Det er av barn og fulle folk...

Denne uka begynte med en boost for selvtilliten. Ved flere måltider måtte midtimellomgutten forsikre seg om at han husket riktig. "Er du virkelig 43 år?! Det ser ikke sånn ut! Det ser ut som du bare er noen og tretti. Pappa ser mye eldre ut enn deg". Jeg solte meg i utsagnene og klarte vel ikke å la være å fryde meg ørlite over at det bare var jeg som ble vurdert som yngre enn jeg er. Samtalen gjentok seg altså over flere middager.  I går tok den en uventet og uønsket vending. Den begynte på samme måte med bekreftelse av fasiten og benekting av at det kunne være mulig. Men så "Nei, det ser ikke ut som du er over førti. Det ser ut som du er noen og tretti. Eller forresten, det ser ut som du er noen og tjue". Det var da tanken meldte seg - dette kan jeg ikke ta på alvor. Videre "Nei, du ser ikke ut som du er noen og tjue en gang, det ser ut som du er en ungdom". Skuldrene sank sammen og det var da nådestøtet kom "Jeg skjønner jo at du ikke er ungdom altså, du er jo litt rynkete i panna. Det er bare det at du er for lav til å være 43 år". Så der fikk jeg den. Det var høyden igjen, ikke mitt smukke utseende. Minner meg om den gangen en klassekamerat i første klasse mente at jeg ikke kunne være med i 17. maitoget i tilfelle han eller noen av de andre store tråkket på meg. Det var jo så vanskelig å se meg! Den gangen lo jeg og det gjorde jeg egentlig nå også. Ja ja, så synes ikke midtimellomgutten at jeg ser ut som en ungdom og det gjør jeg vel strengt tatt ikke heller. Det eneste som stikker ørlite er at han neppe mente at jeg ser yngre ut enn faren heller.

Da eldstemann var barnehagegutt, hadde han en periode der han skulle finne ut av det med religion. Han visste at jeg ikke var troende. Så oppstod dilemmaet - en av de voksne i barnehagen trodde. Hun fortalte med overbevisning om Jesus og Gud og gutten likte fortellingene. Han skjønte ikke helt dette. Voksne vet jo. De tviler ikke. De har alltid rett. Og så hadde han plutselig to viktige voksne i livet sitt som sa stikk forskjellige ting. Han løste det med alder. Den eldste har alltid rett. "Mamma, G er jo nesten pensjonist og du er bare 35. Hun er større enn deg, så derfor har hun rett. Jeg vet at hun snakker sant når hun sier at Jesus og Gud finnes". I ettertid har hans kriterier for å vurdere sannhetsgehalten i det han hører endret seg, så nå er ikke nær-pensjonist-status det samme som allviter.

Jeg skjønner allikevel at min status i ungenes øyne står i fare. Jeg står i fare for å ikke være den viktigste, den beste, den som vet alt, den de vil være sammen med. I skrivende stund har jeg tre unger som er et eller annet sted der jeg ikke er og de er såre fornøyde med det. Heldigvis og dessverre. Jeg er fortsatt best når det er snakk om hemmeligheter, betroelser, trøst og plaster. I hvert fall for to av dem. Den eldste sa for en stund siden at jeg er kul. Ikke kul kul akkurat, men kul til å være mamma. Det er ikke kult å bli glad for det, så jeg kan ikke skryte av at han sa jeg er kul, men jeg har ikke glemt det.

Livet som klatrestativ og det aller beste i deres liv er nok over, men diktet jeg skrev da minstejenta var liten minner meg om det. Hvis jeg skulle komme til å glemme det, mener jeg. Eller hvis en av dem sier jeg er sur, stygg på håret, rynkete i panna. Eller noe annet mindre fordelaktig. Som sikkert er sant der og da...

Mamma er et klatrestativ
og det aller beste i hele mitt liv.
Hun sørger for at jeg har det bra
og får meg til å smile og være glad.

Jeg sjekker ut alt som sjekkes kan,
jeg spiser et rusk og plasker i vann.
Mamma er der og gjør meg trygg,
hun jager bort veps og klasker en mygg.

Ingenting vondt skal hende meg,
jeg vet det mamma, jeg stoler på deg.
Når jeg opplever noe nytt, er det deg jeg spør -
skal jeg fortsette i samme retning som før?

Jeg ser på deg og spør deg med øynene mine,
denne nye her - er han en av de fine?
Hvis du smiler, så gjør jeg det samme.
Du er mitt livs ankerpunkt og trygge ramme.

Det du er redd for, det skremmer også meg.
Du viser det med kroppen og alt som er deg.
En veps er jo egentlig bare en bitteliten ting,
men den kan sette reaksjoner i sving.

Det du blir glad av og smiler til,
det er det jeg ønsker og det jeg vil.
Når du kaster meg høyt opp i været
er det om tillit og spenning jeg får lære.

Mamma er et klatrestativ
som utgjør rammene i mitt liv.
Hennes verden er også min verden,
hun gir meg retning på den videre ferden.