Fornuftig kontroll eller nevrotisisme?

Jeg er en kontrollfrik. En kontrollfrik som jobber med å vise tillit, med å tenke at andres vei kan være bra selv om den ikke ligner min, en kontrollfrik som nokså ofte lykkes med å slippe andre til og godta at ting ikke alltid blir som jeg hadde tenkt.

I heimen er jeg imidlertid logistikkminister. Jeg følger på treninger, lekser, bursdager, turdager. Jeg vet hvem som skal ha med seg to pølser til grilling, hvilken dag midtimellomgutten trenger svømmetøy og jeg husker nesten alltid barnehagens yoghurtdager. Ulempen med å være en logistikkminister er at man i liten grad slipper andre til. Når mamma er barnevakt hos oss, skriver jeg liste. "Begge skal ha tre skiver i matpakka, han liker servelat og hun liker skinke. Han må gå 07.45 og skal være hjemme innen 16.30. Telefonnummeret til den kompisens mamma er xxx og hun kan gå til den venninnen selv, men må følges til den. På fredag er det turdag, husk to pølser og solbærtoddy i termosen". Ofte innebærer listen enda flere detaljer og jeg ler av meg selv. Hun godtar det imidlertid og jeg tror hun synes det er greit. Selv med den suksessen er det greit å minne meg selv på at sånne lister til barnas far ville være ørlite rart. Jeg har selverkjennelse nok til å innse at jo mindre jeg slipper andre til, desto mindre ansvar tar de. Så da prøver jeg å puste med magen og tenke at ingen dør hvis pappa glemmer yoghurten en tirsdag. Det er grunn til å lure på om barnehagen driver et sosialpsykologisk eksperiment forresten med den yoghurtdagen. Jeg synes selve begrensningen er nokså absurd - at akkurat yoghurt er det en klar regel om, mens det meste annet godtas i matpakka. Det med eksperimentet handler imdlertid om at de etter at vi har hatt barn i den samme barnehagen i seks år, så har de nå de siste månedene plutselig byttet yoghurtdag. Her har fredag blitt så innarbeidet at alle husker det, selv en pappa uten huskelapp og så skal vi plutselig tilpasse oss at det er tirsdag?!

Når jeg ser meg om og snakker med mine venninner, med kolleger og omgivelser, ser jeg at det er mange kvinnelige logistikkministere. Det er mødre som synes et lager av bursdagspresanger fordelt over 4-årsdager, 5-årsdager og 8-årsdager har noe for seg. Det er mødre som synes det er greit å ha både guttepresanger og jentepresanger tilgjengelig. Sånn i tilfelle vi trenger dem. Det er mødre som holder oversikt over ulltøy, regnvotter, støvler og vintersko. Det er mødrene som vet om regntøyet kommer til å passe til våren og det er i hvert fall mødrene som kjøper metervis med knapphullsstrikk for å sikre seg at det er mulig å sette ny strikk på dresser og regntøy når det trenges. Det er godt mulig jeg fulgte dårlig med i en del av undervisningen, men det er da vel ingen biologisk troverdig forklaring på dette? Det er ikke sånn at mødre er født med evne til å tenke på pølser, termoser og innesko til gymmen? Jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at for meg er kontrollbehovet den viktigste forklaringen. En av mine mindre sympatiske sider er at jeg har lett for å tenke at det blir best hvis jeg gjør det selv. Jeg kjenner også min mann godt nok til å vite at denne ordningen er han såre fornøyd med. Han har selvfølgelig minst like gode forutsetninger som meg til å følge med, til å holde oversikt og kontroll, han gjør det jo helt problemfritt i jobbsammenheng.

I personlighetspsykologien har jeg selvfølgelig lært at vi alle varierer på trekket nevrotisisme og jeg er også testet noen ganger med ulike personlighetstester og får hver gang resultatet at jeg i liten grad er nevrotisk. Allikevel synes jeg av og til at andres behov for kontroll er nevrotisk, at uvilligheten til å slippe omgivelsene til er rigid og tenker at man selv kanskje en dårlig dommer når det gjelder akkurat denne tendensen?