En enkes fortelling

Jeg har lest "En enkes fortelling" av Joyce Carol Oates, en bok nokså annerledes enn de andre hun har skrevet. Dette er en autobiografi, skrevet etter at forfatteren mistet mannen sin nokså uventet etter at han ble innlagt med lungebetennelse.

Fra bokomslaget:
"Mannen min døde, livet raste sammen."

14. februar 2008 kjørte Joyce Carol Oates sin ektemann til nærmeste sykehus med luftveisplager. Han diagnostiseres med lungebetennelse og legges inn. En uke senere, da Oates venter å få en rekonvalesent mann hjem igjen, pådrar han seg en hissig sykehusinfeksjon og dør før hun rekker til sykehuset for å ta farvel. Hun ris av skyldfølelse og savn mens hun forsøker å unngå kollaps. 

Dette er en historie om å bli og å være enke, og om vennskapets verdi. Den faste nobelpriskandidaten Oates gir et sjeldent intimt, nakent og sårt portrett av sin ektemann, sin kjærlighet, sine venner og sin sorg. 

Boka er vakker og trist og gir et godt bilde av hvordan døden både bringer sorg, dårlig samvittighet, praktiske utfordringer og streben etter å gjenfinne meningen med tilværelsen. Jeg liker særlig godt hvordan hun beskriver ekteskapet deres som så viktig at de ikke kan dele alt med hverandre. Der alle andre synes å mene at det å være i et meningsfullt forhold, innebærer at man skal dele alt, hevder hun at det snarere var motsatt for dem.

For intimitet kan være blendende. Jo nærmere du er, jo mindre ser du. 

For det er - i oss alle, kanskje - helt klart i noen av oss - noe ukjenneloh, utilgjengelig. En sta, uavvendelog, urokkelig annethet.

Hvorfor Ray skulle snakke så nølende om faren sin, og da med et underlig, såret, bittert drag om munnen - hvorfor Ray skulle snu seg fra meg hvis jeg ønsket å komme for nær - dette er et mysterium, det stiger ut fra hans annethet.

En kone må respektere sin manns annethet - hun må akseptere det, hun vil aldri kjenne ham til bunns. 

Mens jeg graver, hakker, raker - beskytter hendene mot vannblemmet med Rays skitne hansker- tenker jeg disse tankene. Det et en sindighet i tankene, jeg planlegger å tenke gjennom dette. Når du er i psykotropiske medikamenters grep, prøver du alltid å tenke - prøver å bryte gjennom et slør - som en fugl som desperat prøver å bryte gjennom et nett. 

Oates skriver om hvordan hun etter mannens død må ordne en masse praktiske ting og hvordan hun lærer at hun trenger mange kopier av dødsattesten. Dette er gjenkjenbart og noe man vel ikke har tenkt over før man er i en tilsvarende situasjon - hvordan alt man skal ordne med banker, forsikringsselskaper, skifterett og andre offentlige etater betinger at man har med seg en kopi av dødsattesten.

En bra bok! Terningkast fem fra meg.