Å miste et barn

En jeg bryr meg om, har nylig opplevd noe av det aller verste jeg kan tenke meg. Etter et langt og forventningsfullt svangerskap døde barnet en uke før termin. Det er så skrekkelig og det gjør så mye med meg å tenke på det og å være sammen med henne. Å være sammen med noen som har det så vondt og å ikke kunne gjøre noe som letter smerten, det er nesten uutholdelig. Jeg vet jo at når folk opplever det skrekkeligste, så opplever de at andre trekker seg unna. Folk vet ikke hva de skal si, hva som kan trøste og så holder seg borte. Det kan jeg egentlig skjønne. Det er så lett å tenke at andre vil være i fred i sorgen, at det blir påtrengende hvis alle skal bry seg og at de sikkert sier ifra hvis de trenger noe. Det er så lett, fordi det er det som er best for den som står på utsiden tror jeg. Jeg tenker i hvert fall at det er bedre å måtte avvise omsorg og folk som bryr seg enn å sitte alene og tenke at ingen bryr seg.

I tillegg har vi jo alle fått tett innpå oss at en nydelig jente på vei inn i det voksne livet, har blitt drept. Vi har sett at hun med det strålende smilet, den skjøre uskylden og den nyervervete selvstendigheten brutalt mistet livet og ble dumpet i et skogholt. Jeg kjenner at det kommer tett på meg når jeg kjører forbi der og ser sperringene, jeg kjenner at det skremmer meg og gjør meg sint.

Med tre egne barn tror jeg at jeg kan ane omrisset av den sorgen foreldre føler når de mister det umistelige. En mamma skal ikke måtte begrave sitt eget barn, en pappa skal ikke måtte finne ut av hvordan livet skal leves videre uten barnet og en familie skal ikke måtte tåle at livet mister sin retning og mening på den måten. Det skremmer meg så veldig å tenke på at ingen er beskyttet, at det brutale kan inntre når man minst aner det og at sorgen faktisk kan ramme hvem som helst.

Jeg blir sint. Jeg blir sint av at livet er så urettferdig og jeg blir sint av at hendelser som kunne vært unngått får meg til å ville sette mine egne fast i et bur. Jeg blir sint av å måtte tenke at kanskje må mine unger nektes det de trives med, at deres bevegelsesfrihet skal måtte innskrenkes i så stort monn at det også gjør noe med familiens trivsel. Foreløpig nekter jeg å la meg begrense. Da minstejenta her forleden dag ville gå til en venn noen hundre meter borti veien sammen med en venninne, sa jeg ja. Jeg kjente allikevel at jeg går med skrekken i meg da jeg ringte på hos denne vennen og jentene ikke var der. De hadde ikke vært der heller. Dessverre var det to små glade 4-5-åringer som måtte betale prisen for at jeg er skremt, at jeg vakler i min overbevisning om at frihet er viktig for ungers vekst. De fikk nok mer kjeft enn de ellers ville fått da jeg fant dem.

Jeg ønsker ikke å la mine barns liv preges av tanken på det aller verste. Jeg vil ikke at "for sikkerhets skyld" skal være retningsgivende for det vi velger i hverdagen. Jeg vil ikke nekte størstegutten å delta på "Seek and hide", en slags mørkegjemsel i skogen der ungdommene deles inn i lag og skal lete etter hverandre hele natten. Jeg skjønner hvis jeg setter meg inn i hans sted at det er veldig morsomt, spennende og sosialt. Jeg vil ikke høre på kollegaen som spurte om jeg ikke ble skremt av tanken på hva som kan skje hvis en eneste gal mann beveger seg i skogen den samme natta. Jeg nekter! Helt ærlig ville jeg slett ikke blitt lei meg hvis gutten ikke ville være med denne natten, men jeg prøver å glede meg over at han er sosial, at han er trygg og at han er preget av det samme som jeg selv tenkte som ungdom - ikke noe galt kan skje meg. Kanskje er det ørlite dumdristig og omnipotent, men hvis man ikke tenker sånn når man er 13, når skal man da kunne ha den herlige følelsen av udødelighet? Og så får jeg heller som mamma få ut den skrekken et annet sted og minne meg selv om at en eller fire gale menn ikke skal få ødelegge mer enn det de allerede har ødelagt.

Det er skummelt å få barn, det gjør meg uvant sårbar og utsatt for det uforutsette, det vonde og skremmende. Jeg ønsker meg 13-åringens overbevisning om at det skjer bare alle de andre, men jeg klarer ikke helt å tro på det dessverre.