Vær deg selv, fullt og helt?

Før sommeren var jeg gjennom en personlighetstest i forbindelse med at jeg søkte en jobb. I testen var det noen temaer som gikk igjen i ulike versjoner. Det jeg har tenkt mest over i etterkant var fokuset på i hvilken grad man tilpasser seg. "Jeg endrer meg etter hvem jeg er sammen med" "Jeg er meg selv uavhengig av hvem jeg er sammen med" "Jeg tilpasser meg i liten grad til omgivelsene". Kanskje ikke eksakt ordlyd i utsagnene jeg skulle vurdere meg i forhold til, men det ligner.

Jeg er usikker altså, på om målet er å være seg selv fullt og helt. Hele tiden. Å være seg selv stykkevis og delt kan jo fort bli som løken. Når man plukker bort lagene, så er det ingen kjerne. Mener selvfølgelig ikke at det er idealet, men det kan vel ikke være meningen at man ikke skal tilpasse seg heller? Som en selvtilfreds person som kun ser egne behov og som ikke tilpasser seg andre? Nei, jeg er ikke usikker. Det er skrekkelig usjarmerende og rett og slett ganske lite sosialt kompetent å ikke tilpasse seg situasjoner og personer.

Samtidig er det greit at det finnes en kjerne, at det er en helhet som er situasjonsuavhengig, at man vet hva man kan forvente. Husker da vi var yngre og kjærestene kom og gikk hos de fleste. Det ble vanskelig å henge med i svingene når venninnene skiftet ham, meninger og truser daglig. Da var det ikke lett å vite hvem de var, sånn innerst inne. Med årene ble skiftene færre. Kjærestene også forresten. Håper ikke det er den eneste forklaringen på at jeg mener å vite hva kjernen består av hos de jeg er glad i. At kjæresteskiftene har stoppet nesten helt opp, mener jeg. Hele helheten vises selvfølgelig ikke frem ved alle anledninger, men delene henger tross alt sammen. Det gjør folk forutsigbare, men heldigvis ikke kjedelige.

Nå skal ungene mine etter hvert finne sine egne helheter og utvikle sin egen kjerne. Eldstemann først. Oppstart på ungdomsskolen fant sted denne uka og jeg tenker at de nærmeste årene vil vise hvem han blir. Damene påvirker vel det. Kompisene også. Kjenner jeg gleruder meg (som en av hans jevnaldrende, en flott jente har lært meg at det heter) til å være med ham på veien i årene som kommer.