The Kabul Beauty School

Jeg har lest ferdig "The Kabul Beauty School" av Deborah Rodriguez, en bok som viste seg å være noe helt annet enn jeg hadde forventet. Synes jeg rett som det er leser en bok som gir seg ut for å være bra litteratur, men som viser seg å være enkel, lettbent eller fjollete. Denne boka utgir seg for å være chicklitt av det enklere slaget, men viser seg å være noe langt mer.

Fra bokomslaget:
In a little beauty school in the war zone of Kabul, a community of women comes together, all with stories to tell. 

Debbie the American hairdresser who co-founds the training salon. As the burqas are removed in class, curls are coiffed and make-up is applied, Debbie's students share with her their stories - and their hearts. 

Mina forcibly married to a man in repayment of a family debt and threatened with having her child taken away. 

Roshanna a tearful young bride terrified her in-laws will discover she's not a virgin. 

And Nahida the prize pupil who bears the scars of her Taliban husband's disapproval. 

In the Kabul Beauty School, these women and many others find a safe haven and the seeds of their future independence. 

Jeg ventet meg altså noe lettvint og noe litt usannsynlig. Jeg ventet meg ikke en amerikansk dame med et bankende ideologisk hjerte som var villig til å ofre mye for å hjelpe kvinner i Kabul. Desto mer overraskende var det å oppdage at dette er en sann historie. Bokas Debbie gjorde faktisk det som beskrives i boka - hun reiste fra sønnene sine for å gjøre en forskjell i verden. Planen var å returnere til Michigan etter noen få måneder, i stedet ble hun i flere år og etablerte et liv der.

Fra boka:
"Would you like to stay here all the time, then?" Suraya asked me. 
"I've been thinking about it," I said. "But it would be hard to be here on my own. And it would be hard being away from my mother and my kids all the time". 
"You need a husband." Val said it casually as if he were offering me another egg roll. 
"I just got rid of a husband," I reminded him. "I don't think I want another quite yet."
"He's right, Debbie! You do need a husband," Suraya exclaimed. "It's very hard for a women to live alone here, even a Western woman. You need a husband to support you while you support the school." 
I rolled my eyes. "If you haven't noticed, I'm not so good at picking husbands."
"No problem," Suraya said. "Marriages are arranged in this country. We'll just have to find the right man for you. 
"I thought only first marriages were arranged." 
She smiled. "This will be your first marriage in Afghanistan." 
So then we had a lang, silly discussion about the kind of man I should marry. 

Dette er absolutt en lesverdig bok. Den gir et troverdig innblikk i hvordan det er å være kvinne i Kabul og jeg har lært en del nytt om hvordan det afghanske samfunnet er delt inn i ulike grupperinger. Og ikke minst har jeg lært noe om at bistandsarbeid kan være mye mer enn jeg har tenkt på tidligere. En sterk firer på terningen fra meg .