Boken om Galskap & Helbredelse

"Boken om galskap & helbredelse" av Regina O'Melveny har ropt på meg i bokhandelen mange ganger og mange ganger har jeg latt den ligge. Inntil jeg nylig kjøpte den. Og nå er den altså lest. Boka handler om en kvinnes kamp for å få utøve medisin som fag på slutten av 1500-tallet. Som tittelen antyder, er det i stor grad psykiatriske lidelser hun befatter seg med. For meg som både er kvinne og har en utdannelse rettet mot psykiske lidelser, er det ikke så rart at jeg har vært nyskjerrig på boka.

Fra bokomslaget:
For ti år siden forsvant faren til Dr. Gabriella Mondini, og med ham forsvant også hennes tillatelse til å praktisere medisin. For i Venezia på 1500-tallet hadde man lite tro på at kvinner kunne være leger. 

Den handlekraftige Gabriella bestemmer seg for å finne faren, som har lagt igjen spor i form av brev fra sin mystiske reise. Sammen med to venner bærer det av sted gjennom fortidens Europa, hvor utfordringer for kvinner står i kø. 

Krydret med detaljer om vitenskap, medisin, mat og galskap bygges denne enestående reisefortellingen opp som et klassisk eventyr. En kinesisk eske i bokform om familiebånd, å finne seg selv og hva man er villig til å gjøre for dem man er glad i. 

Jeg likte boka sånn passe. Den var helt grei. Hadde kanskje håpet på noe mer, men samtidig var det jo også noe som fikk meg til å legge den fra meg gjentatte ganger etter å ha stått med den i bokhandelen.    Innholdsmessig holder dette til å engasjere meg, men allikevel ble jeg ikke helt grepet av boka. Jeg tror den veksler for mye mellom å være opplysende og å være litt "enkel". Den gir flotte beskrivelser av Gabriellas reiser rundt i Europa og den gir gode og troverdige bilder av 1500-tallets medisinske kunnskaper. Det blir litt bedre en midt på treet fra meg, en svak firer. 

Det gule huset

"Det gule huset" av Patricia Falvey har ligget lenge i bunken av uleste bøker og det er jeg glad for, det ga meg en positiv leseopplevelse på et tidspunkt jeg trengte det. Handlingen utspiller seg i Nord-Irland tidlig på 1900-tallet og gir anledning til å lære noe om hvordan konflikten mellom protestanter og katolikker bygde seg opp.

Fra omslaget:
Nord-Irland, tidlig 1900-tallet. En ung kvinne er villig til å gjøre alt for å holde familien samlet og redde barndomshjemmet. 

Religiøs intoleranse og hemmeligheter er skyld i at Eileen O'Neills familie går i oppløsning. Unge Eileen er besatt av tanken på å få tilbake det gule huset, der hun som barn tilbrakte så mange lykkelige år. Hun begynner å arbeide på den lokale fabrikken, sparer penger og holder fast på drømmen. 

Da første verdenskrig bryter ut, kan Eileen ikke lenger skille landets politikk fra påvirkningen den har hatt på hennes eget liv. Hun blir revet mellom to menn, ekstreme på hver sin måte. Den ene er den politiske aktivisten James Conlon, som er en karismatisk, lidenskapelig irsk nasjonalist. Den andre er Owen Sheridan, en velstående og kjekk britisk offiser. Han er sønn av familien som eier fabrikken, sin pasifistiske families sorte får, og oppmerksomheten han utholdende og iherdig utsetter Eileen for, kan hun ikke lenger ignorere. Mens krigen kaster sine lange skygger over det irske folk, fortsetter Eileen å kjempe for det hn mener er rett - uten å gi opp håpet om lykkeligere tider. 

Jeg likte denne boka godt, jeg liker bøker om damer som utfordrer de rammene samfunnet gir kvinner. Eileen er en hovedperson jeg kunne identifisere meg med og handlingen engasjerte meg. Jeg synes kanskje forholdet til James dukket opp litt for raskt og hadde problemer med å se hva som drev henne mot ham, men det er den eneste svakheten jeg kan se ved handlingen.

Terningkast fem fra meg. 

The Secret Keeper

I sommer kom jeg over en bok av Kate Morton. Jeg må innrømme at hun er en av de "dameforfatterne" jeg har unngått etter at jeg leste "Tilbake til Riverton". Har tenkt at det går 13 på dusinet av både dem og bøkene deres. Men når man er på ferie, alt man har med seg er lest og man må velge mellom den "dameforfatter" og en krim på nederlandsk, da er valget ganske enkelt. Boka heter "The Secret Keeper", i norsk oversettelse heter den "Hemmeligheter". Det er fint med lave forventninger, da blir man ofte positivt overrasket!

Fra omslaget:
It suddenly seemed to Laurel that all the absences in her own life, every loss and sadness, every nightmare in the dark, every unexplained melancholy, took the shadowy form of the same unanswered question, something that had been there since she was sixteen years old - her mother's unspoken secret. 

1961: On a sweltering summer's day, while her family picnics by the stream of their Suffolk farm, sixteen-year-old Laurel hides out in her childhood tree house dreaming of a boy called Billy, a move to London, and the bright future she can't wait to seize. But before the idyllic afternoon is over, Laurel will have witnessed a shocking crime that changes everything. 

2001: Now a much-loved actress, Laurel finds herself overwhelmed by shades of the past. Haunted by memories, and the mystery of what she saw that day, she returns to her family home and begins to piece together a secret history: a tale of three strangers from vastly different worlds - Dorothy, Vivien and Jimmy - who are brought together by chance in wartime London and whose lives become fiercely and fatefully entwined. 

Shifting between the 1930s, the 1960s and the present, The Secret Keeper is a spellbinding story of mysteries and secrets, theatre and thievery, murder and enduring love. 

Jeg har ved en tidligere anledning uttalt at Kate Morton er forutsigbar. Det kan jeg vel ikke påstå når det gjelder denne boka, jeg klarte ikke å forutsi den lille twisten som utgjør hovedplottet i boka. Allikevel er det som om jeg har lest den før. Den er akkurat passe tidtrøyte mens man venter på et fly, mens man veksler mellom å snakke med ungene og lese ytterligere et kapittel. For meg har det blitt for mange bøker den senere tiden som veksler mellom nåtid og fortid, der en hovedperson strever med å finne ut av noe som skjedde i fortiden og som vil endre hennes oppfattelse av nåtiden. Sidene raste av gårde (alle 600), så sånn sett er det en god bok. Den gir et avbrekk fra det som skjer ellers og både språk og handling er godt nok til å holde på oppmerksomheten. Er usikker på terningkastet denne gangen, det ender på en firer, men kunne også blitt en treer. 

Under a Croatian Sun

Jeg har lest "Under a Crotatian Sun" av Anthony Stancomb, en bok om et engelsk par som bryter opp fra det travle livet for å etablere seg på en kroatisk idyllisk øy. Historien er sann og det er kanskje derfor hele boka føles litt som en skolestil. Forfatteren er ikke en stor formidler synes jeg og språket er ikke imponerende.

Fra omslaget:
Many of us have dreamed about upping sticks, leaving the humdrum of urban living for a new life of blue skies, warm sunshine and sparkling seas. For Anthony and Ivana Stancomb, moving from Fulham to Vis, the remotest island off the coast of Croatia, was easy, but fitting in with the locals was one of the hardest things they ever had to do. 

Under a Croatian Sun takes the reader on a journey from th grey skies of Britain to a ramshackle village in Croatia - a village proudly defined by its tragic history, its unique cafe culture, its fishing, and its potent alcohol. Faced with a language barrier and not the friendliest of locals, little by little our undaunted couple become islanders in their own right, and a few hearts are melted in the process. 

