Se igjen!

Slår du opp ordet respektere i etymologisk ordbok, ser du at ordet kommer av re- og -spectare. Altså å se igjen eller se en gang til. Innimellom møter jeg skråsikre tenåringer. Tenåringer som hevder at alle som er annerledes enn dem selv er idioter, at de aldri skal et eller annet og at de alltid skal noe annet. Helt svart-hvitt og uten nyanser. I mitt stille sinn tenker jeg at de nok skal se at det finnes gråtoner etter hvert og at de er for raske til å bestemme seg. 

Hvis jeg ser på meg selv med det kritiske blikket, tror jeg imidlertid at jeg ofte bestemmer meg like raskt som dem. Jeg har bare i mye større grad begynt å ombestemme meg. Den ene dagen tenkte jeg at en 17-åring som frivillig har sex, ikke i etterkant kan snakke om overgrep. Uka etter tenkte jeg at det er veldig lite greit at en overordnet utnytter en underordnet. Den ene dagen tenkte jeg at vi ikke kan ha lovgivere på Stortinget som selv er lovbrytere. Den neste dagen tenkte jeg at de perfekte menneskene finnes ikke og at Stortingets representanter også må kunne ha en tabbekvote. Har jeg blitt en vinglebøtte? Fra skråsikker og unyansert til meningsløs? Fra stø påle til et siv som bøyer seg den veien vinden blåser? 

Jeg oppdager stadig oftere at jeg feilbedømmer dem som er i nærheten av meg. Jeg har litt for ofte inngått vennskap der det har føltes herlig å raskt komme inn i en nær dialog. Vennskap som litt for ofte bekrefter at det er lite som er så samlende som en felles ytre fiende. Vennskap som litt for ofte dreier seg om at jeg er klagemur og rådgiver. Og så kommer dagen; en uke, en måned eller et år etter, hvor jeg tenker at dette vennskapet tapper meg. Hvor jeg tenker at denne personen er for god til å se halvtomt og aldri ser halvfullt. Hvor jeg ser at vennen hele tiden trenger og aldri kan gi. 

Heldigvis gjør jeg minst like ofte den motsatte erfaringen. Hun som bare er der, som er forskjellig fra meg, som sier lite, som krever enda mindre og som blir usynlig for meg. En uke, en måned eller et år etter, ser jeg hvor varm hun er, hvordan jeg kan stole på henne og at vi kan ha et likeverdig vennskap. 

De to yngste i heimen vingler for tiden, akkurat som 5-åringer og 7-åringer pleier å gjøre. Fra bestevenn til dummest i verden i løpet av kort tid. 13-åringen vingler han også, men med mye lengre intervaller. Han ser seg nok dessuten med de kritiske brillene og jeg innbiller meg at det er vanskeligere for ham å si at han har sett igjen, at han har sett noe nytt, at han har ombestemt seg. 

Selv tror jeg at alderen har gjort meg mer respektfull. Jeg er i større grad i stand til å se en gang til for å se etter nyansene, jeg vet at førsteinntrykket ofte er feil. Jeg har erfart ganske mange ganger at det jeg først var skråsikker på, viste seg å ikke stemme. Det er kanskje kjedeligere med alle de nyansene, men jeg tror ikke det er noen fare for at min verden blir grå allikevel.