søndag 13. desember 2015

Those Who Leave and Those Who Stay (Dei som flyktar og dei som blir)

Den tredje boka i Napoli-kvartetten heter "Those Who Leave and Those Who Stay" på engelsk og blir hetende "Dei som flyktar og dei som blir" i nynorsk utgave når den kommer ut nå om kort tid.

Siden boka ennå ikke er utgitt i norsk utgave, har jeg funnet frem til en engelsk omtale: Since the publication of My Brilliant Friend, the first of the Neapolitan novels, Elena Ferrante’s fame as one of our most compelling, insightful, and stylish contemporary authors has grown enormously. She has gained admirers among authors—Jhumpa Lahiri, Elizabeth Strout, Claire Messud, to name a few—and critics—James Wood, John Freeman, Eugenia Williamson, for example. But her most resounding success has undoubtedly been with readers, who have discovered in Ferrante a writer who speaks with great power and beauty of the mysteries of belonging, human relationships, love, family, and friendship.

In this third Neapolitan novel, Elena and Lila, the two girls whom readers first met in My Brilliant Friend, have become women. Lila married at sixteen and has a young son; she has left her husband and the comforts her marriage brought and now works as a common laborer. Elena has left the neighborhood, earned her college degree, and published a successful novel, all of which has opened the doors to a world of learned interlocutors and richly furnished salons. Both women have attempted are pushing against the walls of a prison that would have seen them living a life of misery, ignorance and submission. They are afloat on the great sea of opportunities that opened up during the nineteen-seventies. Yet they are still very much bound to each other by a strong, unbreakable bond.

For meg tok det litt tid å komme inn i Ferrantes univers, selv om jeg likte også den første bok godt. Jeg likte bok nummer to veldig godt, denne tredje lever ikke helt opp til mine forventninger. Liker den godt altså, men ikke sånn at hvert ledige øyeblikk måtte brukes til å komme videre i boka. Handlingen beskriver hvordan Elena strever med å etablere et stabilt familieliv langt unna Napoli og hvordan hennes familie og venner forholder seg til at hun synes å velge dem bort. 

En sterk firer på terningen fra meg for denne! 

My Brilliant Friend (Mi brilliante venninne)

Mi briljante venninne, eller My Brilliant Friend som den heter på engelsk er første del av Elena Ferrantes serie på fire bøker som starter da de to venninnene Lila og Elena er barn på 50-tallets Napoli. Dette er bøker som har solgt i bøtter og spann i mange land, og det er lett å forstå hvorfor. Vennskapet mellom de to jentene spenner fra endeløs beundring og kjærlighet til rivalisering og konkurranse. Som mange andre unge jenter, har de lettere for å identifisere egen tilkortkommenhet enn egen suksess. På et vis unner de hverandre all lykke, på annet vis unner de den andre ingenting.

Fra omtalen av den norske utgaven: Mi briljante venninne er ein stor, filmatisk roman. Historia blir fortalt av Elena, som får vite at venninna gjennom eit langt liv, Lila, er sporlaust forsvunnen saman med alt ho eig: Ikkje eit hårstrå er tilbake, ikkje eit fotografi. 
Historia om Elena og Lila begynner i ein fattig, men pulserande bydel i utkanten av Napoli. Fattigkvarteret er prega av vald og brutalitet. Dei to jentene skil seg ut ved at dei er svært kløktige, og Lila også for villskapen sin. Ho er trassig, møkkete - og fryktlaus. Oppveksten i desse røffe gatene lærer jentene å stole på kvarandre og ingen andre. Elleve år gammal må Lila avbryte skolegangen for å arbeide i farens skomakarbutikk, mens Elena held fram med å studere, og Lila er berre seksten år når ho giftar seg med den velståande kjøpmannen Stefano Carracci, son av den forhatte Achille, for å komme seg ut av grepet Solara-familien har om henne og resten av bydelen. 
Ferrante har skapt eit storverk om vennskap mellom kvinner, men dette er også forteljinga om Italia som nasjon og dei gjennomgripande endringane landet gjennomgår frå 1950-åra og fram til i dag.
Jeg har lest dem på engelsk, men får fortalt at den norske utgaven, i nynorsk språkdrakt, skal være glimrende. Bøkene er tykke (den første er på 400 sider) og denne var tidvis litt vanskelig å fanges helt av. Kanskje var det bare timingen som gjorde det, men jeg brukte litt lenger tid enn jeg liker å bruke på en bok før jeg var ferdig. 
En sterk firer på terningen fra meg. 

The Story of a New Name (Historia om det nye namnet)

De fire bøkene av Elena Ferrante om de to venninnene fra Napoli har virkelig slått an verden over, og det går det godt an å forstå. For meg var bok nummer to veldig mye bedre enn den første, og det sier ikke så lite. Jeg likte nemlig også den første.

Fra den norske omtalen av boka: Historia om det nye namnet byrjar der Mi briljante venninne sluttar. Livet til dei to venninnene held fram i kvar si retning. Studia fører Elena ut av det gamle livet, til ein annan by og eit anna miljø, medan Lila må ta eit val for å redde seg sjølv, og får livet snudd på hovudet. 

Historia om det nye namnet er ein roman om to kvinners kamp for å realisere seg sjølve i 60-talets Italia, før ungdomsopprør og kvinnefrigjering. Ein roman om eit vennskap som rommar kjærleik og hat, beundring og sjalusi, men som er så sterkt at ingen av dei to kvinnene er heilt seg sjølv utan den andre.


Jeg har lest dem på engelsk, men skjønner at den nynorske oversettelsen er glimrende. I bok nummer to velger Elena å forlate Napoli med de omkostninger det innebærer for vennskapet med Lila. Denne andre boka ble slukt mer eller mindre i ett, fra første side til siste side (nesten 600).

En sterk femmer på terningen fra meg! 

Gøy med votter!

For noen år siden kjøpte jeg meg en ny bok. Full av oppskrifter på votter. Han ristet litt på hodet han som liker å omtales som min bedre halvdel, men han var fornøyd da han etter hvert fikk nye votter.


Førstemann ut med nye votter var 16-åringen. Disse er strikket i PT5.


Deretter ble det et par i Fabel og Babyull


Og til slutt et par i Alpacca til ham som ristet på hodet.






Det blir flere votter fremover! Morsomt med sånt som blir fort ferdig!

søndag 25. oktober 2015

Red velvet oreo kake


I går lagde jeg en ny versjon av oreo kake. Jeg ble fornøyd, barna liker nok den vante versjonen med kjeks i bunnen bedre.

Red velvet brownie
120 g smeltet smør
200 g sukker
2 ts vaniljesukker
30 g bakekakao
1 klype salt
1 ss rød pastafarge
1 ts eddik
2 egg
100 g hvetemel

Bland sukkeret med det smeltete smøret, tilsett vaniljesukker, salt, farge og eddik og bland sammen. Slå eggene raskt sammen og bland i røren. Tilsett til slutt melet og rør sammen, ikke rør så mye. Ha i smurt form, ca 20 x 20 cm eller en rund form ca 24 cm i diameter. Stekes ved 175 grader i ca 18 minutter. 

Oreokrem
2 plater gelatin
3 dl fløte
1 pk philadelphiaost
2 plater hvit sjokolade
70 g sukker
2 ts vaniljesukker
6 knuste oreokjeks

Legg gelatinplatene i bløt i kaldt vann. Varm opp ca 0.5 dl fløte, ta av varme og tilsett hvit sjokolade, rør til det smelter. Klem vannet ut av de våte gelatinplatene og smelt dem i sjokoladeblandingen. Rør tykk krem av fløte, ost, vaniljesukker og sukker. Tilsett sjokoladeblandingen. Rør inn kjeksbitene. 

Sjokoladelokk
1.5 dl fløte
200 g kokesjokolade
40 g smør
5 oreokjeks i biter

Varm fløten, ta av varmen og tilsett sjokolade i biter. Rør jevnt, tilsett deretter smøret og rør igjen til jevn og glatt glasur. 

Montering 
Når bunnen er avkjølt, ta den ut av formen og legg plast nederst i formen. Legg i bunnen igjen og hell oreokremen over. La avkjøle en stund før sjokoladeglasuren helles på. Strø over kjeksbiter og sett kjølig igjen.

fredag 7. august 2015

The Girl who Came Home

Mannen min og jeg leser ganske mange bøker vi begge liker. Det er noen av hans bøker som er helt uaktuelle for meg, av typen historiebøker om Djengis Khan. Og så leser jeg noen jeg ikke kunne drømme om å anbefale for ham. "The Girl who Came Home" av Hazel Gaynor er en slik bok. Grunnen til at jeg ikke ville anbefalt den for min mann, er at det er for mye kjærlighets-beskrivelser og at den rører i hvert fall meg. Han mener at det å lese en bok man gråter av, ikke er å foretrekke. Hvis han ser at jeg gråter av en bok, kan man være sikker på at han velger den bort.

Fra forlagets omtale:
Inspired by true events, the New York Times bestselling novel The Girl Who Came Home is the poignant story of a group of Irish emigrants aboard RMS Titanic—a seamless blend of fact and fiction that explores the tragedy's impact and its lasting repercussions on survivors and their descendants.
Ireland, 1912. Fourteen members of a small village set sail on RMS Titanic, hoping to find a better life in America. For seventeen-year-old Maggie Murphy, the journey is bittersweet. Though her future lies in an unknown new place, her heart remains in Ireland with Séamus, the sweetheart she left behind. When disaster strikes, Maggie is one of the lucky few passengers in steerage who survives. Waking up alone in a New York hospital, she vows never to speak of the terror and panic of that terrible night ever again.
Chicago, 1982. Adrift after the death of her father, Grace Butler struggles to decide what comes next. When her Great Nana Maggie shares the painful secret she harbored for almost a lifetime about the Titanic, the revelation gives Grace new direction—and leads her and Maggie to unexpected reunions with those they thought lost long ago.

Så vidt jeg vet er ikke denne oversatt til norsk. Jeg vil tro den er overkommelig for mange på engelsk. Både handlingen og språket er lett å gripe.

Jeg synes det er for mange av bøkene jeg leser har en oppbygning der historien veksler mellom nåtid og fortid. Ofte blir jeg litt utålmodig av at det veksler akkurat når jeg er opptatt av den ene historien, og det tar litt tid før den andre fenger. Sånn er det med denne også.

En bra bok, i hvert fall helt grei. En firer på terningen fra meg.

torsdag 6. august 2015

Call of the Kiwi - Kivien kaller

Den tredje boka i Sarah Larks trilogi fra New Zealand kommer på norsk om kort tid. I norsk oversettelse heter den "Kivien kaller", på originalspråket "Call of the Kiwi". Bøkene er frittstående oppfølgere, det er altså ingen forutsetning å ha lest de første to for å ha glede av denne, men jeg tror det vil fungere dårlig å lese dem i feil rekkefølge.

Fra forlagets omtale:
1907: Gloria, Gwyneiras oldebarn, har vokst opp på idylliske Kiward Station, der hun har fått utfolde seg blant dyr og mennesker. Men nå har foreldrene bestemt at det er på tide at hun blir en lady, og sender henne på kostskole i England. Gloria mistrives fra første stund, og begynner å legge planer for hvordan hun skal komme seg tilbake til sitt elskede New Zealand. Ingenting kan stoppe henne, og hun legger ut på en farlig reise. Det skal forandre henne for alltid. Kivien kaller er en uforglemmelig historie om mot, kjærlighet, vilje og utholdenhet - på et bakteppe av en verden i forandring, og er tredje og avsluttende bok i Sarah Larks fengslende familiesaga fra New Zealand.

Også dette er en tykk bok - 700 sider, men også denne leses raskt ut. Verken innhold eller form er nevneverdig krevende, men det underholder og rører. Bøkene passer på stranda eller et annet sted hvor man tåler å gå litt ut og inn av lesingen, men den er engasjerende nok til at man gjerne leser flere timer i strekk. Svak firer på terningen for denne også!

Maorienes sang

Sarah Lark har skrevet en trilogi om nybyggerne på New Zealand. Jeg tror bøkene fint kan leses frittstående, men det er også en oppbygning over tid som nok gjør at det er aller best å lese dem i riktig rekkefølge. "Maorienes sang" er bok nummer to i serien. Den norske oversettelsen er på 700 sider, alle tre bøkene er tykke og gode. Jeg har lest den på engelsk og originaltittelen er "Songs of the Spirit". Jeg synes originaltittelen i større grad avspeiler bokas tema, men det er jo ikke det vesentligste. Selve oversettelsen var OK for den første boka i hvert fall, så da er den det sikkert for denne også.

Fra forlagets omtale:
1893: New Zealand er en magnet for alle som søker lykken. Blant dem er den unge og kjekke William Martyn, som er av irsk landadel og skiller seg ut blant gulljegerne. Elaine, Helen Davenports og Gwyneira Silkhams temperamentsfulle barnebarn, forelsker seg i ham, og Will virker ikke avvisende. Men så kommer Kura-Maro-Tini på besøk. Hun er Elaines kusine og halvt maori, og hennes eksotiske skjønnhet og sjarme vipper Will av pinnen. Rivaliseringen mellom kusinene setter i gang en kjede av begivenheter som skal sette dem begge på prøve. Etter hvert oppdager begge to sin indre styrke - og til slutt finner de lykken på nye, uventede steder. Maorienes sang er en frittstående oppfølger til Den lange, hvite skyens land - en uforglemmelig familiesaga fra det eksotiske New Zealand.

Etter å ha lest den første; "Den lange hvite skyens land", var jeg litt i tvil om jeg skulle lese de andre to. Tanken var at dette er kjapt og litt for lettvint. Det tenkte jeg nok da jeg leste "Maorienes sang" også, men det er lettlest, rørende og underholdende. Akkurat passe ferielitteratur med andre ord. Jeg gir den en svak firer på terningen.

Last Train to Istanbul

Ayse Kulin er en av Tyrkias mest leste forfattere. Så vidt jeg kan se er ingen av bøkene hennes oversatt til norsk. Boka "Last Train to Istanbul" ga meg absolutt lyst til å lese flere av bøkene hennes, så jeg har lastet ned "Rose of Sarajevo" også.

Fra omtalen av denne boka:
International bestseller by one of Turkey’s most beloved authors 
As the daughter of one of Turkey’s last Ottoman pashas, Selva could win the heart of any man in Ankara. Yet the spirited young beauty only has eyes for Rafael Alfandari, the handsome Jewish son of an esteemed court physician. In defiance of their families, they marry, fleeing to Paris to build a new life.
But when the Nazis invade France, the exiled lovers will learn that nothing—not war, not politics, not even religion—can break the bonds of family. For after they learn that Selva is but one of their fellow citizens trapped in France, a handful of brave Turkish diplomats hatch a plan to spirit the Alfandaris and hundreds of innocents, many of whom are Jewish, to safety. Together, they must traverse a war-torn continent, crossing enemy lines and risking everything in a desperate bid for freedom. From Ankara to Paris, Cairo, and Berlin, Last Train to Istanbul is an uplifting tale of love and adventure from Turkey’s beloved bestselling novelist Ayşe Kulin.

Ved siden av at dette er en fin fortelling om kjærlighet og familiebånd, lærte jeg mye nytt om Tyrkias rolle under andre verdenskrig. Ikke visste jeg at de holdt seg såkalt nøytrale helt til 1945, og at et tyrkisk pass ga fritt leide gjennom et Europa i krig. Dette er en bra bok synes jeg! Terningkast fem fra meg. 

onsdag 5. august 2015

The Almond Tree

Jeg har lest "The Almond Tree" av Michelle Cohen Corasanti, eller "Mandeltreet" som den heter i norsk utgave. På forsiden av den norske utgaven står det at det er en storslagen beretning av samme kaliber som "Drageløperen". Det er jeg enig i, men bortsett fra geografisk nærhet er det ikke så mye som ligner i de to bøkene.

Fra forlagets omtale:
Mandeltreet er en gripende og sterk beretning, som også er full av håp og optimisme. 1955. I en fattig palestinsk landsby, underlagt israelsk militærstyre, blir den 12 år gamle Ichmad vitne til at lillesøsteren på grusomt vis blir drept av en landmine. Kort tid etter blir faren arrestert, og familiens levebrød, den frodige appelsinlunden, og hjemmet deres konfiskeres. Familien tvinges til et liv i fattigdom - et liv preget av frykt og uvisshet. Ichmad er fast bestemt på å forsørge familien, og han får etter hvert et universitetsstipend. Dette fører ham ut i en verden hvor han møter mange fordommer, men som også gir ham store muligheter.

Dette er virkelig en av de bedre bøkene jeg har lest i sommer. Jeg har smilt, jeg har grått og jeg har latt meg engasjere. Ichmad er en person jeg virkelig gripes av, og det gjør det ekstra relevant at konflikten i Palestina dessverre fortsatt er høyaktuell, 60 år etter at denne fortellingen begynner. Boka har på et vis et biografisk skjær og jeg lurte på om den beskriver reelle hendelser, men det gjør den jo ikke. 

Originalspråket er engelsk, og den er godt skrevet. Som alltid vil jeg anbefale å lese den på engelsk hvis man behersker det. Anbefales uansett varmt! Terningkast fem fra meg. 

Fatimas hånd

Jeg syntes "Havets katedral" av Ildefonso Falcones var en fantastisk bok, og gledet meg derfor til å lese "Fatimas hånd". Jeg kjøpte den da den nettopp hadde kommet ut, men ga meg etter kanskje 200 sider. Den gangen tenkte jeg at det var timingen det var noe galt med, og at jeg sikkert egentlig likte boka.

I min leting etter lydbøker som passer til meg, kom jeg over tittelen igjen og tenkte at nå passet det sikkert bedre. Denne gangen holdt jeg ut ca 2/3 før jeg igjen konkluderte med at dette ikke er min bok.

Fra forlagets omtale: Etter årevis med undertrykkelse gjør de spanske muslimene - moriskene eller maurerne - opprør mot sine kristne undertrykkere. Blant opprørerne er også den unge Hernando, sønn av en maurisk kvinne og presten som voldtok henne. Han ønsker å redde sitt folk og sin kultur fra undergangen, og at de skal få frihet og respekt. Men oppstanden utvikler seg snart til en blodig religionskrig der begge parter begår brutale og grusomme overgrep. Hernando ser det som sin livsoppgave å forsøke å skape harmoni og toleranse mellom de to kulturene. Han treffer modige Fatima, hans livs store kjærlighet, som gir ham styrke til å holde ut og ikke gi opp den vanskelige oppgaven.

Når jeg leser dette tenker jeg igjen at dette burde vært en bok for meg. Jeg liker forfatteren og jeg liker kombinasjonen av fiksjon og historieformidling. Men så synes jeg altså det er kjedelig, jeg lar meg ikke begeistre av historien og ikke av Hernando.

Jeg har jo ikke fullført, og burde sikkert ikke vurdere boka siden jeg ikke vet hva jeg snakker om fullt ut. Allikevel synes jeg det sier mye om boka at jeg har måttet gi opp ufullført to ganger. Når jeg foretrekker P4 fremfor en bok i bilen, da er det kjedelig. Terningkast 2 fra meg.

torsdag 30. juli 2015

"I am Pilgrim"

"I am Pilgrim" av Tarry Hayes er enda en bra krim for meg som egentlig ikke gidder å lese krim lenger. Eller kanskje er det riktigere å omtale den som en thriller slik som forlaget gjør? I norsk omtale heter den enkelt og greit "Jeg er Pilegrim", så ingen finurlige oversettelser av tittelen i hvert fall.

Fra forlagets omtale: Can you commit the perfect crime? Pilgrim is the codename for a man who doesn't exist. The adopted son of a wealthy American family, he once headed up a secret espionage unit for US intelligence. Before he disappeared into anonymous retirement, he wrote the definitive book on forensic criminal investigation. But that book will come back to haunt him. It will help NYPD detective Ben Bradley track him down. And it will take him to a rundown New York hotel room where the body of a woman is found facedown in a bath of acid, her features erased, her teeth missing, her fingerprints gone. It is a textbook murder - and Pilgrim wrote the book. What begins as an unusual and challenging investigation will become a terrifying race-against-time to save America from oblivion. Pilgrim will have to make a journey from a public beheading in Mecca to a deserted ruins on the Turkish coast via a Nazi death camp in Alsace and the barren wilderness of the Hindu Kush in search of the faceless man who would commit an appalling act of mass murder in the name of his God.

Den norske omtalen er noe kortere: En ung kvinne blir funnet drept på et nedslitt hotell, alle identifiserende kjennetegn er oppløst av syre. En far blir offentlig halshugget i den pulserende heten på et saudiarabisk marked. Liket av en ekspert i bioteknologi ligger uten øyne på en søppelplass i Damaskus. Menneskelige levninger blir funnet i et avsidesliggende fjellområde i Afghanistan. En perfekt plan er lagt for å begå en grusom forbrytelse mot menneskeheten. Én tråd knytter ugjerningene sammen, og bare én mann vet hvordan ... Pilegrim.