With the Adriatic Sea as a backdrop, we trace their transformation from foreigners to friends, taking in their adventures with risky boats, fierce grandmothers, star-crossed lovers and th establishment of Croatia's first ever cricket team. This warming account of following your heart, not your head shows how, with a bit of courage and an open mind, home is wherever you make it. 

Jeg likte altså bare denne sånn måtelig og knapt nok det. Hadde jeg ikke vært på ferie og dette var den siste i bunken av bøker i kofferten, hadde den ikke blitt fullført. Terningkast to fra meg. 

Vinter i Maine

Endelig har jeg lest en bok jeg likte veldig godt! Jeg har lest mange ganske gode bøker i sommer, noen helt greie og noen nokså kjedelige. Derfor var det ekstra deilig å lete nederst i bunken av uleste bøker og trekke frem "Vinter i Maine" av Gerard Donovan. Boka beskriver en hovedperson det er lett å sette seg inn i, men nesten umulig å forstå. Jeg får både godhet og fullstendig avsmak for ham. Ikke så verst i en bok på bare 200 sider og med mye luft.

Fra bokomslaget:
Julius Winsome bor godt der i skogen, i den gamle hytta, med bøkene han arvet etter faren. Helt til den dagen han finner hunden Hobbes skutt i snøen. Hvordan retter man opp igjen tapet av den fullkomne kjærlighet? Vinter i Maine er en enestående roman om sorg, om språk, om ensomhet - og om hevn. Presis og ubehagelig som en thriller, formfullendt og medrivende som et dikt. Gerard Donovans mørke og vakre tragedie om Julius Winsome og hunden hans har blitt oversatt til en rekke språk og blitt en bestselger både i Tyskland og Frankrike. 

Midt på sommeren, i solsteika, var det spesielt å lese om kulda i Julius' liv. For en ensom mann er selvfølgelig tapet av den eneste kjærligheten vanskelig å bære og det å mistenke at noen har drept hunden hans med fullt overlegg, gjør at Julius etter mine vurderinger mister grepet om seg selv og om virkeligheten.

Det ble en lang kjøretur tilbake til huset i skogen. Hobbes lå ved siden av meg, men jeg la hodet hans i fanget så han skulle få det så behagelig som mulig, selv nå som det var for sent. Han hadde mistet mye av kroppsvarmen, og blodet begynte å levre seg i pelsen hans og på setet. Samme kveld, straks vi var hjemme, satte jeg på billyktene og begravet ham i blomsterbedet der jeg fant ham, et område jeg visste jeg kunne se fra vinduet når jeg kikket ut. Det var hardt å slenge den første skuffen med leirjord over ansiktet hans, å se hullet gravet ut rundt den lille kroppen som så ofte hadde løpt etter leker jeg  kastet, eller som lå og sprellet på gulvet mans han løp og bjeffet i søvne. Spaden beveget seg inn og ut av lysstrålen mens jorden traff ham i magen, i ryggen, trengte inn i ører og øyne, mens jeg dekket ham til, alt det som hadde gjort ham til den han var: hvordan han gikk tur, hvordan han hvilte, hvordan han spiste når han var sulten, stjernene han satt og så på av og til, den første dagen jeg kom hjem med ham, da han så snø for første gang, og hvert sekund av vennskapet han hadde gitt meg, alt tok han med seg inn i tausheten og ubevegeligheten. Jeg skyflet hele verden over kameraten min og kjente vekten som om jeg skulle ha ligget sammen med ham der i mørket. 

Jeg har ikke lest noe annet av Gerard Donovan, men kommer til å gjøre det. Jeg liker vekslingen mellom det poetiske i at Julius har vokst opp i et hus fullt av bøker og dermed har et ordforråd og en referanseramme man ikke forventer, og det hardkokte, det rå som oppstår i ham etter at Hobbes døde.

Dette er en bok tett opp mot en sekser på terningen fra meg, men jeg nøyer meg med en sterk 5. 

The Blazing World

Siri Hustvedt er en forfatter jeg ønsker å like. Noen ganger lykkes jeg, men ofte lykkes jeg ikke. Det er noe med det pretensiøse, det krevende som ikke alltid passer meg. Nå har jeg erfart at "The Blazing World" på bassengkanten, i dirrende hete og med masende unger rundt meg, ikke er en fulltreffer. Muligens ville jeg likt den bedre hjemme på høsten, med ro rundt meg. Eller aller helst som lydbok.

Fra omslaget:
The artist Harriet Burden, embittered by the lack of attention paid her by the New York art world, conducts an experiment: she hides her identity behind three male fronts in a series of solo exhibition. Yet when she unmasks herself, not everyone believes her. 

In a collection of texts compiled posthumonously, Burden's story emerges from a range of sources including her own notbooks and the testimonies of her children, her lover and a dear friend. Each account is different, however, and the stories multiply. But one thing is clear: Burden's involvement with the last of her masks turned into a dangerous psychological game that ended with the man's bizarre death. 

Jeg slet altså litt med boka, synes den engasjerte for lite og som noen av de andre bøkene hennes, får jeg en følelse av at det er viktig for henne at jeg skjønner at hun er en del av den kulturelle eliten. Det er vanskelig for meg å gi noe terningkast for denne, siden jeg altså mistenker at timingen har en stor del av forklaringen for hvorfor jeg ikke likte den så veldig godt. I norsk oversettelse heter den forresten "Denne flammende verden", men jeg foretrekker originalspråket når det er mulig. I praksis altså kun på engelsk...

The Light of the Evening

Jeg har lest en bok som heter "The Light of the Evening" av Edna O'Brien. Jeg fant den i en bokhylle på ferie etter at jeg hadde lest ferdig alt jeg hadde med meg hjemmefra. Edna O'Brien er nok en ganske kjent irsk forfatter, men hun var ny for meg tror jeg. Denne aktuelle boka har visst blitt lest høyt på BBC, det sier sikkert noe om at hun har et kjent navn i Storbritannia. Jeg har bare sjekket raskt, men har ikke funnet at noen av bøkene hennes er oversatt til norsk. I så tilfelle synes jeg det er rart, for dette er tydeligvis en av de største irske forfatterne i vår tid.

Fra bokomslaget:
Edna O'Brien's commanding new novel is a story of attachment, especially the attachment between a mother and daughter, who yearn for closeness but are also estranged. 

From her hospital bed in Dublin, the elderly Dilly awaits the visit of her daughter, Eleonora, from London. The epochs of her life pass before her; emigrating to America in the 1920s, a romantic liaison she had there, the destiny that brought her back to Ireland, and her marriage into the stately Rusheen. She also retraces Elenora's precipitate marriage to a foreigner, which alienated mother and daughter even more, and Dilly's heart-rending letters sent over the years in a determination to reclaim her daughter. 

Eleonora's visit does not prove to be the glad reunion that it might have been and, in her sudden departure, she leaves behind the secret journal of their stormy relationship, a revelation which brings the novel to a shocking close. 

Jeg likte boka godt, den er fra 2006 og er altså ikke noen ny bok, men jeg har ikke hørt om den før. Jeg syntes kanskje noen av skiftene ble brå og det var ikke alle deler av fortellingen som grep meg like mye. Men alt i alt, en god bok. Terningkast fire fra meg. 

Somewhere in Between

Jeg synes det er fint når bøker kan leses av andre etter at man selv er ferdig med dem og på samme måte synes jeg det er fint når jeg selv finner bøker andre er ferdige med. På et hotell utenfor Lisboa hadde de en stor stabel med bøker man kunne forsyne seg av. Det gjør jo at man leser bøker man ellers ville latt være å lese. Jeg fant "Somewhere in Between" av Ruth Gilligan blant svenske, nederlandske, tyske, franske og portugisiske bøker. Det var noen andre engelske der også, men siden jeg for tiden helst står over krim, var utvalget nokså lite.

Dette var imidlertid en bok det var greit å lese. Ikke storslagen litteratur, men engasjerende og passe for bassengkanten. Beskrivelsene av ungdomstiden er troverdige og jeg tenker at dette godt kunne vært en bok man leste i engelsktimene på videregående. Jeg tror ikke den finnes i norsk oversettelse, men den har et lettlest og greit engelsk.

Fra omslaget:
The exams are finally over, the sun is shining and celebration is in the air. For twins Chole and Alex the future looks bright, if a bit uncertain. But turbulence is not far from the horizon. 

It begins when Alex is in a car crash on the way home from a drinking binge with friends. Miraculously, he escapes with just cuts and bruises, but the driver's life hangs in the balance. Alex tells himself it's only a matter of time before his friend 'wakes up', but his free and easy ways are put to the ultimate test over the dramatic weeks to follow. 

For Chole, insecurities begin to chip away at the edges of her outwardly balanced world: her relationship with Sam, her drama and school chances, her weight. Her friends are worried that she's getting too thin. But thin is not what Chole sees when she looks in the mirror. 

A holiday to Ayia Napa with the gang promises to be the escape everyone needs, the ideal bridge between school and real life. But as the party rages on, Alex and Chole  realise that there are some things that you can't escape from - as they struggle to find the somewhere at the other side of somewhere in between. 

Jeg synes altså at dette er en bra bok, den beskriver godt tenåringers strev med å finne sin sosiale plass og beholde den. Jeg synes kanskje spiseproblemene til Chole blir litt lettvint beskrevet, men så er vel dette også en lettbent og enkel bok. Anbefales til voksne som vil mimre om ungdommen og til ungdom som står midt oppe i det. Terningkast fire fra meg. 

One Night in Winter

Jeg har lest "One Night in Winter" av Simon Sebag Montefiore. Er litt usikker på om jeg skal betegne den som en kjærlighetsroman eller som en politisk roman, men det rette er sikkert begge deler. Handlingen utspiller seg i Moskva i 1945 og det var vel ikke så mye som ikke var politisk der på den tiden. I norsk oversettelse heter den "En vinterkveld".

Fra omslaget:
What would you do if your children were forced to testify against you? 

Moscow, 1945. A Stalin and his courtiers celebrate victory, a teenage boy and girl lie dead nearby. 

But these are no ordinary teenagers; they are the children of Russia's highest leaders. 

Is it murder, suicide or conspiracy? 

So begins a terryfing witch-hunt which unveils secret love affairs in a world of merciless power where the smallest mistake is punishable by death. 

Det er vanskelig å forestille seg et samfunn der alle er redde for å bli angitt, der barn risikerer å bli drept for noe foreldrene kanskje har gjort og der alle sladrer på alle. Samtidig var det nok slik Stalins samfunn fungerte. Dette er rammen for fortellingen og det er også det som gir den spenning. Jeg kunne nok tenkt meg litt mer kjærlighet og litt mindre politikk, gjerne også at noen av romanfigurene engasjerte meg mer.

Tror ikke det kan bli mer enn terningkast tre fra meg. 

The Cuckoo's Calling

Jeg har lest "The Cuckoo's Calling", boka som er utgitt under navnet Robert Galbraith, men som altså er skrevet av JK Rawling. Hva som er greia med å gi ut en bok under pseudonym, men etterpå stå frem som forfatteren, skjønner jeg ikke. Hun gjorde det med den andre boka også, gjorde hun ikke? Den tomme stolen?

Boka er underholdende den, den norske oversettelsen heter "Når gjøken galer" og tittelen er altså helt i tråd med originalen. Jeg liker språket til Rawling, og anbefaler alle som klarer å lese engelsk, å droppe den oversatte versjonen. Nå har jeg ikke lest denne oversettelsen, men Harry Potter har jeg lest på begge språk og foretrekker helt klart den engelske versjonen.

