Tør jeg innrømme det?

Tør jeg innrømme at jeg kl 19.10 i dag pustet lettet ut? Da var 7-årsdagen til midtimellomgutten slutt og to intensive timer var over.
Tør jeg innrømme at barnebursdag er noe jeg gruer meg mer til enn jeg gleder meg?
Tør jeg innrømme at jeg sukker innvendig når den samme gutten velter brusglasset sitt rett etter at han slang geléen veggimellom? Ikke fordi han er klønete, men fordi han tøffer seg.
Tør jeg innrømme at jeg får lyst til å svare frekt tilbake når bursdagsgjester sier "Det bestemmer ikke du så!" når jeg har sagt at hos oss er det ikke lov å lage akebrett av kosdyrene nedover den glatte gresskråningen i hagen?
Tør jeg innrømme det?

Tør jeg innrømme at noen av barnas venner får meg til å heise skuldrene i negativ forventning om hva som kan komme til å skje når de kommer?
Tør jeg innrømme at jeg vil at lekebesøk skal foregå uten at jeg skal være tilrettelegger?
Tør jeg innrømme at jeg blir sur når gjestebarna sier at maten jeg har lagd er ekkel?
Tør jeg innrømme at noen barn får frem det verste i meg?
Tør jeg innrømme det?

JA, jeg tør innrømme det! Jeg er en nokså god mor ennå tror jeg, men jammen er jeg mindre romslig enn jeg var da førstemann var liten og hadde sine barnebursdager, sine lekebesøk og sine venner med snørr, tørking på do, sin egenrådighet, krangling og søling. Jeg kan ikke tro at jeg husker så dårlig at jeg husker feil, men jeg tror faktisk jeg syntes de første barnebursdagene var morsomme. At vennebesøkene var stas og at krangling ble unngått fordi jeg var der og la til rette for aktiviteter. Jeg tror jeg likte vennene hans uten unntak.

Tør jeg innrømme det? At jeg har blitt sær og kravstor? Må vel bare det. Jeg liker best når vennene er akkurat det - venner, jeg liker best når de sier at maten er god og når de hører på beskjeder i hvert fall andre gang de blir gitt. Jeg tør innrømme det!