Må jeg slippe taket liksom? Hvordan kan jeg vite at de klarer seg bra uten å holde meg i hånda?

I dag er eldstemann 13 år og jeg innser at nå er han på vei ut i livet. På vei ut i selvstendighet. På vei til å skulle klare seg uten meg. Uten mamma liksom, kan jeg stole på at det går bra?! 

Neida, det er jo ikke sånn at det er først nå jeg slipper taket. At det er først nå han skal vise at han kan stå på egne bein. Han har rett og slett stått ganske så støtt lenge, han har vist lenge at han klarer seg utmerket uten at jeg er der hele tiden. Det er ganske utrolig, er det ikke? 

De andre to er jo selvstendige de også. De klarer seg selv. De vil klare seg selv. De foretrekker andre enn meg ved mange anledninger. De  er villige til å overse meg. De er villige til i himle med øynene over meg. De synes jeg er teit og de synes jeg er pinlig. Det er da ganske utrolig, er det ikke? 

Æsj altså, det er klart jeg vil at de skal bli store. Jeg vil at de skal gjøre egne vurderinger, finne seg selv, bevege seg ut i verden som selvstendige mennesker. Men så vil jeg det ikke helt heller. Det er vanskelig å stole på at den nyblevne tenåringen kan takke nei til alt det skumle som byr seg der ute utenfor min rekkevidde og min overvåkning. Det skremmer meg å tenke på at jeg som fornuftig liten flinkis også gjorde ganske så dumme valg. Jeg stod stort sett støtt altså og valgene var ikke katastrofale, men noen ganger var det tilfeldighetene som gjorde at det gikk bra mer enn den gode ressonneringen i forkant. 

Helt fra de er bittesmå har jeg måttet gjøre disse vurderingene. Hvor mye kan jeg slippe taket? Hvordan kan jeg vite hvor mye tillit de trenger? Hvor hardt skal jeg holde i hånda? Hvor langt vekk kan de gå? Og hele tiden må jeg holde meg igjen og stole på at de er praktfulle små mennesker som kan tenke selv. Lastebilene dundrer forbi når de vingler bortover veien på sykkel uten støttehjul og jeg får lyst til å løpe etter, men de holder seg godt inntil kanten og har så langt ikke blitt overkjørt. Eller tråkket på så det har gjort veldig vondt. Litt tråkking skal det vel være og litt vondt skal det jo også gjøre. 

Den nyblevne tenåringen sa her forleden at han syntes vi var flinke til å la dem prøve ting selv og ikke passe på hele tiden. Det velger jeg å være glad for - at han allerede skjønner at vi hele tiden strever med vurderingene og at det er mange veier til Rom og til det å være voksen. 

Jeg er temmelig sikker på at både mormor og tanter syntes vi burde passe litt bedre på da minstejenta suste av gårde på sykkel forrige helg. Pappa'n også forresten. Det var en gjeng bleike medlemmer av den utvidete familien som rundet svingen og så at ungen stod like hel og ventet på oss. Ungen selv skjønte ingenting av formaningene i etterkant. "Jammen, jeg datt jo ikke og det kom ingen bil der borte!". Akkurat så enkelt er det vel med alt det andre også. Når fasiten er der, når de er voksne, så vet vi at vi ikke var for dårlige til å passe på. Jeg gleder meg til de alle tre har kommet gjennom tenårene, til at de har skapt sin egen fremtid. Med egne partnere, egen utdanning og jobb, egne familier og egen lykke. Og egne vurderinger av hva som er fornuftig, hva som er forsvarlig og hva som er for mye kontroll.

I mellomtiden lever jeg videre i ambivalensen jeg kjente da minstejenta flyttet på eget rom og begynte veien mot en selvstendighet. Nesten helt uten mamma liksom? Det er da ganske utrolig, er det ikke? 

NÅ FLYTTER HUN
Nå flytter hun,
tenk at hun har blitt så stor.
Nå flytter hun,
litt lenger vekk fra far og mor.
Nå flytter hun,
inn på sitt eget rom.
Nå flytter hun
og jeg føler meg litt tom.
Nå flytter hun
og adressen er ikke som før.
Nå flytter hun
opp en trapp og inn en dør.

Nå er det slutt
med mat mange ganger hver natt.
Nå er det slutt
på nattlig kos mellom mamma og skatt.
Nå er det slutt
og det har jeg gledet meg til.
Nå er det slutt
og jeg vet ikke helt om jeg vil.
Nå er det slutt
og pappa tar nattevakta
Nå er det slutt
på å våkne og føle seg slakta.

En ny tid starter
når barna blir stadig større.
En ny tid starter,
det å slippe taket må mamma tørre.
En ny tid starter
når siste babyen flytter på eget rom.
En ny tid starter
og gleden føles akkurat nå litt tom.
En ny tid starter
med nye former for glede.
En ny tid starter,
med mamma inderlig til stede.

Jeg vil det og vil det ikke -
jeg lengter etter å få sove en hel natt.
Jeg vil det og vil det ikke -
jeg vil ha henne liten min lille skatt.
Jeg vil det og vil det ikke -
at hun også skal vokse og bli stor.
Jeg vil det og vil det ikke -
at hun skal være like knyttet til far som mor.
Jeg vil det og vil det ikke -
vite at denne babyen er min aller siste.
Jeg vil det og vil det ikke -
gledes over det og tørke noen tårer triste.