Jeg mener å ha lagt merke til noe. Graden av skråsikkerhet og villigheten til å komme med enkle løsninger er sterkt negativt korrelert med det faktiske kunnskapsnivået til den som uttaler seg. Jo mindre folk vet, desto enklere er det å påstå at "Herregud da, hvor vanskelig kan det være?! Det er jo bare å..."
Men det er jo deilig også da, å slippe å tenke på om og men og hvis og kanskje. Jeg for eksempel skulle gjerne kommet med noen enkle løsninger på trafikk og veiutbygging. Fikk nemlig mange gode tips da vi var på ferie i Florida i sommer. Maksfart og minimumsfart på motorveiene for eksempel, hvorfor har vi ikke det i Norge? Og forbud mot trailere i venstre kjørefelt når det er flere felt i samme retning? Eller noen broer over de lange sundene i stedet for å måtte kjøre rundt? Hvis de i retning av Key West kan ha en bro på seven miles, så burde de vel kunne ha en bro fra Katten til Kalvøya? Herregud da, hvor vanskelig kan det være liksom? Tenk hvor mye fortere det hadde gått for meg å komme hjemmefra og til jobb og dessuten hadde det blitt mindre svevestøv i Oslo sentrum på vinteren. Og flere betjenter som følger med på trafikken hadde også vært lurt. Jeg la merke til tre, fire uniformerte biler som overvåket trafikken på enhver liten kvarters kjøretur. Det var ikke mange som kjørte for fort, for å si det på den måten. Og alle overholdt full-stopp-skiltene selv om de forekom i nesten alle gatekryss i tettbebygde strøk. Hvorfor har vi ikke bedre kontroll her? Herregud, det er da bare å sette inn flere i trafikkpolitiet?
At det er en sterk sammenheng mellom mangel på viten og skråsikre løsninger, ser jeg jo også på egne unger. Og andres unger. Og ungdommer. "Joda, mamma, det er klart mennesker kan fly! Det er jo bare å lime fast noen fjær på armene og flakse med armene. Det er ikke vanskelig akkurat!" "Herregud da, hvor vanskelig kan det være å bli rik liksom? Det er jo bare å komme seg på TV!"
Det området hvor flest uttaler seg skråsikkert er nok allikevel når det gjelder barn. Rettere sagt når det gjelder oppdragelse og organsiering av familielivet. "Når jeg får min egen familie, skal jeg i hvert fall kreve at ungene oppfører seg ved bordet. Herregud da, hvor vanskelig kan det være liksom? Det er jo bare å vise dem helt fra de er små at det er sånn det skal være og hvis de ikke hører, får de gå fra bordet!" Og så sitter de der da, med en pode på et år som kaster grøten i gulvet, en treåring som spytter ut det hun ikke liker og to slitne voksne som helst vil få i seg maten sin. Kanskje har de en svak erindring om den stemmen som sa at det skal jeg i hvert fall aldri gjøre, men løsningen er vel ofte å skyve ettåringen litt lengre vekk fra bordet slik at han ikke rekker frem til noe som kan kastes og å spørre treåringen om hva hun vil ha i stedet for det som ikke var godt.
Eller hva med alle de som sier at de skal i hvert fall ikke la sin unge hyle seg til å få viljen sin. Det er vel ingen av oss som barnløse har tenkt at mitt barn skal oppnå det han er ute etter ved å skrike. "Herregud da, hvor vanskelig kan det være? Det er jo viktig å vise ungen hvem det er som bestemmer og hva det er som fører frem" Og det er vel ingen av oss som helt konsekvent har unngått å gi oss når egne barn skriker, vi selv er slitne og vi skjønner at den eventuelle kampen kommer til å vare nokså lenge hvis vi ikke viker.
Hvis noen skulle komme til å spørre har jeg tips ikke bare om trafikk, men om eldreomsorg, om søppeltømming, om arbeidsfordeling i hjemmet og sikkert masse annet også. Hvis det er de enkle løsningene og ingen forbehold, er det imidlertid lurt å legge det så langt unna faget mitt som mulig ;-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar