Her i huset er vi svært lite religiøse. Ingen av barna er døpt og vi har giftet oss borgerlig. Allikevel kommer religionen smettende inn døra innimellom. Nå sist med minstejenta. Hun går for tiden rundt og synger "Hvem har skapt alle...? Jo, Gud i himmelen!" veldig høyt. Hun har lært den av bestevenninnen i barnehagen og vil gjerne dele med oss hva hun har lært. Selv sang jeg den samme sangen på søndagsskolen og siden jeg har et sted i min umusikalske hjerne der alle sanger deles, er det ikke noe problem å synge med. Faren vegrer seg litt mer, men jenta synger ufortrødent videre. Høyere og høyere og forventer publikums applaus og allsang.
Da eldstemann var liten, kom han hjem og lurte ganske mye på dette med Gud og Jesus. Det var påsketid og de snakket i barnehagen om hvorfor vi feirer påske. Det ble ganske vanskelig for ham å fatte at det var sånn at en av de voksne i barnehagen sa at det var på én måte og at jeg sa at jeg trodde det var på en annen måte. Dagen etterpå kom han til meg med løsningen på dilemmaet. "Du mamma, du sier jo at du ikke tror at Gud finnes. Grethe i barnehagen sier at hun er helt sikker på at Gud finnes. Jeg tror at jeg må si at Grethe har rett jeg. Hun er jo snart pensjonist og har levd myyyye lenger enn deg. Da er det ikke så rart at hun vet noe som ikke du vet. Du er jo bare 35 år og det er lenge til du er pensjonist".
I fjor mistet de to yngste farfaren sin og minstejenta kom hjem og fortalte at nå var farfar i himmelen. Midtimellomgutten er allerede preget av foreldrenes manglende tro og avfeide henne med at det var det bare noen som trodde på. "Vi tror bare han ligger i jorda vi, ikke sant mamma? Han kan ikke være i himmelen og nede i jorda samtidig vel?" Minstejenta står egentlig ennå i det samme dilemmaet som den største broren sto i for noen år siden. Hvordan kan det ha seg at noen som jobber i barnehagen sier én ting og at moren sier det motsatte? Hun forholder seg jo til oss som autoriteter og voksne som vet hva vi snakker om. Hun har foreløpig slått seg til ro med at det er noen ting man vet og at det er andre ting man tror. Og noen ganger tror man så sterkt at man tror man vet.
De to eldste har etter hvert endt med å si at de tror det samme som oss voksne - at de ikke tror. Yngstejenta har ikke bestemt seg ennå. Foreløpig nøyer hun seg med å synge om Gud i himmelen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar