Samvær med barn kan gi masse mas, masse støy og mange forstyrrelser. Mye prat og lite fred. Det kan også gi mange samtaler, mange uventete spørsmål og mye ettertanke. Mange anledninger til å stoppe opp og tenke etter. Hvordan det føles er vel først og fremst avhengig av mitt eget overskudd, min egen tilstedeværelse og min egen evne til å faktisk høre etter.
I dag har jeg fått vite at det er ganske dumt å fly med jetsko. For tenk om de faller av, da detter man bare ned da. Tenk hvis man ikke kan knyte skolissene og så faller skoene av for eksempel. Da kan man til og med dø. I hvert fall hvis man faller rett ned på asfalten og det er is der. Da sklir man til og med bortover etter at man har dødd. Det hadde jeg aldri tenkt på før. Sant og si visste jeg ikke helt hva jetsko er heller. Nå vet jeg det. Jeg har dessuten tenkt over at det kan være farlig med en sånn ildsprut etter skoene mens man flyr. I hvert fall hvis skoene ikke tåler ild en gang.
Et annet tema som har vært oppe er det å miste et barn. Hvis man har mistet det, så kan man vel bare finne det igjen, kan man ikke det? Ved nærmere forklaring av hva voksne mener når de sier at noen har mistet et barn, lurte min samtalepartner på hvorfor man sa å miste når man egentlig mener at noen har dødd. Det var litt vanskelig å svare på. Vi var enige om at når noe er så veldig vondt og vanskelig, er det kanskje lettere å si noe annet enn det man egentlig prøver å si. "Omtrent som når jeg skjønner at jeg har gjort noe slemt mamma, da er det lettere å si at du er dum enn å si unnskyld". Ja, omtrent som det. For samtalepartneren var det i hvert fall greit å finne ut at en mamma eller pappa som har mistet barnet sitt ikke trenger kjeft fordi de passet så dårlig på, men en klem fordi de er veldig veldig lei seg.
Noe annet jeg har fått vite i dag, er at man blir gammel når man blir 45. Jeg er altså rett under det å være gammel. Jeg er vel ikke ung akkurat, men jeg er ikke gammel. Når man blir gammel, får man grått hår og rynker. Egentlig har jeg fått noen rynker allerede, men det er ikke så rart siden jeg er nesten gammel. Dessuten kan det visst hende at jeg har grått hår siden jeg farger det og ingen egentlig vet hvordan håret mitt ser ut. Det har krøller da og det er begge de krevende samtalepartnerne her i huset enige om at ikke er fint!
Faren til de to yngste og de minst selvsensurerte er i Berlin på jobbtur. Eller i dag er han turist. Vi andre fire spiste middag hos mormor og da lurte de to yngste på hvem pappa spiste middag med. De var nokså overrasket over tanken på at han kanskje spiste middag alene. Det er jo ganske kjedelig. Kanskje det til og med er litt trist og at vi må synes synd på ham. Midt i alle samtalene sa jeg noe om at han kanskje syntes det var deilig. "Mm, for da er det ingen som maser på ham mamma" "Nei og det er sikkert ikke noe krangling eller søling heller". Å høre dem omtale seg selv på denne måten, fikk meg selv til å observere eget samvær med dem, tenke over egne tilbakemeldinger og love meg selv å være mer positiv til måltider med dem. Ja, de skravler og de krangler. De søler til og med og de klager over serveringen. Men jammen er de herlige også! Og det er trist hvis tilbakemeldingen de hører, er at det hadde vært bedre å spise uten dem. For det hadde det jo ikke. I hvert fall ikke hver dag.
Jetsko
Miste et barn
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar