I helgens Magasinet leste jeg om Bent Stiansen som fikk ny kjæreste etter at kona hans døde. En av konas venninner og dermed en han kjente fra før. De ble møtt med hevede øyenbryn og andres meninger om hvor lang tid som er passe før man har "lov" til å innlede et nytt forhold. Jeg kjenner det igjen, både fra sladder og fra nære omgivelser. Man har liksom en mening om hvor lenge andre skal sørge før de kan gå videre. Tilsvarende finnes det også forventninger om at folk innen et visst tidsrom skal klare å legge sorgen fra seg og gå videre. Det å gå videre for fort, er tydeligvis galt og det å ikke klare å gå videre, er tydeligvis også galt.
Sånn teoretisk har jeg lært om fasene ved sorg og andre store traumer. Først vantro og benektelse, deretter sinne og forvirring og til slutt aksept og forsoning. Men så vet vi jo at fasene går over i hverandre, de alternerer, de kommer tilbake eller de oppstår aldri. Det er nok her som på andre områder i livet - det er når den andres reaksjon ligner ens egen at man aksepterer lettest. Og hvis man ikke har reell egenerfaring, sammenligner man med det man tror man selv ville gjort.
Jeg lurer på hvem de er, de som mener at de er meningsberettiget til å vurdere om andres sorguttrykk er riktig eller ikke. Er det automatisk sånn at man elsket partneren sin for lite hvis man får ny kjæreste raskt etter å ha mistet den man har delt livet med? Eller kan det være sånn at det intense forholdet skaper en så stor tomhet at man er nødt til å fylle den med noe for å klare seg? Er det sånn at det for noen finnes kun en eneste kjærlighet i livet og at de derfor må være alene hvis de mister partneren? Eller kan det være sånn at noen forhold faktisk innebærer et fokus på at begge ivaretar seg selv og derfor tenker at den andre ville ønsket at jeg gjorde det beste utav mitt eget liv?
I disse tider er det mange som skal gå videre etter sin store sorg, som skal leve med at deres barn ikke blir voksne, som skal forholde seg til at barnebarna de hadde gledet seg til aldri kom, søsken som aldri skal dele krangler, baderom og kjærestefortellinger med hverandre og kjærester som må leve videre uten den aller første kjærligheten. Det har gått over et år og jeg vet at andre i tilsvarende situasjon har blitt møtt med en forventning om at etter det første året er jo det verste over. Nå har de kommet seg gjennom den første julen, den første bursdagen, den første sommerferien og den første familiebegivenheten uten den de har mistet. Og så blir i stedet det en ny sorg - en de føler de må leve med alene fordi alle andre forventer at de skal kunne gå videre.
Det hadde vært fint hvis det var en ferdigdefinert grense for sorg. Minimum og maksimum. Det tar minst seks måneder og maks to år. Ferdig med det. Så vet vi jo alle at det ikke er sånn. Jeg vet rett og slett ikke hva som er passe. Jeg vet at det er skrekkelig vondt for meg når mine venner har det vondt og ingenting jeg sier gjør det bedre for dem. Jeg vet at jeg liker bedre når de begynner å få det godt og klarer å glede seg over enkelte ting i tilværelsen. Jeg vet også at jeg kan bli utålmodig av at andre ikke klarer å slippe det vonde, når det ser ut som om de dyrker sorgen og tapet. Samtidig vet jeg at jeg ble skrekkelig provosert da en av mine kolleger mente at jeg satt fast i sorgen og måtte oppsøke terapi da jeg ved en anledning gråt så jeg hikstet av noe som var vanskelig for meg, men som lå et par år bakover i tid.
Her i huset er det dessverre ikke slik at alle får en rimelig mengde oppmerksomhet for sin sorg. Når Minstejenta gråter i flere dager over at hun mistet den lille pingvinen hun fikk på flyet og som ble borte samme kveld, da blir hun dessverre ikke tatt på alvor. Det er neppe empatisk og det er kanskje ikke godt for henne, men jeg tenker at hun overlever at sorgen bagatelliseres. Men så vet jeg jo også at man noen ganger rett og slett bare er lei seg, trist helt utenfor rekkevidde og det da er godt å ha en knagg å henge det på. Noen gråter i årevis over oldemor som er død og som de aldri traff og noen gråter altså over den veldig søte pingvinen som ble delt ut av Lufthansa. Når livet lir på, får de fleste av oss mer enn nok annet å gråte over og da håper jeg de er omgitt av folk som signaliserer at en sorg er en sorg og at den tar den tiden det tar. Verken mer eller mindre!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar