Barns beste?

I år fikk jeg morsdagspresang. Den kom på tirsdag i form av en kronikk i Aftenposten. Jeg tror kanskje ikke artikkelforfatteren mente å gi meg spesielt en presang, men jeg takker allikevel. Artikkelen skaper i hvert fall mange gjenkjennende nikk hos meg. Den får meg til å føle meg tryggere i mine egne valg når det gjelder mine egne barn og det er godt.

Aldri hadde jeg tenkt at det å bli mamma skulle innebære så mange avveielser. De store dilemmaene var jeg for så vidt forberedt på. Men de små, de hadde jeg tenkt lite over på forhånd. Dessuten hadde jeg overhode ikke tenkt på hvordan jeg kom til å måle mine egne vurderinger opp mot andres. Jeg visste ikke at jeg kom til å tenke på den reddeste mamma'n i omgivelsene når jeg vurderte om mitt barn kunne gå et sted alene. Jeg tenkte ikke at jeg kom til å ha den mest oppmerksomme moren i tankene når jeg kledde på mitt eget barn. Jeg hadde aldri forestilt meg at en annens oppladning av plaster, bandasje, drikkeflaske og en liten boks med rosiner skulle få meg til å føle meg utilstrekkelig. Jeg hadde ikke tenkt at våtservietter, bleier og altså den lille boksen med rosiner var livsnødvendig for en liten tur til butikken.

På nyttårsaften var vi på fest med fine folk. Fine folk med barn på vår egen alder. Som vanlig i et slikt homogent selskap, ble det til at vi snakket om barna våre og alt det skumle som finnes i verden. Vi snakket om at det er skremmende med disse forsøkene på å trekke barn inn i biler. Jeg sa at det er en betryggelse å vite at skolen ringer hvis barnet ikke har kommet på skolen. Da trykket en av de andre gjestene på utilstrekkelighetsknappen min. Igjen lurte jeg på om jeg er en mor som ikke bekymrer meg nok. Igjen lurte jeg på om jeg burde være mer forsiktig. "Ja ja, det hjelper lite at de ringer når skolen først er i gang da. En kidnapper kan jo komme seg veldig langt av gårde med barnet på et kvarter". Det er jo så veldig sant. Kan ikke diskutere et slikt faktum. Man kan kanskje diskutere om denne tanken skal være den bærende, om man skal la seg styre av tanken på det aller verste. Jeg prøvde meg litt spakt tror jeg, men ikke iherdig. Det finnes vel ikke noe verre enn at andre skal tro at jeg ikke passer godt nok på barnet mitt?

Det finnes utallige andre eksempler på hvordan jeg i mitt syn på hvordan andre ser på meg, undrer over om jeg er aktpågivende nok, om jeg bryr meg nok. Når det er tomt for skiftetøy på skolen og poden er våt og kald når han kommer hjem. Når jeg oppdager at han har hull i vinterdressen sin og nok har hatt det lenge. Når datteren kjører veldig fort ned akebakken og familievennen spør om vi ikke var redde for at hun skulle kjøre rett på treet. Når kameraten sier at nei, deres datter kan ikke gå i forveien sammen med mitt barn som er like gammelt, for hun har aldri kommet til et tomt hus før. Når andre sier "Jo, jeg lager pannekaker hver dag. Jeg er jo en hønemor vet du, og det er viktig for meg at hun får i seg mat mens hun er på skolen. Ellers kommer matboksen full tilbake og hun er jo veldig tynn i utgangspunktet". Mine unger er like tynne, mine unger kommer ofte tilbake med mye mat i matboksene sine. Er jeg da ikke oppmerksom nok når jeg sender med dem de samme brødskivene hver dag? I vår barnehage har det aldri vært snakk om at det kan være farlig med et kastanjetre. Vi har ikke noe kastanjetre heller, så vi har aldri snakket om den potensielt dødelige faren det innebærer å få en kastanje i hodet, men jeg har vært på foreldremøter der det har blitt diskutert å sage ned de nederste greinene for å forsikre seg om at ingen klatrer opp. De kan jo falle ned.

Morsdagspresangen på forskudd var veldig velkommen. Det er deilig å dele at man kan slippe tak, at man kan blåse i ullundertøy og den dyreste parkdressen. Det er godt å tenke at det vil helst gå godt. Det er fint at vi er flere som ikke vil være med på å tenke i verste fall ved alle anledninger. Hun hadde sikkert rett hun som er førskolelærer og sa at det var altfor mye å ha ansvar for seks unger i følgegruppe da barna gikk i første klasse, for hvis en av dem løp ut i veien, kunne hun ikke stoppe dem. Hun hadde sikkert rett i at det tryggeste er to unger. En i hver hånd. Ikke mer. Men de hadde det morsommere de fem vi endte opp med å ha ansvaret for på skift. De kom seg frem til skolen i et stykke. Hver eneste dag og de ble i stand til å gå alene etter hvert. Eldstemann har dessuten sagt at han synes vi er flinke til å passe på passe mye. Man kan tenke at han ikke vet bedre, men for meg som mamma er det fint å vite at han synes at vi har passet på, men samtidig stolt på ham.

Jeg fikk forresten morsdagspresang i går også. Det driver vi egentlig ikke med her i huset, så det var ekstra stas. Jeg luktet lunta da jeg fant kortet ute i snøen her. De hadde mistet det de tre som hadde kjøpt blomster til meg.

Min morsdagsoppfordring til alle mødre er at de slutter å tenke "i verste fall" ved alle anledninger. Kanskje trenger vi ikke engang å tenke på "barnets beste". I mange anledninger er godt nok akkurat det - godt nok!