Fra omslaget:
When a troubled model falls to her death from a Mayfair balcony, it is assumed that she has committed suicide. However, her brother has HIs doubts and calls in private detective Cormoran Strike to investigate. 

Strike is a war veteran - wounded both physically and psychologically - and his private life is in disarray. The case gives him a financial lifeline but it comes at a personal cost: the more he delves into the young model's world, the darker things become and closer he gets to terrible danger. 

Det er en bra krim dette og det er noen løse tråder også når boka avsluttes. Jeg er altså ikke overrasket over å få vite at dette er første bok i en serie. Jeg anbefaler den, på tross av at mistanken min fra tidlig i boka viste seg å medføre riktighet. Terningkast fire fra meg. 

Den stumme gutten

"Den stumme gutten" av Parinoush Saniee er oppfølgeren til "Det som ventet meg". Jeg likte den forrige boka godt, men er litt ambivalent til denne.

Fra omslaget:
Helt siden han var liten, har Shahab trodd han var dum. Dagmammaen som passet ham, hadde ikke persisk som morsmål og snakket til ham på en tyrkisk dialekt. Forvirret av språkene rundt seg, lar Shahab være å snakke. Alle tror han er stum og fetteren Khosrou stempler ham derfor som "idiot", mens faren skammer seg over å ha et "tilbakestående" barn. Moren prøver å forstå sønnens utagerende oppførsel - når han ødelegger storebrorens ting, skraper opp farens bil eller kaster en murstein fra hustaket og ned i hodet på farmoren. 

Shahab føler seg ofte ydmyket av faren i andres nærvær. Når han observerer farens forhold til storebroren, begynner han å tro at "snille" og "flinke" barn som Arash er sine fedres sønner. Barn som ham selv derimot, de som er "slemme", må være sine mødres sønner. I siste instans må han søke forståelse og selvforståelse et annet sted. 

Beskrivelsene av hvordan Shahad prøver å skape mening uten å kunne utveksle ord med noen, er relativ troverdige. Det er nok også nokså troverdig i den iranske kulturen at faren på et vis fornekter barnet som ikke opptrer som forventet. Jeg er allikevel ambivalent til boka, den engasjerte ikke slik jeg liker å engasjeres og jeg fikk ikke den godheten for Shahad jeg hadde forventet å få. Dessuten synes jeg siste del av boka ble for hastig og fragmentarisk. Jeg klarer ikke å gi denne boka noe terningkast, kan gi den både to og fem kjenner jeg og tre vil ikke være riktig.

En enkes fortelling

Jeg har lest "En enkes fortelling" av Joyce Carol Oates, en bok nokså annerledes enn de andre hun har skrevet. Dette er en autobiografi, skrevet etter at forfatteren mistet mannen sin nokså uventet etter at han ble innlagt med lungebetennelse.

Fra bokomslaget:
"Mannen min døde, livet raste sammen."

14. februar 2008 kjørte Joyce Carol Oates sin ektemann til nærmeste sykehus med luftveisplager. Han diagnostiseres med lungebetennelse og legges inn. En uke senere, da Oates venter å få en rekonvalesent mann hjem igjen, pådrar han seg en hissig sykehusinfeksjon og dør før hun rekker til sykehuset for å ta farvel. Hun ris av skyldfølelse og savn mens hun forsøker å unngå kollaps. 

Dette er en historie om å bli og å være enke, og om vennskapets verdi. Den faste nobelpriskandidaten Oates gir et sjeldent intimt, nakent og sårt portrett av sin ektemann, sin kjærlighet, sine venner og sin sorg. 

Boka er vakker og trist og gir et godt bilde av hvordan døden både bringer sorg, dårlig samvittighet, praktiske utfordringer og streben etter å gjenfinne meningen med tilværelsen. Jeg liker særlig godt hvordan hun beskriver ekteskapet deres som så viktig at de ikke kan dele alt med hverandre. Der alle andre synes å mene at det å være i et meningsfullt forhold, innebærer at man skal dele alt, hevder hun at det snarere var motsatt for dem.

For intimitet kan være blendende. Jo nærmere du er, jo mindre ser du. 

For det er - i oss alle, kanskje - helt klart i noen av oss - noe ukjenneloh, utilgjengelig. En sta, uavvendelog, urokkelig annethet.

Hvorfor Ray skulle snakke så nølende om faren sin, og da med et underlig, såret, bittert drag om munnen - hvorfor Ray skulle snu seg fra meg hvis jeg ønsket å komme for nær - dette er et mysterium, det stiger ut fra hans annethet.

En kone må respektere sin manns annethet - hun må akseptere det, hun vil aldri kjenne ham til bunns. 

Mens jeg graver, hakker, raker - beskytter hendene mot vannblemmet med Rays skitne hansker- tenker jeg disse tankene. Det et en sindighet i tankene, jeg planlegger å tenke gjennom dette. Når du er i psykotropiske medikamenters grep, prøver du alltid å tenke - prøver å bryte gjennom et slør - som en fugl som desperat prøver å bryte gjennom et nett. 

Oates skriver om hvordan hun etter mannens død må ordne en masse praktiske ting og hvordan hun lærer at hun trenger mange kopier av dødsattesten. Dette er gjenkjenbart og noe man vel ikke har tenkt over før man er i en tilsvarende situasjon - hvordan alt man skal ordne med banker, forsikringsselskaper, skifterett og andre offentlige etater betinger at man har med seg en kopi av dødsattesten.

En bra bok! Terningkast fem fra meg. 

Eleanor & Park

Jeg har lest "Eleanor & Park" av John Green, en bok jeg er litt usikker på om har voksne eller ungdommer som målgruppe. Som voksen kan jeg kjenne igjen beskrivelsene av forelskelsen, usikkerheten en spenningen som ligger i å like en annen. Noen av dilemmaene er voksne og store, men jeg tror nok allikevel at en som er halvparten så gammel som meg (og kanskje enda yngre) fint kan like denne boka.

Fra bokomslaget:
Eleanor is the new gir lin town, and with her chaotic family life, her mismatched clothes and unruly red hair, she couldn't stick out more if she tried. 

Park is the boy at the back of the bus. Black T-shirts, headphones, head in a book - he thinks he's made himself invisible. But not to Eleanor... never to Eleanor. 

Slowly, steadly, through late-night conversations and an ever-growing stack og min tapes, Eleanor and Park fall for each other. They fall in love the way you the first time, when you're young, and you feel as if you have nothing and everything to loose. 

Boka finnes på norsk også, med samme tittel. Selve fortellingen utspiller seg gjennom en veksling mellom at Park og Eleanor forteller om det som skjer. De beskriver forelskelsen på en gjenkjennelig måte som sagt, hvordan man tolker alt den andre gjør og sier og hvordan man hele tiden tenker at nå liker han meg ikke lenger, nå er det slutt. Mot slutten utvikler det seg utenfor det vanlige, langt utenfor det de fleste av oss erfarer i vår første forelskelse.

Jeg likte denne boka nokså godt, men uten å sluke den, uten å tenke at dette er noe alle burde lese. En    svak firer fra meg. 

The Kabul Beauty School

Jeg har lest ferdig "The Kabul Beauty School" av Deborah Rodriguez, en bok som viste seg å være noe helt annet enn jeg hadde forventet. Synes jeg rett som det er leser en bok som gir seg ut for å være bra litteratur, men som viser seg å være enkel, lettbent eller fjollete. Denne boka utgir seg for å være chicklitt av det enklere slaget, men viser seg å være noe langt mer.

Fra bokomslaget:
In a little beauty school in the war zone of Kabul, a community of women comes together, all with stories to tell. 

Debbie the American hairdresser who co-founds the training salon. As the burqas are removed in class, curls are coiffed and make-up is applied, Debbie's students share with her their stories - and their hearts. 

Mina forcibly married to a man in repayment of a family debt and threatened with having her child taken away. 

