Jeg skal jammen starte dagens innlegg også med å referere til ABB. Det er kanskje ikke et positivt tegn, at det er han som bestemmer hva jeg er opptatt av? Men altså. Han skal ha sagt at dersom han hadde møtt andre venner på et gitt tidspunkt, ville ting kanskje ha utviklet seg annerledes.
Det kjenner jeg igjen fra min egen jobbhverdag. Vi vet godt, både faglig og ut fra egen erfaring, at hvem man er sammen med i ungdomstiden, er svært avgjørende for hvordan resten av livet blir. I mitt arbeid med ungdom med atferdsvansker, har jeg ved mange anledninger vært med på å fokusere på å hjelpe ungdommen å endre omgangskrets. Det formuleres mål som "Skal være mer sammen med prososiale venner" eller "Skal i mindre grad tilbringe tid i et antisosialt miljø". For ungdommen selv blir det gjerne et poeng å påpeke at også den som vi voksne oppfatter som negativ, har mange positive egenskaper. Det er selvfølgelig riktig, men allikevel er det sånn at det er nokså lett å se på utsiden hvordan enkelte vennskap trekker i gal retning, mens andre har en positiv innvirkning. Så da prøver vi da, å reetablere ungdommen i et eller annet fellesskap som er positivt for ham eller henne. Gjerne i form av organiserte aktiviteter, men også ved at de ringer gamle venner og hører om de skal finne på noe.
Men så lurer jeg altså på - i hvor stor grad står jeg for dette i mitt eget liv? Hvor mye oppmuntrer jeg mine egne unger til å være sammen med dem som viser "bøllete" tegn? Hvor mye klarer jeg å overhøre skrekkhistoriene fra andre voksne? De som ender med "Der ville ikke jeg latt mine unger vært så mye altså!"?
Det er et helt klart dilemma. Jeg ønsker jo ikke å bidra til at unger som virkelig trenger gode venner, skal skyves ut i kulda. Jeg ønsker ikke å være den moren som sørger for at mine unger velger bort dem som da kan ende opp uten venner. Jeg ønsker ikke at mine unger skal skape et skille mellom "oss" og "dem". Samtidig må jeg ærlig innrømme at jeg ønsker ikke at mine unger skal tilbringe tid på steder der de selv settes i risiko for dårlig utvikling. Jeg ønsker ikke at de skal være mye i hjem der ingen vokne følger med. Heldigvis for oss, er det ikke så mange potensielle venner som fremstår som risikable i vårt nokså besteborgelige nabolag. Men så vet jeg jo, at det finnes enkelte klassekamerater som trenger at døra er åpen for dem. Min løsning er å holde døra åpen på vei inn, men den kan være nokså lukket på vei ut. Alle er velkomne til oss, men jeg skjønner jo at det på et eller annet tidspunkt ikke er attraktivt nok å være hjemme. Så da får vi bare håpe at de velger det prososiale og sunne fremfor alternativet...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar