vil få i seg maten sin. Kanskje har de en svak erindring om den stemmen som sa at det skal jeg i hvert fall aldri gjøre, men løsningen er vel ofte å skyve ettåringen litt lengre vekk fra bordet slik at han ikke rekker frem til noe som kan kastes og å spørre treåringen om hva hun vil ha i stedet for det som ikke var godt.

Eller hva med alle de som sier at de skal i hvert fall ikke la sin unge hyle seg til å få viljen sin. Det er vel ingen av oss som barnløse har tenkt at mitt barn skal oppnå det han er ute etter ved å skrike. "Herregud da, hvor vanskelig kan det være? Det er jo viktig å vise ungen hvem det er som bestemmer og hva det er som fører frem" Og det er vel ingen av oss som helt konsekvent har unngått å gi oss når egne barn skriker, vi selv er slitne og vi skjønner at den eventuelle kampen kommer til å vare nokså lenge hvis vi ikke viker.

Hvis noen skulle komme til å spørre har jeg tips ikke bare om trafikk, men om eldreomsorg, om søppeltømming, om arbeidsfordeling i hjemmet og sikkert masse annet også. Hvis det er de enkle løsningene og ingen forbehold, er det imidlertid lurt å legge det så langt unna faget mitt som mulig ;-)

Rett med vett!

På fredag var det endelig over. Jeg håpet på en dom, jeg håpet på tilregnelighet, jeg håpet på at det kunne bli fred, jeg håpet på at dommen skulle falle og ingen skulle anke og at veien videre ble klarere for dem dette tross alt gjelder. Jeg hadde lyst til å kunne si til ungene mine at jo, han er fengslet og nei, han slipper ikke ut før om maaaange år.

Midtimellomgutten har nok sett litt for mange tegneserier. Han sa i helgen at han hadde hørt at han slemme som skjøt alle de ungdommene skulle komme i fengsel og være der lenge. Og så lurte han på om han fikk mat i fengsel og om det egentlig var en seng der. Kanskje har jeg en gryende mørkeblå velger som sønn (eller kanskje er ressonneringsevnen like lav som hos en gjennomsnittlig 7-åring hos det angjeldende partiet), for han lurte på om det ikke var sånn at folk i fengsel burde ha det nokså fælt. "Jeg håper i hvert fall ikke at de får biff der inne!" Jeg trenger vel ikke fortelle at biff er favorittmaten til den samme 7-åringen. Etter en undringsrunde var vi enige om at det egentlig er bra at de som er i fengsel ikke har det så fælt, de blir jo ikke snille av at alle er slemme mot dem.

Nå som dommen er falt, kjenner jeg at jeg et sted langt der inne lurer på om den er riktig, sånn rent faglig. Og så lurer jeg på hvordan de kunne dømt på noe annet vis, lurer på hvorvidt folks forventninger, medias fremstilling og behovet for en dom var en del av vurderingen som ble gjort. Jeg lurer på om dama hele Norge stolte på, klarte å tenke løsrevet fra nasjonens behov og jeg lurer på om det i det hele tatt er relevant. Jeg lurer også på om det var vanskelig å gi ham rett, han ønsket jo å bli dømt som tilregnelig og det var det eneste som fikk meg til å ønske at han skulle dømmes som utilregnelig.

Jeg synes det er flott at det er bildet av sterke kvinner som synliggjøres for meg når jeg tenker tilbake på denne saken. Først og fremst dommer Arntzen selvfølgelig! For en flott dame, for en klartenkt dame og takk og pris for at en slik dame også viser at det går an å ha følelser samtidig som man styrer en stor sak med fast hånd. Jeg likte også godt at hun ble brysk fredag da fyren igjen ville holde en aldri så liten tale. Jeg likte at hun slo med klubben og stengte lyden av mikrofonen min. Og så tenker jeg på Bejer Engh, som underveis var rød i kinnene, men som virkelig gjorde en flott jobb som aktor. Jada, jeg vet det var en mannlig aktor også, men han husker jeg ikke engang hva het. Han lille stakkarslige fra vestkanten står ikke frem for meg, men en annen mann har virkelig gjort en imponerende innsats synes jeg. Tenk å skulle forsvare en mann som har gjort ting ingen kan forsvare, tenk å kunne balansere klientens behov for ivaretakelse og forsvar og det å ikke støte pårørende og overlevende. Det tar jeg virkelig av meg hatten for!

Den kvinnen som ikke kom styrket ut av dette, var hun som skrev den første psykiatriske rapporten, hun som ble tynnere og tynnere underveis, som ble plukket faglig fra hverandre og som virkelig blir stående igjen som bildet på rettspsykiatriens svakheter og utfordringer.

Æsj, det spiller rett og slett ingen rolle om dommen er riktig eller ikke. Alle fikk det som de ville og dem dette virkelig berører slipper nye rettsrunder og vi andre slipper å se den lille fyren med det merkelige skjegget dele sitt skrudde verdensbilde med oss. Helt ærlig er jeg ikke sikker på om jeg unner ham biff så mange ganger i året, der er Midtimellomgutten helt enige. Jeg er uansett glad vi fikk en rett med vett i denne saken!

Sjokoladefondant til bursdagsgutten

Har en 13-åring i dag og han har fått velge menyen. Ved forrige anledning her i huset var ønsket macaroni and cheese. I dag har vi spist lasagne, jeg er fornøyd med at det er favoritten til flere i husstanden enn meg selv!



Og så ble det sjokoladefondant:

75 g mørk sjokolade (helst minst 70%)
75 g smeltet smør
3 egg
3/4 dl sukker
3/4 dl hvetemel


Brekk sjokoladen i små biter, smelt smøret og hell det over sjokoladen. Rør sammen til sjokoladen er smeltet. Pisk egg og sukker lett sammen, pisk i sjokoladeblandingen. Tilsett hvetemel og bland forsiktig. Hell i smurte former, gjerne strødd med kakao. Stekes ved 220 grader i 8-10 minutter. Pass på at du ikke steker for lenge, det skal være flytende i midten! Jeg stekte nok mine litt for lenge, det rant ikke ut da vi stakk skjeen i dem. La stå noen minutter før du hvelver den ut av formen og server gjerne med is. Her var oppskriften nok til 5 former.

Må jeg slippe taket liksom? Hvordan kan jeg vite at de klarer seg bra uten å holde meg i hånda?

I dag er eldstemann 13 år og jeg innser at nå er han på vei ut i livet. På vei ut i selvstendighet. På vei til å skulle klare seg uten meg. Uten mamma liksom, kan jeg stole på at det går bra?! 

Neida, det er jo ikke sånn at det er først nå jeg slipper taket. At det er først nå han skal vise at han kan stå på egne bein. Han har rett og slett stått ganske så støtt lenge, han har vist lenge at han klarer seg utmerket uten at jeg er der hele tiden. Det er ganske utrolig, er det ikke? 

De andre to er jo selvstendige de også. De klarer seg selv. De vil klare seg selv. De foretrekker andre enn meg ved mange anledninger. De  er villige til å overse meg. De er villige til i himle med øynene over meg. De synes jeg er teit og de synes jeg er pinlig. Det er da ganske utrolig, er det ikke? 

Æsj altså, det er klart jeg vil at de skal bli store. Jeg vil at de skal gjøre egne vurderinger, finne seg selv, bevege seg ut i verden som selvstendige mennesker. Men så vil jeg det ikke helt heller. Det er vanskelig å stole på at den nyblevne tenåringen kan takke nei til alt det skumle som byr seg der ute utenfor min rekkevidde og min overvåkning. Det skremmer meg å tenke på at jeg som fornuftig liten flinkis også gjorde ganske så dumme valg. Jeg stod stort sett støtt altså og valgene var ikke katastrofale, men noen ganger var det tilfeldighetene som gjorde at det gikk bra mer enn den gode ressonneringen i forkant. 

Helt fra de er bittesmå har jeg måttet gjøre disse vurderingene. Hvor mye kan jeg slippe taket? Hvordan kan jeg vite hvor mye tillit de trenger? Hvor hardt skal jeg holde i hånda? Hvor langt vekk kan de gå? Og hele tiden må jeg holde meg igjen og stole på at de er praktfulle små mennesker som kan tenke selv. Lastebilene dundrer forbi når de vingler bortover veien på sykkel uten støttehjul og jeg får lyst til å løpe etter, men de holder seg godt inntil kanten og har så langt ikke blitt overkjørt. Eller tråkket på så det har gjort veldig vondt. Litt tråkking skal det vel være og litt vondt skal det jo også gjøre. 

Den nyblevne tenåringen sa her forleden at han syntes vi var flinke til å la dem prøve ting selv og ikke passe på hele tiden. Det velger jeg å være glad for - at han allerede skjønner at vi hele tiden strever med vurderingene og at det er mange veier til Rom og til det å være voksen. 

Jeg er temmelig sikker på at både mormor og tanter syntes vi burde passe litt bedre på da minstejenta suste av gårde på sykkel forrige helg. Pappa'n også forresten. Det var en gjeng bleike medlemmer av den utvidete familien som rundet svingen og så at ungen stod like hel og ventet på oss. Ungen selv skjønte ingenting av formaningene i etterkant. "Jammen, jeg datt jo ikke og det kom ingen bil der borte!". Akkurat så enkelt er det vel med alt det andre også. Når fasiten er der, når de er voksne, så vet vi at vi ikke var for dårlige til å passe på. Jeg gleder meg til de alle tre har kommet gjennom tenårene, til at de har skapt sin egen fremtid. Med egne partnere, egen utdanning og jobb, egne familier og egen lykke. Og egne vurderinger av hva som er fornuftig, hva som er forsvarlig og hva som er for mye kontroll.

I mellomtiden lever jeg videre i ambivalensen jeg kjente da minstejenta flyttet på eget rom og begynte veien mot en selvstendighet. Nesten helt uten mamma liksom? Det er da ganske utrolig, er det ikke? 

NÅ FLYTTER HUN
Nå flytter hun,
tenk at hun har blitt så stor.
Nå flytter hun,
litt lenger vekk fra far og mor.
Nå flytter hun,
inn på sitt eget rom.
Nå flytter hun
og jeg føler meg litt tom.
Nå flytter hun
og adressen er ikke som før.
Nå flytter hun
opp en trapp og inn en dør.

Nå er det slutt
med mat mange ganger hver natt.
Nå er det slutt
på nattlig kos mellom mamma og skatt.
Nå er det slutt
og det har jeg gledet meg til.
Nå er det slutt
og jeg vet ikke helt om jeg vil.
Nå er det slutt
og pappa tar nattevakta
Nå er det slutt
på å våkne og føle seg slakta.

En ny tid starter
når barna blir stadig større.
En ny tid starter,
det å slippe taket må mamma tørre.
En ny tid starter
når siste babyen flytter på eget rom.
En ny tid starter
og gleden føles akkurat nå litt tom.
En ny tid starter
med nye former for glede.
En ny tid starter,
med mamma inderlig til stede.

Jeg vil det og vil det ikke -
jeg lengter etter å få sove en hel natt.
Jeg vil det og vil det ikke -
jeg vil ha henne liten min lille skatt.
Jeg vil det og vil det ikke -
at hun også skal vokse og bli stor.
Jeg vil det og vil det ikke -
at hun skal være like knyttet til far som mor.
Jeg vil det og vil det ikke -
vite at denne babyen er min aller siste.
Jeg vil det og vil det ikke -
gledes over det og tørke noen tårer triste. 

Tør jeg innrømme det?

Tør jeg innrømme at jeg kl 19.10 i dag pustet lettet ut? Da var 7-årsdagen til midtimellomgutten slutt og to intensive timer var over.
Tør jeg innrømme at barnebursdag er noe jeg gruer meg mer til enn jeg gleder meg?
Tør jeg innrømme at jeg sukker innvendig når den samme gutten velter brusglasset sitt rett etter at han slang geléen veggimellom? Ikke fordi han er klønete, men fordi han tøffer seg.
Tør jeg innrømme at jeg får lyst til å svare frekt tilbake når bursdagsgjester sier "Det bestemmer ikke du så!" når jeg har sagt at hos oss er det ikke lov å lage akebrett av kosdyrene nedover den glatte gresskråningen i hagen?
Tør jeg innrømme det?

Tør jeg innrømme at noen av barnas venner får meg til å heise skuldrene i negativ forventning om hva som kan komme til å skje når de kommer?
Tør jeg innrømme at jeg vil at lekebesøk skal foregå uten at jeg skal være tilrettelegger?
Tør jeg innrømme at jeg blir sur når gjestebarna sier at maten jeg har lagd er ekkel?
Tør jeg innrømme at noen barn får frem det verste i meg?
Tør jeg innrømme det?

JA, jeg tør innrømme det! Jeg er en nokså god mor ennå tror jeg, men jammen er jeg mindre romslig enn jeg var da førstemann var liten og hadde sine barnebursdager, sine lekebesøk og sine venner med snørr, tørking på do, sin egenrådighet, krangling og søling. Jeg kan ikke tro at jeg husker så dårlig at jeg husker feil, men jeg tror faktisk jeg syntes de første barnebursdagene var morsomme. At vennebesøkene var stas og at krangling ble unngått fordi jeg var der og la til rette for aktiviteter. Jeg tror jeg likte vennene hans uten unntak.

Tør jeg innrømme det? At jeg har blitt sær og kravstor? Må vel bare det. Jeg liker best når vennene er akkurat det - venner, jeg liker best når de sier at maten er god og når de hører på beskjeder i hvert fall andre gang de blir gitt. Jeg tør innrømme det!

Vær deg selv, fullt og helt?

Før sommeren var jeg gjennom en personlighetstest i forbindelse med at jeg søkte en jobb. I testen var det noen temaer som gikk igjen i ulike versjoner. Det jeg har tenkt mest over i etterkant var fokuset på i hvilken grad man tilpasser seg. "Jeg endrer meg etter hvem jeg er sammen med" "Jeg er meg selv uavhengig av hvem jeg er sammen med" "Jeg tilpasser meg i liten grad til omgivelsene". Kanskje ikke eksakt ordlyd i utsagnene jeg skulle vurdere meg i forhold til, men det ligner.

Jeg er usikker altså, på om målet er å være seg selv fullt og helt. Hele tiden. Å være seg selv stykkevis og delt kan jo fort bli som løken. Når man plukker bort lagene, så er det ingen kjerne. Mener selvfølgelig ikke at det er idealet, men det kan vel ikke være meningen at man ikke skal tilpasse seg heller? Som en selvtilfreds person som kun ser egne behov og som ikke tilpasser seg andre? Nei, jeg er ikke usikker. Det er skrekkelig usjarmerende og rett og slett ganske lite sosialt kompetent å ikke tilpasse seg situasjoner og personer.

Samtidig er det greit at det finnes en kjerne, at det er en helhet som er situasjonsuavhengig, at man vet hva man kan forvente. Husker da vi var yngre og kjærestene kom og gikk hos de fleste. Det ble vanskelig å henge med i svingene når venninnene skiftet ham, meninger og truser daglig. Da var det ikke lett å vite hvem de var, sånn innerst inne. Med årene ble skiftene færre. Kjærestene også forresten. Håper ikke det er den eneste forklaringen på at jeg mener å vite hva kjernen består av hos de jeg er glad i. At kjæresteskiftene har stoppet nesten helt opp, mener jeg. Hele helheten vises selvfølgelig ikke frem ved alle anledninger, men delene henger tross alt sammen. Det gjør folk forutsigbare, men heldigvis ikke kjedelige.

Nå skal ungene mine etter hvert finne sine egne helheter og utvikle sin egen kjerne. Eldstemann først. Oppstart på ungdomsskolen fant sted denne uka og jeg tenker at de nærmeste årene vil vise hvem han blir. Damene påvirker vel det. Kompisene også. Kjenner jeg gleruder meg (som en av hans jevnaldrende, en flott jente har lært meg at det heter) til å være med ham på veien i årene som kommer.