Roshanna a tearful young bride terrified her in-laws will discover she's not a virgin. 

And Nahida the prize pupil who bears the scars of her Taliban husband's disapproval. 

In the Kabul Beauty School, these women and many others find a safe haven and the seeds of their future independence. 

Jeg ventet meg altså noe lettvint og noe litt usannsynlig. Jeg ventet meg ikke en amerikansk dame med et bankende ideologisk hjerte som var villig til å ofre mye for å hjelpe kvinner i Kabul. Desto mer overraskende var det å oppdage at dette er en sann historie. Bokas Debbie gjorde faktisk det som beskrives i boka - hun reiste fra sønnene sine for å gjøre en forskjell i verden. Planen var å returnere til Michigan etter noen få måneder, i stedet ble hun i flere år og etablerte et liv der.

Fra boka:
"Would you like to stay here all the time, then?" Suraya asked me. 
"I've been thinking about it," I said. "But it would be hard to be here on my own. And it would be hard being away from my mother and my kids all the time". 
"You need a husband." Val said it casually as if he were offering me another egg roll. 
"I just got rid of a husband," I reminded him. "I don't think I want another quite yet."
"He's right, Debbie! You do need a husband," Suraya exclaimed. "It's very hard for a women to live alone here, even a Western woman. You need a husband to support you while you support the school." 
I rolled my eyes. "If you haven't noticed, I'm not so good at picking husbands."
"No problem," Suraya said. "Marriages are arranged in this country. We'll just have to find the right man for you. 
"I thought only first marriages were arranged." 
She smiled. "This will be your first marriage in Afghanistan." 
So then we had a lang, silly discussion about the kind of man I should marry. 

Dette er absolutt en lesverdig bok. Den gir et troverdig innblikk i hvordan det er å være kvinne i Kabul og jeg har lært en del nytt om hvordan det afghanske samfunnet er delt inn i ulike grupperinger. Og ikke minst har jeg lært noe om at bistandsarbeid kan være mye mer enn jeg har tenkt på tidligere. En sterk firer på terningen fra meg . 

Faen ta skjebnen

Jeg har fullført "Faen ta skjebnen" av John Green. Den ble egentlig kjøpt inn til ham som er 14 og har fått full stopp i konsumet av bøker, men han har ikke lest den. Han er nok mer i målgruppa når det gjelder språk og kompleksitet, men jeg leste hele uten å ergre meg for mye. Boka er grunnlaget for filmen "The fault in Our Stars" som går på kino nå.

Fra bokomslaget:
Hazel og Augustus møtes i en støttegruppe for kreftsyk ungdom. Begge har vært syke lenge, men nekter å være den tapre kreftpasienten som heroisk kjemper mot sykdommen med umenneskelige krefter og som aldri klager eller slutter å smile. Nei. De vet begge at de har hatt maks uflaks og at sjansen for at de dør unge er stor. Kreft er noe dritt.

Men de liker hverandre. Etter hvert mer og mer. Og langsomt og forsiktig nærmer de seg - så forsiktig som det kan bli når én har et kunstig bein og den andre går rundt med en oksygentank på slep og en slange inn i nesa. Og kjærlighetshistorien deres skal bli en sånn som poetene skriver dikt om. E p i s k.

"Kreftbøker suger", sier hovedpersonen Hazel i romanen. Det gjør ikke denne. Derimot får den deg til å tenke over de store spørsmålene i livet, til å le høyt, og til å gråte innsjøer. Deter ikke en bok om kreft og død. Det er en himmelstoremende vakker og gripende historie om Hazel og Gus

Jeg må innrømme at jeg gråt mer enn jeg lo da jeg leste denne boka og det må vel også innrømmes at det ikke var et blinkkjøp til en 14-årig gutt. Den hadde nok passet bedre hvis han var en datter. Jeg likte den godt, men det er altså en ungdomsbok og språket blir for enkelt for meg. Terningkast fire fra meg.