Rett med vett!

På fredag var det endelig over. Jeg håpet på en dom, jeg håpet på tilregnelighet, jeg håpet på at det kunne bli fred, jeg håpet på at dommen skulle falle og ingen skulle anke og at veien videre ble klarere for dem dette tross alt gjelder. Jeg hadde lyst til å kunne si til ungene mine at jo, han er fengslet og nei, han slipper ikke ut før om maaaange år.

Midtimellomgutten har nok sett litt for mange tegneserier. Han sa i helgen at han hadde hørt at han slemme som skjøt alle de ungdommene skulle komme i fengsel og være der lenge. Og så lurte han på om han fikk mat i fengsel og om det egentlig var en seng der. Kanskje har jeg en gryende mørkeblå velger som sønn (eller kanskje er ressonneringsevnen like lav som hos en gjennomsnittlig 7-åring hos det angjeldende partiet), for han lurte på om det ikke var sånn at folk i fengsel burde ha det nokså fælt. "Jeg håper i hvert fall ikke at de får biff der inne!" Jeg trenger vel ikke fortelle at biff er favorittmaten til den samme 7-åringen. Etter en undringsrunde var vi enige om at det egentlig er bra at de som er i fengsel ikke har det så fælt, de blir jo ikke snille av at alle er slemme mot dem.

Nå som dommen er falt, kjenner jeg at jeg et sted langt der inne lurer på om den er riktig, sånn rent faglig. Og så lurer jeg på hvordan de kunne dømt på noe annet vis, lurer på hvorvidt folks forventninger, medias fremstilling og behovet for en dom var en del av vurderingen som ble gjort. Jeg lurer på om dama hele Norge stolte på, klarte å tenke løsrevet fra nasjonens behov og jeg lurer på om det i det hele tatt er relevant. Jeg lurer også på om det var vanskelig å gi ham rett, han ønsket jo å bli dømt som tilregnelig og det var det eneste som fikk meg til å ønske at han skulle dømmes som utilregnelig.

Jeg synes det er flott at det er bildet av sterke kvinner som synliggjøres for meg når jeg tenker tilbake på denne saken. Først og fremst dommer Arntzen selvfølgelig! For en flott dame, for en klartenkt dame og takk og pris for at en slik dame også viser at det går an å ha følelser samtidig som man styrer en stor sak med fast hånd. Jeg likte også godt at hun ble brysk fredag da fyren igjen ville holde en aldri så liten tale. Jeg likte at hun slo med klubben og stengte lyden av mikrofonen min. Og så tenker jeg på Bejer Engh, som underveis var rød i kinnene, men som virkelig gjorde en flott jobb som aktor. Jada, jeg vet det var en mannlig aktor også, men han husker jeg ikke engang hva het. Han lille stakkarslige fra vestkanten står ikke frem for meg, men en annen mann har virkelig gjort en imponerende innsats synes jeg. Tenk å skulle forsvare en mann som har gjort ting ingen kan forsvare, tenk å kunne balansere klientens behov for ivaretakelse og forsvar og det å ikke støte pårørende og overlevende. Det tar jeg virkelig av meg hatten for!

Den kvinnen som ikke kom styrket ut av dette, var hun som skrev den første psykiatriske rapporten, hun som ble tynnere og tynnere underveis, som ble plukket faglig fra hverandre og som virkelig blir stående igjen som bildet på rettspsykiatriens svakheter og utfordringer.

Æsj, det spiller rett og slett ingen rolle om dommen er riktig eller ikke. Alle fikk det som de ville og dem dette virkelig berører slipper nye rettsrunder og vi andre slipper å se den lille fyren med det merkelige skjegget dele sitt skrudde verdensbilde med oss. Helt ærlig er jeg ikke sikker på om jeg unner ham biff så mange ganger i året, der er Midtimellomgutten helt enige. Jeg er uansett glad vi fikk en rett med vett i denne saken!