Trude Lorentsen har ofte kronikker i Magasinet som engasjerer meg. Sikkert fordi hun ofte refererer til samtaler hun har med ungene sine som er omtrent like gamle som mine yngste. I gårsdagens Magasin snakket hun om det å være ærlig med ungene sine, hvor mye man kan fortelle og hva som er for mye.
Mine unger får svar på det de lurer på. Stort sett i hvert fall. Jeg ble utfordret på dette da en av dem satt på T-banen sammen med meg og det en mann med sine aner i Afrika satt rett overfor oss. "Mamma, er brune mennesker brune overalt?" "Ja, det er de." "På tissen også?" "Ja, de er nok det". Da smilte mannen på motsatt side og sa "Vi er ikke brune overalt. Vi er brune på tissen, men ikke inni hendene og under føttene" mens han løftet opp hendene for å vise ham.
Enda vanskeligere var det den gangen vi var i butikken en lørdag ettermiddag og spørsmålet kom "Du mamma, jeg vet jo at det et babyfrø fra mamma'n og et fra pappa'n som gjør at babyen vokser. Men det er en ting jeg ikke skjønner. Hvordan kommer egentlig babyfrøet fra pungen inn i magen til mamma'n". Spørsmålet ble stilt høyt og rakk godt utover i butikklokalet, hoder ble løftet, munner smilte og jeg følte at store deler av butikken tenkte "Hva sier hun nå? Nå skal jeg jammen følge med" Jeg svarte noe om guttetissen hans som kan bli hard og om utvekslingen som da kan skje. Ungen var fornøyd, jeg var ørlite varm i kinnene og blikkene vendte seg bort. Lenger borte i butikken var det en eldre mann som bemerket "Du er nok en klok liten gutt du og man blir klok når man spør om det man lurer på og har kloke foreldre som svarer".
Jeg skjermer dem i liten grad fra sannheten og mener det er riktig. Vi har snakket om Utøya og vi har snakket om bomben i regjeringskvartalet. Ikke i de grusomste detaljene, men vi har snakket om at det var en mann som skjøt og at mange ungdommer døde og at enda flere er lei seg. Jeg har snakket med dem om voksne som ikke er snille mot barn og at man derfor må være litt forsiktig. Når de har sett bilde av Christoffer i avisen, har jeg fortalt om stefaren som kanskje drepte den lille gutten. Jeg ser at jeg balanserer på en knivsegg og at jeg kan skape redsel, men foreløpig har ingen av dem falt ned i angstgrøfta. Den eneste som har blitt engstelig over tid, var midtimellomgutten etter møtet med Harry Potters verden.
De siste månedene har noen fra min nære bekjentskapskrets opplevd å miste sine nærmeste og døden har blitt et tema også her inne i vår litt beskyttete tilværelse. Det er ikke så lett å svare på hvorfor noen må død, hvorfor noen blir syke og hva som skjer etter at de dør, men jeg prøver så godt jeg kan.
Svaret er dermed "The truth" - ja, "The whole truth" - ikke nødvendigvis og "Nothing but the truth" - ja, men kanskje litt sminket.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar