Årets siste dag er kommet. I fjor på samme tid skrev jeg at jeg håpet 2012 ble minst like bra som 2011 hadde vært og konklusjonen må være at jeg fikk det jeg ønsket meg.
Det føles gammelt å sitte her og gjøre opp status for året. Men så er jeg jo også nokså gammel. Mannen protesterer heftig på betegnelsen middelaldrende, men jeg vil uansett tro at vi er midt i livet. Mulig 40 er de nye 30 og mulig man først er middelaldrende når man er 50, men det er da litt stusselig å hele tiden streve etter å fremstå som yngre enn man er? Vi skal forhåpentligvis eldes alle sammen og jeg foretrekker å eldes med verdighet heller enn med fornektelse.
I 2012 opplevde jeg at flere av mine venner mistet sine nærmeste. To venninner og en kamerat har mistet moren sin, en annen venninne mistet sitt nyfødte barn. Det får meg til å kjenne på erbødighet og takknemlighet. Livet er ingen selvfølge. Det er ingen selvfølge at mine tre er friske, utvikler seg, gleder oss og utfordrer oss. Det er ingen selvfølge å være beskyttet mot de store tapene, den store smerten og at livets utfordringer overskrider forutsetningene til å takle dem. Min egen pappa beveger seg mot slutten av sitt liv og det er vondt å være hjelpesløst vitne til at krefter, personlighet og verdighet forsvinner.
I regnestykket for 2012 er summen klart positiv. Vi fem i vår egen enhet hadde fire fantastiske uker på ferie. Vi har med oss mange opplevelser, mange derg- og balbaner, mye sol, bading og flotte solnedganger. Vi har med oss erfaringen av at vi trives sammen, at vi gleder oss sammen og av hverandre. Ikke hele tiden selvfølgelig, men det har vært mer glede enn irritasjon og konflikter. Størstegutten har begynt på ungdomsskolen og kommet hjem med det ene positive prøveresultatet etter det andre. Midtimellomgutten har vokst seg stor, selvstendig og flott det siste året. Minstejenta er sosial, trygg og mestrende og det er ikke godt å si hvem som gleder seg mest når hun staver seg gjennom ord og regner enkle regnestykker.
Håpet for det nye året er ikke fravær av smerte eller kun medgang. Det er på samme måte som med strekene noen påpeker at jeg har i panna - jeg vet at livet kommer til å by på mer enn gode dager. Jeg håper at jeg og mine opplever at det finnes noen der når motgangen kommer. Jeg håper at jeg kan være der for mine venner og min familie og jeg håper de er der for meg. Jeg håper på flere gode familieopplevelser og på tid med venner.
Da jeg var liten trodde jeg at alle postnumre og poststeder rimte. Jeg er jo oppvokst på 2013 Skjetten og det var en overraskelse da jeg fikk vite at det het 2000 Lillestrøm. Var ikke mye rim der gitt! Men å være oppvokst på 2013 gir jo grunn til å tro at det kommende året blir mitt. Det må jo bare bli et godt år!
mandag 31. desember 2012
lørdag 29. desember 2012
Så da lærte jeg det!
I jula har eldstemann vært borte og det har skjedd ting rundt ham som bekymret meg. Det ble vel litt mange bekymrete meldinger fra meg til ham, for i den fjerde meldingen tilbake svarte han "Slapp av, mamma! Det går bra!" Så da lærte jeg det - 13-åringer med et sunt selv trenger ikke mammabekymringer på flere kilometres avstand. Man skal kanskje ikke se bort fra at han ville tatt kontakt selv også hvis han trengte meg til noe?
Alle våre unger har vært flinke til å legge seg fra omtrent et halvt års alder. Tannpuss, bok, sang, klem og god natt og ferdig med det. I det siste har imidlertid minstejenta hatt det med å rope en liten stund etter at vi har forlatt rommet hennes. Stort sett er det ikke noe viktig hun vil. "Eeeeh, mamma, eeeh, hva skal vi i morgen?" eller tilsvarende. Jeg husker derfor ofte på å si at i dag må du huske at du ikke skal rope etter at jeg har gått ned. Hvis det er noe du vil, får du si det nå. I dag hadde vi den samtalen og hun sa "OK, mamma, jeg lover. Jeg skal ikke rope". Allikevel gikk det bare noen få minutter før hun ropte på meg. Jeg var litt irritert da jeg kom inn til henne og hun ikke ville noe annet enn at jeg skulle legge ned en leke fra senga "Jammen mamma, jeg ropte ikke. Jeg skreik!" Så da lærte jeg det - man må være pinlig nøyaktig med instruksene til 5-åringer. I morgen må hun love å ikke rope, ikke skrike og ikke hyle.
Denne jula lagde jeg masse konfekt. Første porsjon ble spist allerede andre helg i desember, da hadde vi juleverksted her. Andre porsjon var veldig stor og mye ble gitt bort i gaver, det vi skulle ha selv ble gjemt bort for at det skulle vare til jul. Nå fant jeg dem akkurat og det var veldig mye. I tillegg var de begynt å bli hvite der de skulle vært mørkebrune og geleen var blitt seig. Så da lærte jeg det - det er bare dumt å spare på noe som er best akkurat der og da.
Midtimellomgutten har skrevet ønskeliste. Jeg har sagt at den er sendt til julenissen, men jeg har gjemt den unna for å vise den til ham om ganske mange år. Han skrev opp alskens ting gutter på 7 år kan ønske seg og nederst skrev han "Jeg vil ha ... til kjæreste". Så da lærte jeg det - man kan ønske seg kjærester fra nissen. Hadde jeg sendt listen som avtalt, hadde han kanskje også fått det?
Minstejenta sov borte i går. For første gang. Hun fikk spørsmål om hun ville og svarte ja uten å nøle. Ved levering hos venninnen hadde kun knapt tid til en kos. Jeg voktet på telefonen hele kvelden og lurte på om hun kom til å savne meg. Det kom diverse meldinger fra venninnens mamma, med glade bilder og hyggelige rapporter. Allikevel tenkte jeg da telefonen plinget nærmere 23 at nå ville hun hentes. Det var noen helt andre som spurte om noe helt annet. Så da lærte jeg det - 5-åringer klarer seg bedre uten mamma enn mamma klarer seg uten 5-åringen! Dette har jeg vel erfart i diverse utgaver gjentatte ganger tidligere, men generaliseringsevnen er visst temmelig svak.
Alle våre unger har vært flinke til å legge seg fra omtrent et halvt års alder. Tannpuss, bok, sang, klem og god natt og ferdig med det. I det siste har imidlertid minstejenta hatt det med å rope en liten stund etter at vi har forlatt rommet hennes. Stort sett er det ikke noe viktig hun vil. "Eeeeh, mamma, eeeh, hva skal vi i morgen?" eller tilsvarende. Jeg husker derfor ofte på å si at i dag må du huske at du ikke skal rope etter at jeg har gått ned. Hvis det er noe du vil, får du si det nå. I dag hadde vi den samtalen og hun sa "OK, mamma, jeg lover. Jeg skal ikke rope". Allikevel gikk det bare noen få minutter før hun ropte på meg. Jeg var litt irritert da jeg kom inn til henne og hun ikke ville noe annet enn at jeg skulle legge ned en leke fra senga "Jammen mamma, jeg ropte ikke. Jeg skreik!" Så da lærte jeg det - man må være pinlig nøyaktig med instruksene til 5-åringer. I morgen må hun love å ikke rope, ikke skrike og ikke hyle.
Denne jula lagde jeg masse konfekt. Første porsjon ble spist allerede andre helg i desember, da hadde vi juleverksted her. Andre porsjon var veldig stor og mye ble gitt bort i gaver, det vi skulle ha selv ble gjemt bort for at det skulle vare til jul. Nå fant jeg dem akkurat og det var veldig mye. I tillegg var de begynt å bli hvite der de skulle vært mørkebrune og geleen var blitt seig. Så da lærte jeg det - det er bare dumt å spare på noe som er best akkurat der og da.
Midtimellomgutten har skrevet ønskeliste. Jeg har sagt at den er sendt til julenissen, men jeg har gjemt den unna for å vise den til ham om ganske mange år. Han skrev opp alskens ting gutter på 7 år kan ønske seg og nederst skrev han "Jeg vil ha ... til kjæreste". Så da lærte jeg det - man kan ønske seg kjærester fra nissen. Hadde jeg sendt listen som avtalt, hadde han kanskje også fått det?
Minstejenta sov borte i går. For første gang. Hun fikk spørsmål om hun ville og svarte ja uten å nøle. Ved levering hos venninnen hadde kun knapt tid til en kos. Jeg voktet på telefonen hele kvelden og lurte på om hun kom til å savne meg. Det kom diverse meldinger fra venninnens mamma, med glade bilder og hyggelige rapporter. Allikevel tenkte jeg da telefonen plinget nærmere 23 at nå ville hun hentes. Det var noen helt andre som spurte om noe helt annet. Så da lærte jeg det - 5-åringer klarer seg bedre uten mamma enn mamma klarer seg uten 5-åringen! Dette har jeg vel erfart i diverse utgaver gjentatte ganger tidligere, men generaliseringsevnen er visst temmelig svak.
torsdag 27. desember 2012
Crème Brulée
På julaften spiser vi crème brullée her i heimen. Ikke typisk norsk, men vi voksne synes det er veldig godt! Begge de små konkluderte i år med at de ikke liker det og siden størstemann feirer jul et annet sted, ble det mye på oss to store. Oppskriften rekker til åtte av mine former. De er riktignok ikke helt riktige, hvis du har de litt videre formene tror jeg det er passe til seks porsjoner.1 egg
3 eggeplommer
75 sukker
1 vaniljestang
2 dl H-melk
3 1/2 dl fløte
75 g sukker til karamellisering
Sett ovnen på 150 grader og sett inn en form som har plass til alle de formene du skal bruke. Ha i vann slik at litt under halve formen er fylt.
Splitt vaniljestangen på langs, skrap ut frøene og kok opp med melk og fløte. La også selve stangen koke med. Pisk eggedosis av egg, eggeplommer og sukker. Sil i melke- og fløteblandingen som er litt avkjølt. Fyll i formene og sett dem i vannbadet. Dekk med aluminiumsfolie. Stek i ca en time. Sett i kjøleskap i noen timer, det blir ikke fast før det er avkjølt. Før severing drysses formene med sukker som smeltes, enten under grillen i stekeovnen eller aller helst med en crème brulée-brenner. Serveres med bringebær eller jordbær oppå det harde sukkerlaget.
søndag 23. desember 2012
Tid for takknemlighet
Are Kalvø harselerte denne uka med at jula er tid for dårlig samvittighet. I samme A-magasin var det en gammel dame som fortalte at hun synes alle gamle klager for mye. Man burde heller lete etter det man har grunn til å takke for, mente hun. Det gjelder vel dessverre ikke bare de eldre, tror vi alle har noe å gå på når det gjelder å se de halvfulle glassene. Det blir ofte mye snakk om de halvtomme. Count your blessings er et godt uttrykk!
Forrige helg var det faddergalla på TV2. Vi fikk se små barn som måtte passe sine småsøsken fordi moren deres var død. Vi fikk se barn som sultet og barn som frøs. Jeg gråt og sendte SMS for å få flere fadderskap, men det monner jo så veldig lite. Jeg takker for at jeg er så heldig at jeg er født i Norge og for at jeg har alt jeg trenger og enda litt til. Are Kalvø kan sikkert ha rett i at den dårlige samvittigheten er litt påtatt og at den ikke stikker så dypt, men jeg kjenner på den. De to som ikke har egne fadderskap fra før, får hvert sitt i julepresang og så håper jeg at de lærer noe av det.
Dette året har nære venner opplevd at deres nærmeste har dødd fra dem. Vi vet jo alle at det er en naturlig del av livet, vi vet at ingen varer evig. Jeg takker allikevel for at vi har gjennomlevd et år uten store tap i min og mannen min sin familie.
Både i jobb og privat ser jeg at andre har et langt mer ustabilt og strevsomt liv enn meg. Jeg er takknemlig for at jeg ble født med et velfungerende sinn. Jeg er glad jeg er psykisk frisk, for at jeg har forutsetninger for å skape det livet jeg ønsker meg. Det er ingen selvfølge. De som strever får ofte høre at de skal ta seg sammen, det er nokså respektløst å mene! Hvis det var enkelt å "ta seg sammen", så ville vel alle gjort det? Det er ingen som velger å ha det vondt, å mangle stabilitet i livet og å stadig oppleve brudd og konflikter hvis de klarer å velge annerledes.
Jeg er takknemlig for at velferdssamfunnet fungerer. Da pappa ble syk med lungebetennelse fikk han veldig god omsorg på Ahus, et sykehus som akkurat den uken ble omtalt i alle aviser som et kaotisk sted. I etterkant måtte han også bytte sykehjem og fikk faktisk komme til et sted der de bryr seg om ham, hvor de aktiviserer og ivaretar. Svigermoren min har også vært syk dette året og har fått veldig god helsehjelp på St. Olav og er i en alder av 81 på vei tilbake til jobb i hjemmetjenesten.
Det jeg aller mest vil takke for, er tre friske og fine barn. Barn som har det de trenger, både mentalt, emosjonelt, sosialt, helsemessig og materielt. Barn som lever, leker, krangler, ler og gråter. Barn som krever, fordrer og utfordrer. Etter å ha sett på nært hold hvor vondt det er når etterlengtete barn ikke kommer til verden, har jeg kjent på gleden over mine egne i enda større grad enn tidligere. Jeg er slett ikke så sikker på at gleden er mest fremtredende når de kaster opp, når de krangler eller når de sutrer. Men jeg er altså glad for dem!
Og så er jeg takknemlig for en rekke andre ting. Ting som kanskje ikke er viktige i det store bildet, men som er viktig allikevel. Jeg er glad for at jeg ble tatt godt imot da jeg i høst byttet jobb og kom tilbake der jeg hadde vært før. Det hadde ikke vært like stas hvis jeg ble ønsket tilbake med korslagte armer og hevete øyebryn. Jeg er glad for at jeg ikke har blitt enda tykkere enn jeg har blitt etter en høst uten trening. Jeg er glad for at vi ble ferdige med alle juleforberedelser selv om begge vi voksne har jobbet altfor mye denne høsten. Jeg er glad for at det er snø til jul og for at lysene i epletreet kom opp selv om jeg selv fikk høydeskrekk det året jeg falt ned fra stigen da de samme lysene skulle opp. Jeg er glad for at jeg fikk urøkt pinnekjøtt av god kvalitet og jeg er glad for at de hadde vossakorv i den tredje butikken vi sjekket. Jeg har vokst meg til en dame som gråter av "alt mulig", det blir verre og verre fra år til år. Jeg lurer på hvordan det blir når jeg er 50. Eller hva med når jeg er 60? Jeg er glad jeg ikke gråter på sammen med klienter! Det er mye å gråte av på jobb, men det ville neppe gitt mer tro på egen fremtid hvis selv den som skal hjelpe dem blir overmannet av tristhet og håpløshet av å høre historiene som fortelles.
Min ambisjon er å være den som ser det halvfulle glasset fremfor det halvtomme. Noen ganger klarer jeg det, andre ganger er det vanskelig. I dag er jeg først og fremst takknemlig for det gode livet har bydd meg!
Forrige helg var det faddergalla på TV2. Vi fikk se små barn som måtte passe sine småsøsken fordi moren deres var død. Vi fikk se barn som sultet og barn som frøs. Jeg gråt og sendte SMS for å få flere fadderskap, men det monner jo så veldig lite. Jeg takker for at jeg er så heldig at jeg er født i Norge og for at jeg har alt jeg trenger og enda litt til. Are Kalvø kan sikkert ha rett i at den dårlige samvittigheten er litt påtatt og at den ikke stikker så dypt, men jeg kjenner på den. De to som ikke har egne fadderskap fra før, får hvert sitt i julepresang og så håper jeg at de lærer noe av det.
Dette året har nære venner opplevd at deres nærmeste har dødd fra dem. Vi vet jo alle at det er en naturlig del av livet, vi vet at ingen varer evig. Jeg takker allikevel for at vi har gjennomlevd et år uten store tap i min og mannen min sin familie.
Både i jobb og privat ser jeg at andre har et langt mer ustabilt og strevsomt liv enn meg. Jeg er takknemlig for at jeg ble født med et velfungerende sinn. Jeg er glad jeg er psykisk frisk, for at jeg har forutsetninger for å skape det livet jeg ønsker meg. Det er ingen selvfølge. De som strever får ofte høre at de skal ta seg sammen, det er nokså respektløst å mene! Hvis det var enkelt å "ta seg sammen", så ville vel alle gjort det? Det er ingen som velger å ha det vondt, å mangle stabilitet i livet og å stadig oppleve brudd og konflikter hvis de klarer å velge annerledes.
Jeg er takknemlig for at velferdssamfunnet fungerer. Da pappa ble syk med lungebetennelse fikk han veldig god omsorg på Ahus, et sykehus som akkurat den uken ble omtalt i alle aviser som et kaotisk sted. I etterkant måtte han også bytte sykehjem og fikk faktisk komme til et sted der de bryr seg om ham, hvor de aktiviserer og ivaretar. Svigermoren min har også vært syk dette året og har fått veldig god helsehjelp på St. Olav og er i en alder av 81 på vei tilbake til jobb i hjemmetjenesten.
Det jeg aller mest vil takke for, er tre friske og fine barn. Barn som har det de trenger, både mentalt, emosjonelt, sosialt, helsemessig og materielt. Barn som lever, leker, krangler, ler og gråter. Barn som krever, fordrer og utfordrer. Etter å ha sett på nært hold hvor vondt det er når etterlengtete barn ikke kommer til verden, har jeg kjent på gleden over mine egne i enda større grad enn tidligere. Jeg er slett ikke så sikker på at gleden er mest fremtredende når de kaster opp, når de krangler eller når de sutrer. Men jeg er altså glad for dem!
Og så er jeg takknemlig for en rekke andre ting. Ting som kanskje ikke er viktige i det store bildet, men som er viktig allikevel. Jeg er glad for at jeg ble tatt godt imot da jeg i høst byttet jobb og kom tilbake der jeg hadde vært før. Det hadde ikke vært like stas hvis jeg ble ønsket tilbake med korslagte armer og hevete øyebryn. Jeg er glad for at jeg ikke har blitt enda tykkere enn jeg har blitt etter en høst uten trening. Jeg er glad for at vi ble ferdige med alle juleforberedelser selv om begge vi voksne har jobbet altfor mye denne høsten. Jeg er glad for at det er snø til jul og for at lysene i epletreet kom opp selv om jeg selv fikk høydeskrekk det året jeg falt ned fra stigen da de samme lysene skulle opp. Jeg er glad for at jeg fikk urøkt pinnekjøtt av god kvalitet og jeg er glad for at de hadde vossakorv i den tredje butikken vi sjekket. Jeg har vokst meg til en dame som gråter av "alt mulig", det blir verre og verre fra år til år. Jeg lurer på hvordan det blir når jeg er 50. Eller hva med når jeg er 60? Jeg er glad jeg ikke gråter på sammen med klienter! Det er mye å gråte av på jobb, men det ville neppe gitt mer tro på egen fremtid hvis selv den som skal hjelpe dem blir overmannet av tristhet og håpløshet av å høre historiene som fortelles.
Min ambisjon er å være den som ser det halvfulle glasset fremfor det halvtomme. Noen ganger klarer jeg det, andre ganger er det vanskelig. I dag er jeg først og fremst takknemlig for det gode livet har bydd meg!
søndag 16. desember 2012
Lakrisfudge
4 dl sukker2 dl fløte
Kokes til det når en temperatur på 115 grader. Riktig temperatur er viktig for endelig resultat. Endelig får jeg bruk for utstyret jeg kjøpte til å koke drops med for noen år siden! Settes til avkjøling.
200 g hvit sjokolade
2 ss smør
2 ss lakrisekstrakt (igjen - takk for dropskokingen min)
1-2 ts svart farge
Når massen er nedkjølt til ca 65 grader, blandes resten i. Smak deg til og tilpass fargen. Helles i en smurt form før det avkjøles og skjæres i biter. Jeg satte formen min i fryseren en stund før jeg skar opp bitene, da var det lettere enn kun etter kjøleskap. Noe av dette skal jeg bruke i konfekt med mørk sjokolade, så nå har jeg noe til alle de seks ulike formene mine.
Rødkål
1 rødkålhode2 epler
1 dl ublandet solbærsirup
1 dl kjøttkraft (funker fint med buljongterning og vann)
2-3 ts eddik (smak deg frem)
1 ts salt
rør inn 3-4 ss smør på slutten
Finsnitt kålen og skjær eplet i småbiter. La alt unntatt smøret koke i ca 45 minutter før du rører i smøret. Voilá - rødkål til hele jula er sikret! Nå lukter det jul her av både rødkål og pepperkaker og senere i dag blir det ribbelukt også.
lørdag 15. desember 2012
Sarah Bernhard
Mannen min vil veldig gjerne ha Sarah Bernhard til jul og jeg er ikke så vanskelig å be.Jeg må innrømme at jeg jukser og bruker ferdig kransekakemasse til bunnen, jeg brukte to pakker som jeg skar i skiver og stekte ved 175 grader i 12 minutter. Det ga 40 stk, men jeg fyllet holdt bare til 30. Altså bør en av mengdene justeres.
150 g smør
1.5 dl melis
2 eggeplommer
2 ts kakao
2 ss kaldt vann
Bland smør og melis til luftig smørkrem før resten av ingrediensene tilsettes. Settes i kjøleskap minst en time.
Når mandelbunnene er kalde, fordeles kremen på dem, gjerne i en topp. Settes i fryseren eller ut til de er helt stive før de dyppes i smeltet mørk sjokolade. Jeg brukte 300 g sjokolade til mine 30 kaker.
Småkaker
Her i huset går det lite småkaker til jul, men eldstemann vil veldig gjerne ha det han kaller brune pinner. I oppskriften min heter det "Skårne sjokoladekaker". Han har allerede begynt å forsyne seg, så det spørs om det er noen igjen til jul. Greit nok egentlig, for julekaker er best før jul. De man sparer på, ligger gjerne i boksen fortsatt når det nye året har begynt. Hjemme hos mamma hendte det flere ganger at de fortsatt var der når de nye kakene skulle bakes året etterpå...
I år ble det også kolakaker. Kola er karameller på svensk, kakene har altså ingenting med den brune brusen å gjøre.
Skårne sjokoladekaker
ca 40 stk
200 g romtemperert smør
225 g sukker
300 hvetemel
4 ss kakao
1 egg
1 ts bakepulver
1 ts vaniljesukker
sammenvispet egg
perlesukker
Elt alle ingrediensene sammen til en fast deig, del den i tre deler og lag pølser som legges på tvers av stekeplata før de trykkes litt flate. Pensles med sammenvispet egg og dryss deretter sukker over. I dag brukte jeg demerasukker, i oppskriften står det perlesukker. Stekes ved 200 grader i 15 minutter. Skjæres i skiver mens de fortsatt er varme.
Kolakaker
ca 40 stk
200 g romtemperert smør
200 g sukker
1 ss sirup
2 ts natron
2 ts vaniljesukker
300 g hvetemel
Pisk smør og sukker til en luftig krem før sirup blandes i. Tilsett resten av ingrediensene og bland raskt sammen til en deig. Deles i fire som lages til pølser lange nok til å ligge på tvers av stekeplata. Trykk dem litt flate. Stekes ved 175 grader i 15 minutter. Skjæres i skiver mens de fortsatt er varme.
I år ble det også kolakaker. Kola er karameller på svensk, kakene har altså ingenting med den brune brusen å gjøre.
 |
| Skårne sjokoladekaker |
ca 40 stk
200 g romtemperert smør
225 g sukker
300 hvetemel
4 ss kakao
1 egg
1 ts bakepulver
1 ts vaniljesukker
 |
| Ferdigstekte emner som er skåret opp |
sammenvispet egg
perlesukker
Elt alle ingrediensene sammen til en fast deig, del den i tre deler og lag pølser som legges på tvers av stekeplata før de trykkes litt flate. Pensles med sammenvispet egg og dryss deretter sukker over. I dag brukte jeg demerasukker, i oppskriften står det perlesukker. Stekes ved 200 grader i 15 minutter. Skjæres i skiver mens de fortsatt er varme.
 |
| Kolakaker |
ca 40 stk
200 g romtemperert smør
200 g sukker
1 ss sirup
2 ts natron
2 ts vaniljesukker
300 g hvetemel
 |
Pisk smør og sukker til en luftig krem før sirup blandes i. Tilsett resten av ingrediensene og bland raskt sammen til en deig. Deles i fire som lages til pølser lange nok til å ligge på tvers av stekeplata. Trykk dem litt flate. Stekes ved 175 grader i 15 minutter. Skjæres i skiver mens de fortsatt er varme.
fredag 14. desember 2012
Langt fra Galtvort!
Jeg har lest "The Casual Vacancy" av J.K Rowling, hun som har skrevet om Harry Potter. Det er veldig langt fra Hogwards school of Wizards til landsbyen Pagford! Boka begynner med at en av samfunnets støtter, Barry Fairbrother, dør uventet i førtiårene. Dette utløser intriger i den tilsynelatende idyllen som rår i det lille samfunnet. Det er flere som vil ha den ledige plassen i sognerådet som Fairbrothers død etterlater seg.Boka er underholdende nok, men det er mye omsorgssvikt, mange klønete voksne og mange som oppfører seg ufordragelig. For meg var boka grei nok, men akkurat når den belyser forholdet mellom tenåringene og de voksne, er den veldig god. Språket er godt, i hvert fall på originalspråket og handlingen er altså delvis god.
Terningkast: 2
"Pinnsvinets eleganse" av Muriel Barbery er fortellingen om en portnerkone i Paris som skjuler at hun er mer enn den kjedelige og uelegante kvinnen som sørger for at borgerskapet i bygården får de pakkene de venter på og hindrer uønskete gjester. Hun er redd for å miste jobben hvis de andre skjønner at hun er intelligent, leser bøker, er interessert i poesi, politikk og kunst. Som pinnsvinet er hun stikkete, avvisende og grått på utsiden, men ømsinnet, elegant og tilpasningsdyktig på innsiden.Bygården rommer imidlertid en 12-åring som ønsker å ta livet av seg og som aner at portnerkvinnen Reneé er mer enn hun utgir seg for. Etter hvert flytter også en spennende japansk forretningsmann inn i gården og han innleder et vennskap med portnerkonen.
En flott bok som har sørget for å gjøre alle mine kjøreturer kortere. Anbefales veldig! Terningkast: 5
Ian McEwans bok "Solar" omhandler nobelprisvinner i fysikk Michael Beard som er en skjørtejeger, kløne og foredragsholder. Boka er en merkelig blanding av vitenskapsmannens forsøk på å finne utav hvordan man kan bruke prinsippene fra fotosyntesen til å utvinne energi fra sollys og til tider slap-stick-lignende humor.
Etter en tur til Svalbard (som minnet meg om min egen nylige tur til samme sted) havner han ufrivillig opp i en kriminalsak.
Morsom bok med bra språk og til tider humoristiske plott som oppdages før de gjøres eksplisitte. Anbefales! Terningkast: 4
tirsdag 11. desember 2012
Fornuftig kontroll eller nevrotisisme?
Jeg er en kontrollfrik. En kontrollfrik som jobber med å vise tillit, med å tenke at andres vei kan være bra selv om den ikke ligner min, en kontrollfrik som nokså ofte lykkes med å slippe andre til og godta at ting ikke alltid blir som jeg hadde tenkt.
I heimen er jeg imidlertid logistikkminister. Jeg følger på treninger, lekser, bursdager, turdager. Jeg vet hvem som skal ha med seg to pølser til grilling, hvilken dag midtimellomgutten trenger svømmetøy og jeg husker nesten alltid barnehagens yoghurtdager. Ulempen med å være en logistikkminister er at man i liten grad slipper andre til. Når mamma er barnevakt hos oss, skriver jeg liste. "Begge skal ha tre skiver i matpakka, han liker servelat og hun liker skinke. Han må gå 07.45 og skal være hjemme innen 16.30. Telefonnummeret til den kompisens mamma er xxx og hun kan gå til den venninnen selv, men må følges til den. På fredag er det turdag, husk to pølser og solbærtoddy i termosen". Ofte innebærer listen enda flere detaljer og jeg ler av meg selv. Hun godtar det imidlertid og jeg tror hun synes det er greit. Selv med den suksessen er det greit å minne meg selv på at sånne lister til barnas far ville være ørlite rart. Jeg har selverkjennelse nok til å innse at jo mindre jeg slipper andre til, desto mindre ansvar tar de. Så da prøver jeg å puste med magen og tenke at ingen dør hvis pappa glemmer yoghurten en tirsdag. Det er grunn til å lure på om barnehagen driver et sosialpsykologisk eksperiment forresten med den yoghurtdagen. Jeg synes selve begrensningen er nokså absurd - at akkurat yoghurt er det en klar regel om, mens det meste annet godtas i matpakka. Det med eksperimentet handler imdlertid om at de etter at vi har hatt barn i den samme barnehagen i seks år, så har de nå de siste månedene plutselig byttet yoghurtdag. Her har fredag blitt så innarbeidet at alle husker det, selv en pappa uten huskelapp og så skal vi plutselig tilpasse oss at det er tirsdag?!
Når jeg ser meg om og snakker med mine venninner, med kolleger og omgivelser, ser jeg at det er mange kvinnelige logistikkministere. Det er mødre som synes et lager av bursdagspresanger fordelt over 4-årsdager, 5-årsdager og 8-årsdager har noe for seg. Det er mødre som synes det er greit å ha både guttepresanger og jentepresanger tilgjengelig. Sånn i tilfelle vi trenger dem. Det er mødre som holder oversikt over ulltøy, regnvotter, støvler og vintersko. Det er mødrene som vet om regntøyet kommer til å passe til våren og det er i hvert fall mødrene som kjøper metervis med knapphullsstrikk for å sikre seg at det er mulig å sette ny strikk på dresser og regntøy når det trenges. Det er godt mulig jeg fulgte dårlig med i en del av undervisningen, men det er da vel ingen biologisk troverdig forklaring på dette? Det er ikke sånn at mødre er født med evne til å tenke på pølser, termoser og innesko til gymmen? Jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at for meg er kontrollbehovet den viktigste forklaringen. En av mine mindre sympatiske sider er at jeg har lett for å tenke at det blir best hvis jeg gjør det selv. Jeg kjenner også min mann godt nok til å vite at denne ordningen er han såre fornøyd med. Han har selvfølgelig minst like gode forutsetninger som meg til å følge med, til å holde oversikt og kontroll, han gjør det jo helt problemfritt i jobbsammenheng.
I personlighetspsykologien har jeg selvfølgelig lært at vi alle varierer på trekket nevrotisisme og jeg er også testet noen ganger med ulike personlighetstester og får hver gang resultatet at jeg i liten grad er nevrotisk. Allikevel synes jeg av og til at andres behov for kontroll er nevrotisk, at uvilligheten til å slippe omgivelsene til er rigid og tenker at man selv kanskje en dårlig dommer når det gjelder akkurat denne tendensen?
I heimen er jeg imidlertid logistikkminister. Jeg følger på treninger, lekser, bursdager, turdager. Jeg vet hvem som skal ha med seg to pølser til grilling, hvilken dag midtimellomgutten trenger svømmetøy og jeg husker nesten alltid barnehagens yoghurtdager. Ulempen med å være en logistikkminister er at man i liten grad slipper andre til. Når mamma er barnevakt hos oss, skriver jeg liste. "Begge skal ha tre skiver i matpakka, han liker servelat og hun liker skinke. Han må gå 07.45 og skal være hjemme innen 16.30. Telefonnummeret til den kompisens mamma er xxx og hun kan gå til den venninnen selv, men må følges til den. På fredag er det turdag, husk to pølser og solbærtoddy i termosen". Ofte innebærer listen enda flere detaljer og jeg ler av meg selv. Hun godtar det imidlertid og jeg tror hun synes det er greit. Selv med den suksessen er det greit å minne meg selv på at sånne lister til barnas far ville være ørlite rart. Jeg har selverkjennelse nok til å innse at jo mindre jeg slipper andre til, desto mindre ansvar tar de. Så da prøver jeg å puste med magen og tenke at ingen dør hvis pappa glemmer yoghurten en tirsdag. Det er grunn til å lure på om barnehagen driver et sosialpsykologisk eksperiment forresten med den yoghurtdagen. Jeg synes selve begrensningen er nokså absurd - at akkurat yoghurt er det en klar regel om, mens det meste annet godtas i matpakka. Det med eksperimentet handler imdlertid om at de etter at vi har hatt barn i den samme barnehagen i seks år, så har de nå de siste månedene plutselig byttet yoghurtdag. Her har fredag blitt så innarbeidet at alle husker det, selv en pappa uten huskelapp og så skal vi plutselig tilpasse oss at det er tirsdag?!
Når jeg ser meg om og snakker med mine venninner, med kolleger og omgivelser, ser jeg at det er mange kvinnelige logistikkministere. Det er mødre som synes et lager av bursdagspresanger fordelt over 4-årsdager, 5-årsdager og 8-årsdager har noe for seg. Det er mødre som synes det er greit å ha både guttepresanger og jentepresanger tilgjengelig. Sånn i tilfelle vi trenger dem. Det er mødre som holder oversikt over ulltøy, regnvotter, støvler og vintersko. Det er mødrene som vet om regntøyet kommer til å passe til våren og det er i hvert fall mødrene som kjøper metervis med knapphullsstrikk for å sikre seg at det er mulig å sette ny strikk på dresser og regntøy når det trenges. Det er godt mulig jeg fulgte dårlig med i en del av undervisningen, men det er da vel ingen biologisk troverdig forklaring på dette? Det er ikke sånn at mødre er født med evne til å tenke på pølser, termoser og innesko til gymmen? Jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at for meg er kontrollbehovet den viktigste forklaringen. En av mine mindre sympatiske sider er at jeg har lett for å tenke at det blir best hvis jeg gjør det selv. Jeg kjenner også min mann godt nok til å vite at denne ordningen er han såre fornøyd med. Han har selvfølgelig minst like gode forutsetninger som meg til å følge med, til å holde oversikt og kontroll, han gjør det jo helt problemfritt i jobbsammenheng.
I personlighetspsykologien har jeg selvfølgelig lært at vi alle varierer på trekket nevrotisisme og jeg er også testet noen ganger med ulike personlighetstester og får hver gang resultatet at jeg i liten grad er nevrotisk. Allikevel synes jeg av og til at andres behov for kontroll er nevrotisk, at uvilligheten til å slippe omgivelsene til er rigid og tenker at man selv kanskje en dårlig dommer når det gjelder akkurat denne tendensen?
søndag 9. desember 2012
Mere julegodteri
Jeg har sammen med to av mine nærmeste venninner hatt en tradisjon (oops, der kom det igjen!) siden vi sluttet på videregående som innebærer at vi baker pepperkaker sammen. Etter hvert som barna har kommet til, har vi hatt noen år med mange søte bilder, mye spising av deig og lite baking. Nå som ungene er større, har vi hatt noen fine år. Allikevel ville jeg endre litt på saken i år. Pepperkakene var bakt på forhånd og det ble kun gjennomført pynting av dem. Etterpå lagde vi godteri.
Seigmenn
Jeg kan kanskje kalle det seigmenn, men det ble få menn og mye kliss. Heldigvis var en av 13-åringene smartere enn oss andre og skjønte at klissete gele profitterer på vann. Da gikk det bedre, men klissete var det uansett.
1 kg sukker
30 plater gelatin
5 dl vann
ca 15 g sitronsyre
smak og farge etter behag
Legg gelatinplatene i litt over halvparten av vannet, de bør ligge i ca 15 minutter for å bli tilstrekkelig bløte. Kok opp resten av vannet og sukkeret. Tilsett gelatinblandingen og deretter sitronsyren. Ha i farge og smak. Jeg lagde tre porsjoner, en med rød med bringebærsmak, en grønn med eplesmak og en gul med ananassmak. Helles i former som får stå natten over for å stivne. Stikk ut figurer eller enklere - skjær små firkanter. Dypp dem i sukker. Vi blandet noe av sukkeret med litt sitronsyre (det finner du i butikken der de har sånn frysepulver til syltetøy) for å lage sure seigmenn. Has i glass og oppbevares i kjøleskap.
Oreokuler
350 g knuste oreokjeks
1 pk Philadelphiaost
Smeltet sjokolade til dypping
Bland ost og kjekssmuler og sett til avkjøling. Rulles deretter til boller før de avkjøles igjen. Jeg dyppet våre i hvit og mørk sjokolade og hadde dem i konfektformer av papir før de avkjøltes igjen.
En slags punsjekuler
200 g romtemperert smør
1/2 pk melis
2 ts vaniljesukker
3-4 ss Tia Maria (kaffelikør)
1 pk knuste mariekjeks
Kakekrymmel til pynt
Bland alt unntatt kjekssmulene til en luftig masse. Tilsett deretter kjeksen og sett til avkjøling før det trilles kuler som umiddelbart rulles i kakekrymmel før alt avkjøles igjen.
Seigmenn
Jeg kan kanskje kalle det seigmenn, men det ble få menn og mye kliss. Heldigvis var en av 13-åringene smartere enn oss andre og skjønte at klissete gele profitterer på vann. Da gikk det bedre, men klissete var det uansett.
1 kg sukker
30 plater gelatin
5 dl vann
ca 15 g sitronsyre
smak og farge etter behag
Legg gelatinplatene i litt over halvparten av vannet, de bør ligge i ca 15 minutter for å bli tilstrekkelig bløte. Kok opp resten av vannet og sukkeret. Tilsett gelatinblandingen og deretter sitronsyren. Ha i farge og smak. Jeg lagde tre porsjoner, en med rød med bringebærsmak, en grønn med eplesmak og en gul med ananassmak. Helles i former som får stå natten over for å stivne. Stikk ut figurer eller enklere - skjær små firkanter. Dypp dem i sukker. Vi blandet noe av sukkeret med litt sitronsyre (det finner du i butikken der de har sånn frysepulver til syltetøy) for å lage sure seigmenn. Has i glass og oppbevares i kjøleskap.
Oreokuler350 g knuste oreokjeks
1 pk Philadelphiaost
Smeltet sjokolade til dypping
Bland ost og kjekssmuler og sett til avkjøling. Rulles deretter til boller før de avkjøles igjen. Jeg dyppet våre i hvit og mørk sjokolade og hadde dem i konfektformer av papir før de avkjøltes igjen.
En slags punsjekuler
200 g romtemperert smør
1/2 pk melis
2 ts vaniljesukker
3-4 ss Tia Maria (kaffelikør)
1 pk knuste mariekjeks
Kakekrymmel til pynt
Bland alt unntatt kjekssmulene til en luftig masse. Tilsett deretter kjeksen og sett til avkjøling før det trilles kuler som umiddelbart rulles i kakekrymmel før alt avkjøles igjen.
lørdag 8. desember 2012
Tradisjon eller tvangstrøye?
Jula nærmer seg og igjen får tradisjonene prøvd seg. Det finnes vel ikke noen annen tid på året når det er viktigere å gjøre akkurat det samme som i fjor. Eller enda mer - på samme måte som da man selv var barn.
Da eldstemann var mindre, ble det gjennomført tvangslesing av "Julemysteriet" på kveldene i desember. I hvert fall bar det hele preg av tvang både det første og det andre året. Etter hvert likte han det. Eller kanskje likte han bare tanken på at dette var noe som hørte adventstiden til? Akkurat som kalenderen med innpakkete gaver og en adventsserie på NRK. I år begynte jeg igjen tvangslesing av den samme boka for de andre to. Midtimellomgutten synes sjelden noe helt nytt virker spennende, så han var motstridig helt fra begynnelsen av. Da bestemte mamma, som jo verken er opptatt av engler, Jesu' fødsel eller julens egentlige budskap at han måtte høre seg gjennom de tre første dagene. Mest fordi mamma ønsker at dette skal være en tradisjon. Fordi mamma liker boka. Nå har jeg vært borte etter at de tre første kapitlene ble lest, så jeg frykter at boka er vraket. Midtimellomgutten likte det godt mens jeg leste, han var storøyd og muntlige avbrytelser handlet om bokas fortelling. Søsteren hans er nok for liten, så hun var mer opptatt av å lete gjennom legohaugen på gulvet mens jeg leste. Hvis årets konklusjon er takk, men nei takk, så har jeg tenkt å prøve meg igjen neste år. Jeg gir meg da ikke så lett!
Selv tror jeg at jeg hadde både adventskalender og julestrømpe helt til jeg flyttet hjemmefra. Da var jeg 21 år og egentlig moden for å klare meg uten. Den første jula uten mamma lagde imidlertid kjæresten og jeg kalender til hverandre. Min undring var derfor meget stor da eldstemann i fjor sa at han ikke ville ha pakkekalender. Kanskje sier det en del om hvor lite spennende pakkene han hadde fått året før var? Jeg anstrenger meg for å unngå at julekalenderen blir jul 24 dager i strekk, kanskje lyktes jeg altfor godt? En kollega fortalte nylig at hennes barn skrev ønskeliste til adventskalenderen. Hvis jeg hadde gjort det, hadde kanskje kalenderen overlevd lenger her også? Men da hadde jeg brutt med ambiasjonen om at mine unger ikke skal forvente hele verden i en pakke. Hele verden hver dag, det blir jo hele universet det og hvordan skal det kunne toppes med en julegave? Han har jo dyre nok gaver i utgangspunktet etter hvert som han vokser seg større.
Hjemme hos mamma og pappa fikk vi alltid en lapp i julestrømpa med hilsen fra Fjompen, Gompen og Stompen. Heter virkelig nissebarna det?! På lappen stod det som regel at vi kunne ta en rødbrus i kjøleskapet. Det ene året der den tradisjonen ble brutt, ble det leven i heimen! Faren min var ofte morsom og noen ganger "morsom". Året med tradisjonsbruddet hadde de sikkert vært hos en nabo på lille julaften og smakt på julerødvinen. Pappa fylte strømpa med poteter og gulrøtter og en lapp fra nissebarna om at det var lurt å være sunn før selve jula. Jeg tror nok han angret bittert på morsomheten da han ble vekket av to illsinte småjenter som våknet få timer etter at han hadde lagt seg og fant noe helt annet enn tradisjonen tilsa i strømpene sine. Etter den tid overtok tradisjonsmesteren ansvaret igjen og julestrømpene årene etter var som de skulle være.
En tradisjon som har blitt stilt på prøve her i huset, er det å komme syngende inn på barnas rom når de har bursdag. Pakker, kake med lys og altså bursdagssang. Min bedre halvdel er ikke vant til det og skjønner ikke vitsen med det. Det blir stress på morgenen, det blir smuler i senga og det er da mye bedre å ta det etter at alle har stått opp? I år har han ved to av tre anledninger til og med glemt det. Ved siste bursdag for noen uker siden, hadde han gjort avtale om et møte som innebar at han måtte dra ekstra tidlig hjemmefra. Han fortjener ikke noen negativ betegnelse av den grunn, men å tenke at en som blir 5 år og sitrer av spenning, skal kunne vente med pakker til etter barnehagen?! For meg er det en helt ukjent tanke og her blir nok min gledelige tradisjon en tvangstrøye for ham. Han prøvde seg igjen denne morgenen for noen uker siden, da jenta myste mot lyset med bustete hår og putemerker på kinnet. Det så fælt ut, mente han - å bli vekket på den måten. Pøh! Det er da ikke fælt i det hele tatt, det er en herlig utløsning av en forventningsfull fryd.
Andre tradisjoner jeg nekter å gå glipp av er juletrepynt i kalenderen lille julaften og pepperkakeform den dagen det skal bakes. Vi har allerede altfor mye juletrepynt og omtrent en million pepperkakeformer, men jeg gir meg ikke! Noen ting er det bare meningen man skal fortsette med selv om det for lenge siden har mistet både fornuft og funksjon.
Hver gang NRK presenterer en ny adventsserie for ungene dukker diskusjonen opp på sosiale medier. Hva er dette for noe? Hva i all verden har mobbing i en adventsserie å gjøre? Hvordan kan de vise noe med slemme voksne i førjulstiden? Vi vil da virkelig ikke ha noe som ligner på den harde virkelighet inn i den varme boblen rett før jul?
Egoistiske voksne? Nei takk!
Bøllete klassekamerater? Nei takk!
Barn som utestenges? Nei, alldeles ikke!
Røde og blå som ikke liker hverandre?? Begynne å snakke om fordommer før jul? Er du sprø?
Fedre som jukser for å vinne over barna? Nei!
Riddere som truer barn? Nei, de skremmer barnet mitt?
Vise frem at noen har så dårlig råd at de kan kastes ut av hjemmet rett før jul? NEI og atter nei!
De stedene der jeg ferdes, trekkes ofte "Jul i Skomakergata" frem som det trygge, gode og hyggelige alternativet. Det er juleserien sin det, med lavt tempo, hygge og gjenkjenbarhet. Roen og trivselen holder seg helt til en sier at hennes unger synes Skomakergata er drepende kjedelig. Da murres det om hektiske barn, barn skadet av tidens travelhet. Eksplosjonen kommer da en eller annen slenger inn at hun synes skomakeren er litt ekkel når han omtaler Stine som lillekjæresten sin og klemmer på henne. Man tuller da ikke med tradisjoner!
Jeg har fagkunnskap nok til å tenke at noe av opptattheten av tradisjoner kan nærme seg tvangstanker. Det gjelder selvfølgelig kun de andre, mine tradisjoner er hyggelige og verdifulle og ikke noe man tuller med. Jeg skal nok få dem til å like "Julemysteriet" neste år!
Da eldstemann var mindre, ble det gjennomført tvangslesing av "Julemysteriet" på kveldene i desember. I hvert fall bar det hele preg av tvang både det første og det andre året. Etter hvert likte han det. Eller kanskje likte han bare tanken på at dette var noe som hørte adventstiden til? Akkurat som kalenderen med innpakkete gaver og en adventsserie på NRK. I år begynte jeg igjen tvangslesing av den samme boka for de andre to. Midtimellomgutten synes sjelden noe helt nytt virker spennende, så han var motstridig helt fra begynnelsen av. Da bestemte mamma, som jo verken er opptatt av engler, Jesu' fødsel eller julens egentlige budskap at han måtte høre seg gjennom de tre første dagene. Mest fordi mamma ønsker at dette skal være en tradisjon. Fordi mamma liker boka. Nå har jeg vært borte etter at de tre første kapitlene ble lest, så jeg frykter at boka er vraket. Midtimellomgutten likte det godt mens jeg leste, han var storøyd og muntlige avbrytelser handlet om bokas fortelling. Søsteren hans er nok for liten, så hun var mer opptatt av å lete gjennom legohaugen på gulvet mens jeg leste. Hvis årets konklusjon er takk, men nei takk, så har jeg tenkt å prøve meg igjen neste år. Jeg gir meg da ikke så lett!
Selv tror jeg at jeg hadde både adventskalender og julestrømpe helt til jeg flyttet hjemmefra. Da var jeg 21 år og egentlig moden for å klare meg uten. Den første jula uten mamma lagde imidlertid kjæresten og jeg kalender til hverandre. Min undring var derfor meget stor da eldstemann i fjor sa at han ikke ville ha pakkekalender. Kanskje sier det en del om hvor lite spennende pakkene han hadde fått året før var? Jeg anstrenger meg for å unngå at julekalenderen blir jul 24 dager i strekk, kanskje lyktes jeg altfor godt? En kollega fortalte nylig at hennes barn skrev ønskeliste til adventskalenderen. Hvis jeg hadde gjort det, hadde kanskje kalenderen overlevd lenger her også? Men da hadde jeg brutt med ambiasjonen om at mine unger ikke skal forvente hele verden i en pakke. Hele verden hver dag, det blir jo hele universet det og hvordan skal det kunne toppes med en julegave? Han har jo dyre nok gaver i utgangspunktet etter hvert som han vokser seg større.
Hjemme hos mamma og pappa fikk vi alltid en lapp i julestrømpa med hilsen fra Fjompen, Gompen og Stompen. Heter virkelig nissebarna det?! På lappen stod det som regel at vi kunne ta en rødbrus i kjøleskapet. Det ene året der den tradisjonen ble brutt, ble det leven i heimen! Faren min var ofte morsom og noen ganger "morsom". Året med tradisjonsbruddet hadde de sikkert vært hos en nabo på lille julaften og smakt på julerødvinen. Pappa fylte strømpa med poteter og gulrøtter og en lapp fra nissebarna om at det var lurt å være sunn før selve jula. Jeg tror nok han angret bittert på morsomheten da han ble vekket av to illsinte småjenter som våknet få timer etter at han hadde lagt seg og fant noe helt annet enn tradisjonen tilsa i strømpene sine. Etter den tid overtok tradisjonsmesteren ansvaret igjen og julestrømpene årene etter var som de skulle være.
En tradisjon som har blitt stilt på prøve her i huset, er det å komme syngende inn på barnas rom når de har bursdag. Pakker, kake med lys og altså bursdagssang. Min bedre halvdel er ikke vant til det og skjønner ikke vitsen med det. Det blir stress på morgenen, det blir smuler i senga og det er da mye bedre å ta det etter at alle har stått opp? I år har han ved to av tre anledninger til og med glemt det. Ved siste bursdag for noen uker siden, hadde han gjort avtale om et møte som innebar at han måtte dra ekstra tidlig hjemmefra. Han fortjener ikke noen negativ betegnelse av den grunn, men å tenke at en som blir 5 år og sitrer av spenning, skal kunne vente med pakker til etter barnehagen?! For meg er det en helt ukjent tanke og her blir nok min gledelige tradisjon en tvangstrøye for ham. Han prøvde seg igjen denne morgenen for noen uker siden, da jenta myste mot lyset med bustete hår og putemerker på kinnet. Det så fælt ut, mente han - å bli vekket på den måten. Pøh! Det er da ikke fælt i det hele tatt, det er en herlig utløsning av en forventningsfull fryd.
Andre tradisjoner jeg nekter å gå glipp av er juletrepynt i kalenderen lille julaften og pepperkakeform den dagen det skal bakes. Vi har allerede altfor mye juletrepynt og omtrent en million pepperkakeformer, men jeg gir meg ikke! Noen ting er det bare meningen man skal fortsette med selv om det for lenge siden har mistet både fornuft og funksjon.
Hver gang NRK presenterer en ny adventsserie for ungene dukker diskusjonen opp på sosiale medier. Hva er dette for noe? Hva i all verden har mobbing i en adventsserie å gjøre? Hvordan kan de vise noe med slemme voksne i førjulstiden? Vi vil da virkelig ikke ha noe som ligner på den harde virkelighet inn i den varme boblen rett før jul?
Egoistiske voksne? Nei takk!
Bøllete klassekamerater? Nei takk!
Barn som utestenges? Nei, alldeles ikke!
Røde og blå som ikke liker hverandre?? Begynne å snakke om fordommer før jul? Er du sprø?
Fedre som jukser for å vinne over barna? Nei!
Riddere som truer barn? Nei, de skremmer barnet mitt?
Vise frem at noen har så dårlig råd at de kan kastes ut av hjemmet rett før jul? NEI og atter nei!
De stedene der jeg ferdes, trekkes ofte "Jul i Skomakergata" frem som det trygge, gode og hyggelige alternativet. Det er juleserien sin det, med lavt tempo, hygge og gjenkjenbarhet. Roen og trivselen holder seg helt til en sier at hennes unger synes Skomakergata er drepende kjedelig. Da murres det om hektiske barn, barn skadet av tidens travelhet. Eksplosjonen kommer da en eller annen slenger inn at hun synes skomakeren er litt ekkel når han omtaler Stine som lillekjæresten sin og klemmer på henne. Man tuller da ikke med tradisjoner!
Jeg har fagkunnskap nok til å tenke at noe av opptattheten av tradisjoner kan nærme seg tvangstanker. Det gjelder selvfølgelig kun de andre, mine tradisjoner er hyggelige og verdifulle og ikke noe man tuller med. Jeg skal nok få dem til å like "Julemysteriet" neste år!
Konfekt til jul
De siste årene har jeg lagd konfekt til jul. Noen følger med oss fra år til år, noen fjernes og noen legges til. Jeg bruker silikonformer, da ser de fine ut uten at innsatsen egentlig er særlig stor.
Hjerter med smash og salt
Dette holdt til ca 30 stk
Smelt 200 g lys sjokolade. Det er enklest å gjøre det i mikrobølgeovnen. Jeg setter på full effekt og tar skålen ut ca hvert 30. sek og rør godt. Alt skal ikke være smeltet, men smeltes av varmen fra resten av sjokoladen. Hvis det blir for varmt vil sjokoladen bli matt når den stivner. Bland med ca 100 g knust smash og litt salt. Helles i formene og sett til avkjøling.
Stjerner av mørk sjokolade med bringebærgele
Dette holdt til ca 25 stk
Lag gele, men bruk kun 2 dl vann og sett til avkjøling. Geleen må være halvstiv før den helles i formen. Smelt 200 g mørk sjokolade. Hell i formene og la dem stå noen minutter slik at innsiden dekkes. Snu formene opp ned og hell ut den overflødige sjokoladen. Hell det gjerne ut på et bakepapir, da kan du bruke det på nytt. Hell i den halvstive geleen, ikke helt opp til kanten og sett til avkjøling igjen. Smelt resten av den mørke sjokoladen og hell over geleen. Sjokoladen bør være nesten kald, ellers vil geleen smelte.
Runde karamellsjokolader
Dette holder til ca 15 stk
Kok karamell av 1/4 dl fløte, 1/4 dl sirup og 1/4 dl sukker. Blandingen skal koke over nokså svak varme i ca 30 min. Pass på å røre underveis. Karamellene skal være myke når de er ferdige, så avbryt kokingen underveis hvis blandingen blir for mørk. Ta av fra varmen og tilsett 1/4 dl melis og 1 ss smør. Bland godt og sett til avkjøling. Smelt 200 g lys sjokolade, hell i formene. La formene stå noen minutter og hell ut overflødig sjokolade på et bakepapir. Da skal innsiden av formen være dekket mens det er plass til karamell inni. Når karamellen er kald og sjokoladen stivnet, bruk en teskje til å ha karamell inni sjokoladen. Smelt restene av sjokoladen og dekk over karamellen.
Hvite sjokoladefirkanter med mokkakrem
Dette holder til ca 15 stk
Kok opp 1/4 dl fløte, bland i 1 ts pulverkaffe og 100 mørk sjokolade. Sett til avkjøling. Smelt hvit sjokolade. Det er ekstra viktig å røre ofte mens du smelter den hvite sjokoladen, ellers vil den krystallisere seg. Hell sjokoladen i formene, la dem stå i noen minutter og hell ut overflødig sjokolade på et bakepapir. Når mokkakremen er kald, helles den i formene og dekkes med resten av den hvite sjokoladen.
Firkløvere med bringebærkrem
Dette holder til ca 15 stk
Sikt ca 1/2 dl bringebærsyltetøy (det er best med rørte bringebær, men syltetøy fra butikken går sikkert også fint) gjennom en sikt slik at steinene blir borte. Kok opp 1/4 dl fløte og bland i 100 hvit sjokolade. Tilsett deretter bringebærpureen. Hvis du vil, kan du gjerne tilsette litt rosa kondidorfarge. Smelt 200 g lys kokesjokolade og hell i formene. La stå i noen minutter og hell ut den sjokoladen som ikke er stivnet. Når bringebærkremen er kald, helles den i formene og dekkes med resten av sjokoladen.
Hjerter med smash og saltDette holdt til ca 30 stk
Smelt 200 g lys sjokolade. Det er enklest å gjøre det i mikrobølgeovnen. Jeg setter på full effekt og tar skålen ut ca hvert 30. sek og rør godt. Alt skal ikke være smeltet, men smeltes av varmen fra resten av sjokoladen. Hvis det blir for varmt vil sjokoladen bli matt når den stivner. Bland med ca 100 g knust smash og litt salt. Helles i formene og sett til avkjøling.
Stjerner av mørk sjokolade med bringebærgeleDette holdt til ca 25 stk
Lag gele, men bruk kun 2 dl vann og sett til avkjøling. Geleen må være halvstiv før den helles i formen. Smelt 200 g mørk sjokolade. Hell i formene og la dem stå noen minutter slik at innsiden dekkes. Snu formene opp ned og hell ut den overflødige sjokoladen. Hell det gjerne ut på et bakepapir, da kan du bruke det på nytt. Hell i den halvstive geleen, ikke helt opp til kanten og sett til avkjøling igjen. Smelt resten av den mørke sjokoladen og hell over geleen. Sjokoladen bør være nesten kald, ellers vil geleen smelte.
Runde karamellsjokoladerDette holder til ca 15 stk
Kok karamell av 1/4 dl fløte, 1/4 dl sirup og 1/4 dl sukker. Blandingen skal koke over nokså svak varme i ca 30 min. Pass på å røre underveis. Karamellene skal være myke når de er ferdige, så avbryt kokingen underveis hvis blandingen blir for mørk. Ta av fra varmen og tilsett 1/4 dl melis og 1 ss smør. Bland godt og sett til avkjøling. Smelt 200 g lys sjokolade, hell i formene. La formene stå noen minutter og hell ut overflødig sjokolade på et bakepapir. Da skal innsiden av formen være dekket mens det er plass til karamell inni. Når karamellen er kald og sjokoladen stivnet, bruk en teskje til å ha karamell inni sjokoladen. Smelt restene av sjokoladen og dekk over karamellen.
Hvite sjokoladefirkanter med mokkakremDette holder til ca 15 stk
Kok opp 1/4 dl fløte, bland i 1 ts pulverkaffe og 100 mørk sjokolade. Sett til avkjøling. Smelt hvit sjokolade. Det er ekstra viktig å røre ofte mens du smelter den hvite sjokoladen, ellers vil den krystallisere seg. Hell sjokoladen i formene, la dem stå i noen minutter og hell ut overflødig sjokolade på et bakepapir. Når mokkakremen er kald, helles den i formene og dekkes med resten av den hvite sjokoladen.
Firkløvere med bringebærkrem
Dette holder til ca 15 stk
Sikt ca 1/2 dl bringebærsyltetøy (det er best med rørte bringebær, men syltetøy fra butikken går sikkert også fint) gjennom en sikt slik at steinene blir borte. Kok opp 1/4 dl fløte og bland i 100 hvit sjokolade. Tilsett deretter bringebærpureen. Hvis du vil, kan du gjerne tilsette litt rosa kondidorfarge. Smelt 200 g lys kokesjokolade og hell i formene. La stå i noen minutter og hell ut den sjokoladen som ikke er stivnet. Når bringebærkremen er kald, helles den i formene og dekkes med resten av sjokoladen.
lørdag 1. desember 2012
Hva ønsker du deg til jul?
Her i huset er det tre bursdager den siste måneden før jul, dessuten er skal de jo handles inn til selve jula. Vi voksne strever når vi blir stilt spørsmålet om hva vi ønsker oss til jul. Midtimellomgutten har skrevet liste til Nissen og sier dessuten "Det ønsker jeg meg til jul!" for hver reklame som flimrer over skjermen. Nok en grunn til å fjerne kanalene som strømmer over av lyd og dårlig handling. Og altså reklame.
Minstejenta ble nettopp fem og vi hadde vårt svare strev med å finne ut av hva hun ønsker seg. Den kyniske fortolkningen av strevet er selvfølgelig at hun har alt allerede. Det er dessverre langt på vei sant. Det er imidlertid ikke mere sant for henne enn for broren og han ønsker seg altså veldig mye. Forklaringen er imidlertid også at hun har blitt ørlite forvirret. "Jeg kan jo ikke si hva jeg ønsker meg, mamma. Da får jeg det ikke!" At dette ikke handler om bursdags- eller juleønsker, men mer om at man kan ønske seg noe når en stjerne faller, se det spiller ingen rolle. Til slutt fikk jeg lurt henne litt ved å spørre om hva hun så i lekebutikken sammen med mormor og som hun hadde lyst på. Men også da navnga hun bare én ting og den fant vi ikke noe sted. Vi endte med å kjøpe noe vi trodde hun hadde lyst på og var vel nesten like spent som henne da hun åpnet gaven. Svaret var "Tusen takk! Akkurat det jeg ønsket meg. Det var det jeg visste, når man ikke sier hva man ønsker seg, så får man det!" Så nå er vi altså like langt når vi snakker om julegaver. Hun kan ikke si det, for da får hun det ikke.
Eldstemann er omtrent som oss andre, han vet ikke hva han ønsker seg. Eller noen ønsker har han nok, men han skjønner at de er i overkant fordringsfulle. Han har samme ønske som nabojenta tror jeg, hun ønsker seg Ayfon 5. Det får de neppe, verken eldstegutten vår eller yngstejenta til naboen. Han øsker seg derfor penger. Han får det sikkert også og etter hvert får han kanskje også den telefonen han gjerne vil ha.
Mine foreldre svarte alltid at de ønsket seg snille barn til jul. Jeg vil påstå at det hadde de allerede. Ikke hver dag selvfølgelig og ikke hele tiden, men sånn i det store bildet. Det tror jeg de i hovedsak var enige i, så kanskje de også mente å si at de ikke visste hva de ønsket seg. Jeg har snille barn, så det ønsker jeg meg ikke. Eller jeg ønsker jo at de fortsetter å være snille, men har ingen tro på at det er juleønsket som avgjør om trenden fortsetter eller ikke. Dessuten kan det vel hende at minstejentas magiske tenking faktisk er gjeldende for akkurat dette. Hvis jeg sier at jeg ønsker meg det, så kanskje jeg ikke får det? Pappa endte alltid med et slips fra oss. Tror slett ikke han ønsket seg det og tror slett ikke de var så fine heller. Jeg ender ofte opp med minst én kokebok er glad for det. Man kan aldri få for mange kokebøker!
Vi får bare konkludere med at vi er produkter av overflodssamfunnet. Vi ønsker oss svært lite og savner enda mindre. Da får vi glede oss over at det tross alt alltid er glede hos store og små når pakkene er åpnet. Forventningene er store og de innfris faktisk alltid.
Minstejenta ble nettopp fem og vi hadde vårt svare strev med å finne ut av hva hun ønsker seg. Den kyniske fortolkningen av strevet er selvfølgelig at hun har alt allerede. Det er dessverre langt på vei sant. Det er imidlertid ikke mere sant for henne enn for broren og han ønsker seg altså veldig mye. Forklaringen er imidlertid også at hun har blitt ørlite forvirret. "Jeg kan jo ikke si hva jeg ønsker meg, mamma. Da får jeg det ikke!" At dette ikke handler om bursdags- eller juleønsker, men mer om at man kan ønske seg noe når en stjerne faller, se det spiller ingen rolle. Til slutt fikk jeg lurt henne litt ved å spørre om hva hun så i lekebutikken sammen med mormor og som hun hadde lyst på. Men også da navnga hun bare én ting og den fant vi ikke noe sted. Vi endte med å kjøpe noe vi trodde hun hadde lyst på og var vel nesten like spent som henne da hun åpnet gaven. Svaret var "Tusen takk! Akkurat det jeg ønsket meg. Det var det jeg visste, når man ikke sier hva man ønsker seg, så får man det!" Så nå er vi altså like langt når vi snakker om julegaver. Hun kan ikke si det, for da får hun det ikke.
Eldstemann er omtrent som oss andre, han vet ikke hva han ønsker seg. Eller noen ønsker har han nok, men han skjønner at de er i overkant fordringsfulle. Han har samme ønske som nabojenta tror jeg, hun ønsker seg Ayfon 5. Det får de neppe, verken eldstegutten vår eller yngstejenta til naboen. Han øsker seg derfor penger. Han får det sikkert også og etter hvert får han kanskje også den telefonen han gjerne vil ha.
Mine foreldre svarte alltid at de ønsket seg snille barn til jul. Jeg vil påstå at det hadde de allerede. Ikke hver dag selvfølgelig og ikke hele tiden, men sånn i det store bildet. Det tror jeg de i hovedsak var enige i, så kanskje de også mente å si at de ikke visste hva de ønsket seg. Jeg har snille barn, så det ønsker jeg meg ikke. Eller jeg ønsker jo at de fortsetter å være snille, men har ingen tro på at det er juleønsket som avgjør om trenden fortsetter eller ikke. Dessuten kan det vel hende at minstejentas magiske tenking faktisk er gjeldende for akkurat dette. Hvis jeg sier at jeg ønsker meg det, så kanskje jeg ikke får det? Pappa endte alltid med et slips fra oss. Tror slett ikke han ønsket seg det og tror slett ikke de var så fine heller. Jeg ender ofte opp med minst én kokebok er glad for det. Man kan aldri få for mange kokebøker!
Vi får bare konkludere med at vi er produkter av overflodssamfunnet. Vi ønsker oss svært lite og savner enda mindre. Da får vi glede oss over at det tross alt alltid er glede hos store og små når pakkene er åpnet. Forventningene er store og de innfris faktisk alltid.
Abonner på:
Innlegg (Atom)