Tradisjon eller tvangstrøye?

Jula nærmer seg og igjen får tradisjonene prøvd seg. Det finnes vel ikke noen annen tid på året når det er viktigere å gjøre akkurat det samme som i fjor. Eller enda mer - på samme måte som da man selv var barn.

Da eldstemann var mindre, ble det gjennomført tvangslesing av "Julemysteriet" på kveldene i desember. I hvert fall bar det hele preg av tvang både det første og det andre året. Etter hvert likte han det. Eller kanskje likte han bare tanken på at dette var noe som hørte adventstiden til? Akkurat som kalenderen med innpakkete gaver og en adventsserie på NRK. I år begynte jeg igjen tvangslesing av den samme boka for de andre to. Midtimellomgutten synes sjelden noe helt nytt virker spennende, så han var motstridig helt fra begynnelsen av. Da bestemte mamma, som jo verken er opptatt av engler, Jesu' fødsel eller julens egentlige budskap at han måtte høre seg gjennom de tre første dagene. Mest fordi mamma ønsker at dette skal være en tradisjon. Fordi mamma liker boka. Nå har jeg vært borte etter at de tre første kapitlene ble lest, så jeg frykter at boka er vraket. Midtimellomgutten likte det godt mens jeg leste, han var storøyd og muntlige avbrytelser handlet om bokas fortelling. Søsteren hans er nok for liten, så hun var mer opptatt av å lete gjennom legohaugen på gulvet mens jeg leste. Hvis årets konklusjon er takk, men nei takk, så har jeg tenkt å prøve meg igjen neste år. Jeg gir meg da ikke så lett!

Selv tror jeg at jeg hadde både adventskalender og julestrømpe helt til jeg flyttet hjemmefra. Da var jeg 21 år og egentlig moden for å klare meg uten. Den første jula uten mamma lagde imidlertid kjæresten og jeg kalender til hverandre. Min undring var derfor meget stor da eldstemann i fjor sa at han ikke ville ha pakkekalender. Kanskje sier det en del om hvor lite spennende pakkene han hadde fått året før var? Jeg anstrenger meg for å unngå at julekalenderen blir jul 24 dager i strekk, kanskje lyktes jeg altfor godt? En kollega fortalte nylig at hennes barn skrev ønskeliste til adventskalenderen. Hvis jeg hadde gjort det, hadde kanskje kalenderen overlevd lenger her også? Men da hadde jeg brutt med ambiasjonen om at mine unger ikke skal forvente hele verden i en pakke. Hele verden hver dag, det blir jo hele universet det og hvordan skal det kunne toppes med en julegave? Han har jo dyre nok gaver i utgangspunktet etter hvert som han vokser seg større.

Hjemme hos mamma og pappa fikk vi alltid en lapp i julestrømpa med hilsen fra Fjompen, Gompen og Stompen. Heter virkelig nissebarna det?! På lappen stod det som regel at vi kunne ta en rødbrus i kjøleskapet. Det ene året der den tradisjonen ble brutt, ble det leven i heimen! Faren min var ofte morsom og noen ganger "morsom". Året med tradisjonsbruddet hadde de sikkert vært hos en nabo på lille julaften og smakt på julerødvinen. Pappa fylte strømpa med poteter og gulrøtter og en lapp fra nissebarna om at det var lurt å være sunn før selve jula. Jeg tror nok han angret bittert på morsomheten da han ble vekket av to illsinte småjenter som våknet få timer etter at han hadde lagt seg og fant noe helt annet enn tradisjonen tilsa i strømpene sine. Etter den tid overtok tradisjonsmesteren ansvaret igjen og julestrømpene årene etter var som de skulle være.

En tradisjon som har blitt stilt på prøve her i huset, er det å komme syngende inn på barnas rom når de har bursdag. Pakker, kake med lys og altså bursdagssang. Min bedre halvdel er ikke vant til det og skjønner ikke vitsen med det. Det blir stress på morgenen, det blir smuler i senga og det er da mye bedre å ta det etter at alle har stått opp? I år har han ved to av tre anledninger til og med glemt det. Ved siste bursdag for noen uker siden, hadde han gjort avtale om et møte som innebar at han måtte dra ekstra tidlig hjemmefra. Han fortjener ikke noen negativ betegnelse av den grunn, men å tenke at en som blir 5 år og sitrer av spenning, skal kunne vente med pakker til etter barnehagen?! For meg er det en helt ukjent tanke og her blir nok min gledelige tradisjon en tvangstrøye for ham. Han prøvde seg igjen denne morgenen for noen uker siden, da jenta myste mot lyset med bustete hår og putemerker på kinnet. Det så fælt ut, mente han - å bli vekket på den måten. Pøh! Det er da ikke fælt i det hele tatt, det er en herlig utløsning av en forventningsfull fryd.

Andre tradisjoner jeg nekter å gå glipp av er juletrepynt i kalenderen lille julaften og pepperkakeform den dagen det skal bakes. Vi har allerede altfor mye juletrepynt og omtrent en million pepperkakeformer, men jeg gir meg ikke! Noen ting er det bare meningen man skal fortsette med selv om det for lenge siden har mistet både fornuft og funksjon.

Hver gang NRK presenterer en ny adventsserie for ungene dukker diskusjonen opp på sosiale medier. Hva er dette for noe? Hva i all verden har mobbing i en adventsserie å gjøre? Hvordan kan de vise noe med slemme voksne i førjulstiden? Vi vil da virkelig ikke ha noe som ligner på den harde virkelighet inn i den varme boblen rett før jul?
Egoistiske voksne? Nei takk!
Bøllete klassekamerater? Nei takk!
Barn som utestenges? Nei, alldeles ikke!
Røde og blå som ikke liker hverandre?? Begynne å snakke om fordommer før jul? Er du sprø?
Fedre som jukser for å vinne over barna? Nei!
Riddere som truer barn? Nei, de skremmer barnet mitt?
Vise frem at noen har så dårlig råd at de kan kastes ut av hjemmet rett før jul? NEI og atter nei!
De stedene der jeg ferdes, trekkes ofte "Jul i Skomakergata" frem som det trygge, gode og hyggelige alternativet. Det er juleserien sin det, med lavt tempo, hygge og gjenkjenbarhet. Roen og trivselen holder seg helt til en sier at hennes unger synes Skomakergata er drepende kjedelig. Da murres det om hektiske barn, barn skadet av tidens travelhet. Eksplosjonen kommer da en eller annen slenger inn at hun synes skomakeren er litt ekkel når han omtaler Stine som lillekjæresten sin og klemmer på henne. Man tuller da ikke med tradisjoner!

Jeg har fagkunnskap nok til å tenke at noe av opptattheten av tradisjoner kan nærme seg tvangstanker. Det gjelder selvfølgelig kun de andre, mine tradisjoner er hyggelige og verdifulle og ikke noe man tuller med. Jeg skal nok få dem til å like "Julemysteriet" neste år!