Det litterære hjørnet

"Sienas datter" av Marina Fiorato er en bok i samme sjanger som de andre denne forfatteren har skrevet. Fra før har jeg lest "Glassblåseren fra Murano", "Fruen av Saranno" og "Botticellis hemmelighet" og nå er det nok tror jeg. 

"Sienas datter er flott fordi den utspiller seg i Toscana, fordi jeg kan være tilbake på plassen der min eldste en gang fikk kjeft av uniformert politi fordi han sprutet vann på kirken og fordi den henviser til mye italiensk historie. Selve fortellingen er imidlertid ikke all verden og ikke språket heller. 

Historien utspiller seg på 1700-tallet, der Pia skal være premien som sikrer faren innflytelse over byens videre utvikling. 

Terningkast: 3

I bilen har jeg i det siste hørt "En langvarig forlovelse" av Sebastien Japrisot. Det tok tid før jeg kom inn i den, hadde det vært en bok på papir tror jeg at jeg hadde avsluttet den før den var slutt. Jeg er glad jeg ikke ga opp! 

I 1917 blir fem franske soldater dømt til døden for å ha skadet seg selv i håp om å bli dimmitert fra fronttjeneste. Mathilde, som er forlovet med en av dem, nekter å tro på beskjeden hun får at hennes kjæreste har "falt for fedrelandet". Hun bruker all tid og alle krefter på å finne svaret på hva som egentlig skjedde og får på den måten vite alle hemmeligheter og løgner, håp og lengsel, kjærlighet og savn de andre fire har etterlatt seg. 

Terningkast: 4

Per Pettersons "Jeg nekter" var en herlig bok å lese! Det er lett å tro at en som har vunnet Nordisk Råds Litteraturpris og andre høythengende priser, skriver et vanskelig tilgjengelig språk og en like vaskelig handling. På samme måte som "Ut å stjæle hester", er denne boka lettlest, engasjerende og gripende. 

Jeg har lest lite norsk i det siste, men det er fint å lese en historie som utspiller seg i områder som er kjente for meg. Tommy og Jim er i Lillestrøm, på Flateby, de treffer damer på Olavsgaard og de spiser lunch på Lillestrøm City. 

Boka begynner med at Tommy kjører over brua fra Ulvøya og kjenner igjen barndomskompisen som står og fisker. De har ikke sett hverandre på mer enn 30 år, men han skjønner allikevel med det samme hvem det er som står der. Og så veksler historien mellom tilbakeblikk fra 60-tallet, 70-tallet og nåtid. 

Terningkast: 5

Ny genser til meg selv!

Jeg har strikket genser til meg selv. Brukt Alpaca Mini og er veldig fornøyd med det. Genseren er myk, lett og stikker ikke.

Fornøyd med fargene også, men det er vanskelig å få helt perfekt passform synes jeg når genseren er rundstrikket. Dette var dessuten en jakke og det var ikke ribbestrikk i oppskriften.

Å se verden fra litt mer enn en meter over havet

Samvær med barn kan gi masse mas, masse støy og mange forstyrrelser. Mye prat og lite fred. Det kan også gi mange samtaler, mange uventete spørsmål og mye ettertanke. Mange anledninger til å stoppe opp og tenke etter. Hvordan det føles er vel først og fremst avhengig av mitt eget overskudd, min egen tilstedeværelse og min egen evne til å faktisk høre etter.

I dag har jeg fått vite at det er ganske dumt å fly med jetsko. For tenk om de faller av, da detter man bare ned da. Tenk hvis man ikke kan knyte skolissene og så faller skoene av for eksempel. Da kan man til og med dø. I hvert fall hvis man faller rett ned på asfalten og det er is der. Da sklir man til og med bortover etter at man har dødd. Det hadde jeg aldri tenkt på før. Sant og si visste jeg ikke helt hva jetsko er heller. Nå vet jeg det. Jeg har dessuten tenkt over at det kan være farlig med en sånn ildsprut etter skoene mens man flyr. I hvert fall hvis skoene ikke tåler ild en gang.

Et annet tema som har vært oppe er det å miste et barn. Hvis man har mistet det, så kan man vel bare finne det igjen, kan man ikke det? Ved nærmere forklaring av hva voksne mener når de sier at noen har mistet et barn, lurte min samtalepartner på hvorfor man sa å miste når man egentlig mener at noen har dødd. Det var litt vanskelig å svare på. Vi var enige om at når noe er så veldig vondt og vanskelig, er det kanskje lettere å si noe annet enn det man egentlig prøver å si. "Omtrent som når jeg skjønner at jeg har gjort noe slemt mamma, da er det lettere å si at du er dum enn å si unnskyld". Ja, omtrent som det. For samtalepartneren var det i hvert fall greit å finne ut at en mamma eller pappa som har mistet barnet sitt ikke trenger kjeft fordi de passet så dårlig på, men en klem fordi de er veldig veldig lei seg.

Noe annet jeg har fått vite i dag, er at man blir gammel når man blir 45. Jeg er altså rett under det å være gammel. Jeg er vel ikke ung akkurat, men jeg er ikke gammel. Når man blir gammel, får man grått hår og rynker. Egentlig har jeg fått noen rynker allerede, men det er ikke så rart siden jeg er nesten gammel. Dessuten kan det visst hende at jeg har grått hår siden jeg farger det og ingen egentlig vet hvordan håret mitt ser ut. Det har krøller da og det er begge de krevende samtalepartnerne her i huset enige om at ikke er fint!

Faren til de to yngste og de minst selvsensurerte er i Berlin på jobbtur. Eller i dag er han turist. Vi andre fire spiste middag hos mormor og da lurte de to yngste på hvem pappa spiste middag med. De var nokså overrasket over tanken på at han kanskje spiste middag alene. Det er jo ganske kjedelig. Kanskje det til og med er litt trist og at vi må synes synd på ham. Midt i alle samtalene sa jeg noe om at han kanskje syntes det var deilig. "Mm, for da er det ingen som maser på ham mamma" "Nei og det er sikkert ikke noe krangling eller søling heller". Å høre dem omtale seg selv på denne måten, fikk meg selv til å observere eget samvær med dem, tenke over egne tilbakemeldinger og love meg selv å være mer positiv til måltider med dem. Ja, de skravler og de krangler. De søler til og med og de klager over serveringen. Men jammen er de herlige også! Og det er trist hvis tilbakemeldingen de hører, er at det hadde vært bedre å spise uten dem. For det hadde det jo ikke. I hvert fall ikke hver dag.



Jetsko
Miste et barn

Ny brownie-oppskrift

I dag har jeg laget brownies til ungene. Midtimellomgutten er aaaltfor tidlig oppe på lørdager og søndager og sist helg sa jeg at dersom han sover lenger neste helg (altså denne), så skulle jeg lage brownies. Avtalen var at det skulle være stille i huset til kl 07. Både i går og i dag har han kommet ned trappa kl 07.01.





Fant en ny oppskrift på det søte liv og har modifisert den ørlite.

400 g smør
12 toppete ss kakao
8 egg
1 kg sukker
6 ts vaniljesukker
600 g hvetemel
75 g hvite sjokoladetopper
75 g mørke sjokoladetopper

Smelt smør og la det avkjøle litt, bland i kakao. Rør sammen egg og sukker, det er ikke nødvendig å piske eggedosis. Tilsett sjokoladesmøret og bland deretter i mel, vaniljesukker og sjokoladetopper (hakket sjokolade går selvfølgelig også bra, sjokoladen kan også erstattes med eller suppleres med nøtter). Det blir en tykk røre og den trenger ikke blandes mye. Hell i stor langpanne med bakepapir i. Stekes ved 170 grader i 35 minutter. Dryss over med melis og skjær i ruter. Ikke så store, dette er mektige saker!

Forandring fryder ikke!

Det er bevist igjen. Barn er konservative. Barn ønsker ikke endringer. OK da, kanskje ikke bevist, men hypotesen styrkes stadig i min daglige interaksjon med de tre som startet livsreisen sin hos meg.

Ta matpakkene for eksempel. Jeg er heldig. Jeg trenger ikke hive meg på bølgen som tilsier at det skal være fancy, spennende, nytt og kult. Jeg trenger ikke kjøpe de fine matboksene med mange rom. Jeg trenger ikke former til de kokte eggene eller utstikkere til brødskivene. Det skal nemlig bare være det gamle og kjente. Det skal være tre brødskiver i hver matboks. Det skal være det samme pålegget hver dag. Det skal ikke forekomme unntak. Eldstegutten gikk gjennom hele barnehagetiden sin med tre skiver med prim så vidt jeg kan huske. Midtimellomgutten har hatt to skiver med rund gulost (ikke en firkantet og ikke en trekantet, den runde osten skal det være) og en skive med servelat lenge (ikke skinke, det blir han kvalm av). Nå er han lei av rund gulost på matpakka, nå har han gått over til to med servelat og en med brunost. Minstejenta har nå gjort det enkelt for oss. Tre skiver med skinkeost. Det kan ikke være smør under, det er ekkelt.

Vi tillates å skeie ut med et polarbrød. Med servelat (ikke skinke) til den ene og med skinkeost (uten smør, for da liker hun det ikke) til den andre. Jeg prøvde meg på matmuffins, det likte ingen av dem. Jeg lagde pizzasnurrer, de kom uspiste tilbake. Jeg har lagd omtrent 100 fine hjerteformete små porsjonspizzaer, dem er det bare eldstemann som spiser. Holder lenge med de vanlige metallboksene med håndtak til matboksen her med andre ord. Sparer penger på bentoboks i hvert fall.

Det er ikke større rom for forandringer når det gjelder middag. Midtimellomgutten klagde her om dagen over at vi bare spiser det samme til middag. De to gangene jeg i det siste har tillatt meg å lage noe nytt, har han sett på meg som om jeg trenger innleggelse. Og de på tross av at utskeielsene ikke har vært så store. I dag var det fiskepinner i lompe. Det var visst så rart at ingen av dem trodde det var sant før maten stod på bordet. Da endte to av dem med å spise kun fiskepinnene.

Eller da peisen nylig forsvant og en peisovn kom inn. De to yngste var enige om at peisen var finere. Det samme da badet ble pusset opp. "Jeg savner det gamle badet jeg".

Ja ja, trenger ikke være redd for at hverdagslivet er kjedelig for dem. De vil ha det på samme måte som det alltid har vært. Med kun ørsmå justeringer. Det er kanskje mest jeg som har behov for variasjon. Jeg kveles av tanken på "tacofredag" og "hjemmelaget pizza hver lørdag" og kjenner at jeg nok også ville vært tynn hvis jeg hadde med meg tre skiver med skinkeost i matpakka hver eneste dag.

Barns beste?

I år fikk jeg morsdagspresang. Den kom på tirsdag i form av en kronikk i Aftenposten. Jeg tror kanskje ikke artikkelforfatteren mente å gi meg spesielt en presang, men jeg takker allikevel. Artikkelen skaper i hvert fall mange gjenkjennende nikk hos meg. Den får meg til å føle meg tryggere i mine egne valg når det gjelder mine egne barn og det er godt.

Aldri hadde jeg tenkt at det å bli mamma skulle innebære så mange avveielser. De store dilemmaene var jeg for så vidt forberedt på. Men de små, de hadde jeg tenkt lite over på forhånd. Dessuten hadde jeg overhode ikke tenkt på hvordan jeg kom til å måle mine egne vurderinger opp mot andres. Jeg visste ikke at jeg kom til å tenke på den reddeste mamma'n i omgivelsene når jeg vurderte om mitt barn kunne gå et sted alene. Jeg tenkte ikke at jeg kom til å ha den mest oppmerksomme moren i tankene når jeg kledde på mitt eget barn. Jeg hadde aldri forestilt meg at en annens oppladning av plaster, bandasje, drikkeflaske og en liten boks med rosiner skulle få meg til å føle meg utilstrekkelig. Jeg hadde ikke tenkt at våtservietter, bleier og altså den lille boksen med rosiner var livsnødvendig for en liten tur til butikken.

På nyttårsaften var vi på fest med fine folk. Fine folk med barn på vår egen alder. Som vanlig i et slikt homogent selskap, ble det til at vi snakket om barna våre og alt det skumle som finnes i verden. Vi snakket om at det er skremmende med disse forsøkene på å trekke barn inn i biler. Jeg sa at det er en betryggelse å vite at skolen ringer hvis barnet ikke har kommet på skolen. Da trykket en av de andre gjestene på utilstrekkelighetsknappen min. Igjen lurte jeg på om jeg er en mor som ikke bekymrer meg nok. Igjen lurte jeg på om jeg burde være mer forsiktig. "Ja ja, det hjelper lite at de ringer når skolen først er i gang da. En kidnapper kan jo komme seg veldig langt av gårde med barnet på et kvarter". Det er jo så veldig sant. Kan ikke diskutere et slikt faktum. Man kan kanskje diskutere om denne tanken skal være den bærende, om man skal la seg styre av tanken på det aller verste. Jeg prøvde meg litt spakt tror jeg, men ikke iherdig. Det finnes vel ikke noe verre enn at andre skal tro at jeg ikke passer godt nok på barnet mitt?

Det finnes utallige andre eksempler på hvordan jeg i mitt syn på hvordan andre ser på meg, undrer over om jeg er aktpågivende nok, om jeg bryr meg nok. Når det er tomt for skiftetøy på skolen og poden er våt og kald når han kommer hjem. Når jeg oppdager at han har hull i vinterdressen sin og nok har hatt det lenge. Når datteren kjører veldig fort ned akebakken og familievennen spør om vi ikke var redde for at hun skulle kjøre rett på treet. Når kameraten sier at nei, deres datter kan ikke gå i forveien sammen med mitt barn som er like gammelt, for hun har aldri kommet til et tomt hus før. Når andre sier "Jo, jeg lager pannekaker hver dag. Jeg er jo en hønemor vet du, og det er viktig for meg at hun får i seg mat mens hun er på skolen. Ellers kommer matboksen full tilbake og hun er jo veldig tynn i utgangspunktet". Mine unger er like tynne, mine unger kommer ofte tilbake med mye mat i matboksene sine. Er jeg da ikke oppmerksom nok når jeg sender med dem de samme brødskivene hver dag? I vår barnehage har det aldri vært snakk om at det kan være farlig med et kastanjetre. Vi har ikke noe kastanjetre heller, så vi har aldri snakket om den potensielt dødelige faren det innebærer å få en kastanje i hodet, men jeg har vært på foreldremøter der det har blitt diskutert å sage ned de nederste greinene for å forsikre seg om at ingen klatrer opp. De kan jo falle ned.

Morsdagspresangen på forskudd var veldig velkommen. Det er deilig å dele at man kan slippe tak, at man kan blåse i ullundertøy og den dyreste parkdressen. Det er godt å tenke at det vil helst gå godt. Det er fint at vi er flere som ikke vil være med på å tenke i verste fall ved alle anledninger. Hun hadde sikkert rett hun som er førskolelærer og sa at det var altfor mye å ha ansvar for seks unger i følgegruppe da barna gikk i første klasse, for hvis en av dem løp ut i veien, kunne hun ikke stoppe dem. Hun hadde sikkert rett i at det tryggeste er to unger. En i hver hånd. Ikke mer. Men de hadde det morsommere de fem vi endte opp med å ha ansvaret for på skift. De kom seg frem til skolen i et stykke. Hver eneste dag og de ble i stand til å gå alene etter hvert. Eldstemann har dessuten sagt at han synes vi er flinke til å passe på passe mye. Man kan tenke at han ikke vet bedre, men for meg som mamma er det fint å vite at han synes at vi har passet på, men samtidig stolt på ham.

Jeg fikk forresten morsdagspresang i går også. Det driver vi egentlig ikke med her i huset, så det var ekstra stas. Jeg luktet lunta da jeg fant kortet ute i snøen her. De hadde mistet det de tre som hadde kjøpt blomster til meg.

Min morsdagsoppfordring til alle mødre er at de slutter å tenke "i verste fall" ved alle anledninger. Kanskje trenger vi ikke engang å tenke på "barnets beste". I mange anledninger er godt nok akkurat det - godt nok!

Se igjen!

Slår du opp ordet respektere i etymologisk ordbok, ser du at ordet kommer av re- og -spectare. Altså å se igjen eller se en gang til. Innimellom møter jeg skråsikre tenåringer. Tenåringer som hevder at alle som er annerledes enn dem selv er idioter, at de aldri skal et eller annet og at de alltid skal noe annet. Helt svart-hvitt og uten nyanser. I mitt stille sinn tenker jeg at de nok skal se at det finnes gråtoner etter hvert og at de er for raske til å bestemme seg. 

Hvis jeg ser på meg selv med det kritiske blikket, tror jeg imidlertid at jeg ofte bestemmer meg like raskt som dem. Jeg har bare i mye større grad begynt å ombestemme meg. Den ene dagen tenkte jeg at en 17-åring som frivillig har sex, ikke i etterkant kan snakke om overgrep. Uka etter tenkte jeg at det er veldig lite greit at en overordnet utnytter en underordnet. Den ene dagen tenkte jeg at vi ikke kan ha lovgivere på Stortinget som selv er lovbrytere. Den neste dagen tenkte jeg at de perfekte menneskene finnes ikke og at Stortingets representanter også må kunne ha en tabbekvote. Har jeg blitt en vinglebøtte? Fra skråsikker og unyansert til meningsløs? Fra stø påle til et siv som bøyer seg den veien vinden blåser? 

Jeg oppdager stadig oftere at jeg feilbedømmer dem som er i nærheten av meg. Jeg har litt for ofte inngått vennskap der det har føltes herlig å raskt komme inn i en nær dialog. Vennskap som litt for ofte bekrefter at det er lite som er så samlende som en felles ytre fiende. Vennskap som litt for ofte dreier seg om at jeg er klagemur og rådgiver. Og så kommer dagen; en uke, en måned eller et år etter, hvor jeg tenker at dette vennskapet tapper meg. Hvor jeg tenker at denne personen er for god til å se halvtomt og aldri ser halvfullt. Hvor jeg ser at vennen hele tiden trenger og aldri kan gi. 

Heldigvis gjør jeg minst like ofte den motsatte erfaringen. Hun som bare er der, som er forskjellig fra meg, som sier lite, som krever enda mindre og som blir usynlig for meg. En uke, en måned eller et år etter, ser jeg hvor varm hun er, hvordan jeg kan stole på henne og at vi kan ha et likeverdig vennskap. 

De to yngste i heimen vingler for tiden, akkurat som 5-åringer og 7-åringer pleier å gjøre. Fra bestevenn til dummest i verden i løpet av kort tid. 13-åringen vingler han også, men med mye lengre intervaller. Han ser seg nok dessuten med de kritiske brillene og jeg innbiller meg at det er vanskeligere for ham å si at han har sett igjen, at han har sett noe nytt, at han har ombestemt seg. 

Selv tror jeg at alderen har gjort meg mer respektfull. Jeg er i større grad i stand til å se en gang til for å se etter nyansene, jeg vet at førsteinntrykket ofte er feil. Jeg har erfart ganske mange ganger at det jeg først var skråsikker på, viste seg å ikke stemme. Det er kanskje kjedeligere med alle de nyansene, men jeg tror ikke det er noen fare for at min verden blir grå allikevel. 

Raskt tilbake i det litterære hjørnet!

"Og været skiftet og det ble sommer og så videre" av Pedro Carmona-Alvarez er en norsk bok så vidt jeg kan skjønne. Rar tittel, tynn bok (og kort lydbok), men helt klart hørverdig og sikkert minst like lesverdig.

Boka handler om Marita som vokser opp i Oslo etter at hennes norske mor og amerikanske far flytter fra New Jersey etter å ha opplevd det verste foreldre kan oppleve. Å være datteren som skal fylle hullet etter de to søstrene som døde i en ulykke, å være datteren som skal trøste faren, som skal leve med at foreldrene glir fra hverandre i sorgen, som skal se at moren mister grepet om seg selv - det beskrives med varme, varhet og smerte. Beskrivelsen av selve ulykken var unødvendig brutal for meg, det bryter så totalt med resten av fortellingen. Sant og si var jeg nok ikke trafikksikker da jeg hørte akkurat den delen.

Språket er bra, forfatteren bruker stadige gjentakelser av de samme setningene med godt resultat. Boka anbefales helt klart!

Terningkast: 5

Fint fra Iran og litt rart fra Barcelona

Jeg har lest "Det som ventet meg" av Parinoush Saniee, en bok som følger en jente fra hun fødes i 60-tallets Iran og frem til hun er en middelaldrende kvinne. Som ungdom forelsker hun seg i en jevnaldrende gutt, men familien hennes godtar ikke forelskelse som grunnlag for ekteskap. De tvinger henne derfor til å gifte seg med en mann hun aldri har sett.

Ektemannen er politisk aktiv og boka viser hvordan hans politiske standpunkt gjør at familien under et regime er helter og under et annet er ønskete og kan fengsles og tortuteres.

Som godt voksen treffer hun igjen ungdomsforelskelsen og må selv ta et valg på hvorvidt det er akseptabelt å følge sine egne følelser eller om samfunnets strenge krav til kvinner fortsatt skal veie tyngst.

Boka er tidenes mest solgte bok i Iran og det skjønner jeg godt! En bok som anbefales.
Terningkast: 5

I bilen har jeg i det siste hørt "Engelens spill" av Carlos Ruiz Zafón. Bokas forfatter har også skrevet "Vindens skygge" og kanskje gjorde det at jeg hadde litt for høye forventninger?

Også denne boka utspiller seg i Barcelona. Forfatteren David Martin har nettopp etablert seg i Tårnhuset for å skrive bestselgerromaner når han oppsøkes av en forlegger som tilbyr ham et svimlende beløp for å skrive en helt spesiell bok. Samtidig oppsøkes han av to unge kvinner. Den ene forelsker han seg hodestups i, den andre tilbyr ham å være sekretæren hans. Oppryddingen i Tårnhuset gjør at det avdekkes hemmeligheter han nok ikke burde visst og plutselig virvles han inn i en handlingsrekke som involverer flere mord og som det viser seg vanskelig å stoppe.

Jeg er altså usikker på hvor godt jeg likte boka. Språket er godt, beskrivelsene flotte, men det er noe jeg ikke helt tror på i handlingen.
Terningkast: 3

Mini-pavlova med vaniljekrem med mango, bringebær og blåbær

Til 6 personer brukte jeg

4 eggehviter
2 dl sukker
Røres til stiv marengs og has i en sprøytepose. Lag seks rundinger og sprut deretter en ekstra ring langs kanten. Stekes ved 120 grader i ca 1 time

3 eggeplommer
1/2 vaniljestang
2 ss maisenna
2.5 dl H-melk
2 dl fløte
Splitt vaniljestangen, skrap ut frøene og ha alt i melken. Kok opp og ta ut stangen. Pisk eggeplommer, maisenna og sukker til stiv krem. Bland i melken og rør godt rundt. Ha alt tilbake i kjelen og varm opp mens du hele tiden rører slik at det ikke svir seg. Settes til avkjøling. Pisk fløten til krem og bland med vaniljekremen. 

Anrett på tallerkner. Jeg har brukt mango i biter, bringebær og blåbær, men det fungerer godt med all slags bær og frukt.