Dette er en tykk bok, litt for tykk for meg. Godt over 600 sider. Det skal noe til å gjøre alle sidene spennende når boka blir så tykk og det skal noe til å avrunde spenningen når den bygges opp av så mange vendinger. Lengden er imidlertid min eneste innvending. Jeg leste boka samtidig som mannen min, han mente dette nok var en bok som passet ham bedre enn den passet meg. Det er mulig han har rett, kanskje han likte den enda bedre enn meg, men jeg likte den veldig godt!

Terningkast fire fra meg.

"To Kill a Mockingbird"

På min vei mot flest mulig leste bøker i boka 1001 bøker du må lese før du dør, har jeg endelig fått lest "To Kill a Mockingbird" av Harper Lee. Jeg vet ikke helt hva jeg ventet at boka skulle være, men den var ikke det jeg hadde trodd.

Fra omtalen: One of the best-loved stories of all time, To Kill a Mockingbird has been translated into more than forty languages, sold more than thirty million copies worldwide, served as the basis for an enormously popular motion picture, and was voted one of the best novels of the twentieth century by librarians across the country. A gripping, heart-wrenching, and wholly remarkable tale of coming-of-age in a South poisoned by virulent prejudice, it views a world of great beauty and savage inequities through the eyes of a young girl, as her father-a crusading local lawyer-risks everything to defend a black man unjustly accused of a terrible crime.

Da boka ble utgitt i 1960, skapte den furore. Det å omtale raseskillene så tydelig, var ikke vanlig. Ekstra opprørende var det nok at boka var skrevet av en kvinne. 1960 er jo ikke så lenge siden, men i lys av reaksjonene fra den gang, er det tydelig at verden har endret seg svært mye. Terningkast fem fra meg.

Elizabeth er borte

Jeg har lest "Elizabeth er borte", eller jeg har lest den i den engelske utgaven "Elizabeth is missing". Boka er skrevet av Emma Healey og er på en måte en krim. Bokas hovedperson Maud er gammel og glemsom og blir ikke tatt på alvor når hun snakker med familien sin om at hennes beste venninne er borte og at noe skjedde med søsteren hennes da de var unge.

Utdrag fra boka:
'Well, Mrs Horsham', he says, coming into the room, winding up the earphones to a Walkman,or whatever they are now. 'I'm rather hard pressed this morning. What did you want to see me about?'
He's young, my doctor. Very young and very handsome, with dark hair falling over his forehead. I smile at him, but he doesn't smile back. 'I'm all right,' I say. 'What's the fuss?'

He breathes out through his nose, an impatient sound, like a foraging animal. 'You called the surgery, Mrs Horsham. You said you we in urgent need of a house call.' He looks at Helen, then sist down, holds my wrist in his hand and presses it, looking at his watch. Can you remember what it was about?' he says. 'You've been ringing fairly frequent of late. And people don't usually ask for house calls when they are all right.'
Helen shakes her head at me behind him. 
'
I haven't been calling frequently,' I say, still looking at Helen. 
'That's not quite true, is it?', he says, scribbling something on a notepad. 'In fact you've phoned us twelve times in the last fortnight.'

Twelve times? He must have me confused with somebody else: the wires must have been crossed, or perhaps the the telephonist put the wrong person through.
'Now, I'm not suggesting you're making things up, really, I'm not, but I wonder whether there isn't something else going on here.' He takes out a little torch. 'Perhaps it's not something strictly medical.'
'I'm sorry,' I say, turning from the light, which is like a fly buzzing in my face. 'But I really don't think it can heve been me who phoned all those times. I usually have a really good health.' 
'I know you do,' he says, putting a hand on my forehead so I can't move away and pointing the torch at one of my eyes. 'Which is why it's a little frustrating to be called out by you when I have genuinely ill people to see.'

I don't know what to think, I can't concentrate with this light flicking, flicking over my skin, but he tells me I must open my eyes. 'I don't understand it,' I say. 'I'm not like my friend Elizabeth. She can barely barely leave the house. Her sight's poor and she's unsteady on her feet. Whereas I-'
'Whereas you are ub great shape for your age. I know' 

He puts the torch away and I frown at him. For a minute I can't think what's he's here for. 'But I meant to tell you, Doctor,' I say 'My friend Elizabeth. She's missing.'
'Oh, mum. Don't start that again,' Helen jumps in. 'Sorry, it's a bit if of an obsession of hers at the moment. I've told her I'll fint out what's happened.'
'It's not an obsession. I don't know how long she's been gone -'
'I'm sure your friend will be in touch. You must relax and let her family take care of her. Okay? Relaxing is the key. Right. I must get to my other patients.' He picks up his bag and turns to Helen. 'I see she's had a blood test this week too'. There is a brief look at me. 'You might want to arrange for a faculties assessment. At some point.'

He is already inserting the little plugs, the wire shells, back into his ears, while he talks on to Helen, and I wonder what it is he listens to. I cup my hands over my own ears, straining to hear the sea-like music of my own circulation, the singing of my blood. But hands don't work as well as shells; they don't create the right ecco, or whatever it is. Helen comes back after letting the doctor out and sits on the arm of my chair. 

'You didn't have to cover your ears, Mum,' she says. 'He wasn't shouting. But now will you promise not to phone the surgery again? And stop all this nonsense abut Elizabeth?' 
I don't answer. 

'Mum?' She grabs my arm and I cry out. 'What's the matter?' she says, pulling back my sleeve. There are bruises, staining my skin, spreading round the elbow, fanning out like wings. 'My God. Why didn't you tell the doctor about this? I'll call him and ask him to come back.'
'No, don't,' I say. 'I can't stand that fly in my face. I don't want him here again.'
'I'm sorry.' Helen slides down into a croaching position in front of me. She holds my hand. 'I'm sorry I didn't believe you. I'm sorry I didn't tell the doctor to look at you properly. How did you get these bruises, Mum?'
'It was an umbrella,' I say, but really I can't remember. 

Beskrivelsene av hvordan Maud strever med å skille fortid fra nåtid, tanker fra realiteter, minner fra det som skjer nå, er virkelig fasinerende. Samtidig er det trist å lese hvordan en gammel dame blir behandlet av sine omgivelser og hvordan det er lett å tro at alt som kommer fra den gamles munn kun er tull.

Fra forlagets side omtales dette som en krim. Og det er jo en krim, men for meg er det først og fremst en god beskrivelse av hvordan det kan være å bli gammel. Fra forlagets omtale:
Maud har blitt glemsom. Hun fortsetter å kjøpe ferskener selv om skapet er fullt. Hun glemmer stadig å drikke koppene med te hun gjør i stand, og hun skriver lapper og notater for å minne seg selv på ting. Men Maud er fast bestemt på å finne ut hva som har skjedd med venninnen, Elizabeth, og hva det har å gjøre med den uoppklarte forsvinningen av hennes søster Sukey, mange år tilbake, like etter krigen.

Jeg likte denne boka veldig godt! Anbefales varmt. En sterk femmer på terningen fra meg. Personbeskrivelsene er gode og jeg ble fanget av historiene og av ønsket om å finne ut hva som skjedde med Mauds søster og hva som har skjedd med Elizabeth.

onsdag 29. juli 2015

"Catfish Alley"

"Livet i Catfish Alley" av Lynne Bryant eller bare "Catfish Alley" som den heter på engelsk, er nok en lettlest bok om raseforskjeller i Sørstatene. Jeg har lest "Alligatorvannet" av samme forfatter og bøkene er nokså like på et vis. Begge handler om rike, vellykkete hvite kvinner som blir tvunget til å forholde seg til raseskillene som finnes også i nåtidens Mississippi. 

Fra forlagets omtale av denne boka: 
En uønsket oppgave får uante følger ... Roxanne Reeves er med i en komité som arrangerer byvandring i Clarksville, Mississippi. Da hun får i oppgave å gi en omvisning i det tidligere afroamerikanske samfunnet, er hun først skeptisk. Hva i all verden kan være interessant ved det? Motstrebende går hun med på det og finner ut at hun trenger en guide. Grace Clark var i mange år lærer ved den svarte grunnskolen, og den eldre kvinnen ser seg villig til å hjelpe Roxanne dersom hun kjører henne rundt og skriver ned historiene. Grace tar henne med til Catfish Alley, til hus som er falleferdige eller borte nå, men som har så mange historier knyttet til seg. Mens Roxanne lytter til Grace, får hun øynene opp for mennesker som i alle år har vært usynlige for henne. Hun forflyttes tilbake i tid, til 1931, da en hvit manns hat mot Graces bror, Zero, førte til hendelser som forandret deres liv for alltid.

Boka er lett å lese, og nokså lett å like. Den krever lite, verken i form eller i innhold, men underholder og engasjerer underveis. Terningkast fire fra meg. 

"Mormor hilser og sier unnskyld"

Jeg likte "En mann ved navn Ove" veldig godt, og var derfor litt avventende da jeg skulle ta fatt på "Mormor hilser og sier unnskyld". Begge bøkene er skrevet av Fredrik Backman og det skal noe til å levere en neste bok når forrige bok ble en så stor suksess. Men så likte jeg boka om mormor minst like bra. Jeg synes Backman har en fin blanding av veldig morsomt og nokså sårt.

Fra bokomslaget: Elsa er snart åtte år og veldig veslevoksen. Mormor er Elsas beste venn. Og faktisk også hennes eneste venn. Mormor jobbet tidligere som kirurg, men nå kjører hun bil uten førerkort og står naken på balkongen og skyter på folk med paintballgevær. Folk sier at hun er gal. 

Men mormor har et hemmelig språk og et eget kongerike, Miamas, der alt er annerledes. Det er dit mormor tar med Elsa når Elsas foreldre blir skilt og når Elsa blir mobbet på skolen fordi hun er annerledes enn de andre. Miamas er deres fristed, helt til mormor en dag blir syk og får vite at hun skal dø. Før hun dør, gir mormor Elsa en bunke med brev, der hun ber naboene sine om unnskyldning. Brevene fører Elsa til en leiegård bebodd av militante borettslagsmedlemmer, fanatiske kaffedrikkere, kamphunder, monstre, fylliker og helt vanlige sladrekjerringer. Men brevene blir samtidig opptakten til en historie der et barn forsøker å lære seg å akseptere at alle man er glad i en dag skal dø, og der hun gradvis får vite sannheten om både kongeriket Miamas og om mormor. En normal roman om annerledes mennesker. Eller omvendt.

Jeg hørte boka i bilen og har både ledd høyt og tørket noen tårer mens jeg har kjørt. Elsa engasjerer og er troverdig, selv om beskrivelsene helt klart er av et spesielt barn. En sterk femmer på terningen fra meg.



The Return of the Soldier

Etter at jeg fikk denne boka til jul, har jeg prøvd å lese meg opp på noen klassikere. En av bøkene jeg plukket ut var "The Return of the Soldier" av Rebecca West.

Fra forlagets omtale: A strange woman arrives at the door with unsettling news for Jenny and her sister-in-law Kitty: Jenny’s husband has lost his memory while fighting in the war. As their solider returns home, the women discover that his mind is stuck on the woman he loved fifteen years before—the same woman who first delivered the news of his memory loss and whom Jenny and Kitty regard as socially beneath them. As they care for him and react to this news, they come to understand the power of love—past, present, unrequited, and unconditional.
Psychologically astute, West’s unforgettable first work of fiction reveals her innate skill at understanding the constructs of class that hamper people’s attempts to connect with one another.

Jeg er sannelig ikke sikker på om jeg ville hatt med denne boka hvis jeg selv skulle laget en liste over 1001 bøker man må lese før man dør. Den er godt skrevet, jeg setter meg inn i hvordan de ulike rollefigurene har det og den er engasjerende. Allikevel likte jeg den ikke kjempegodt. Terningkast fire fra meg, under tvil.

Forvist - en bok om et slags barnevern

"Little Exiles", eller "Forvist" som den heter i norsk utgave er skrevet av Robert Dinsdale. Boka forteller historien om hvordan britiske barn kunne bli behandlet, dersom foreldrene ikke hadde mulighet til å ta vare på dem i årene etter andre verdenskrig.

Fra forlagets omtale:
I desember 1948 blir ni år gamle Jon Heather forlatt av sin mor. Han er overbevist om at hun vil komme tilbake, men noen uker senere blir Jon sendt på båt til Australia. I Australias ødemark venter et strengt regime med hardt arbeid og jerndisiplin. Mange år senere begynner kampen om å få komme hjem. 

Etter annen verdenskrig ble rundt 3300 barn sendt fra Storbritannia til Australia. De fleste av dem var mellom tre og fjorten år. Forvist forteller den ekstraordinære historien om den tvungne migrasjonen og hvordan den påvirket en generasjon av barn.

I leiren Jon blir sendt til, forventes det at guttene gjør det de får beskjed om. Jon veksler mellom ønsket om å gjøre opprør, og ønsket om å få anerkjennelse av de voksne og av de eldre guttene. Boka gir noen fine beskrivelser av hvordan guttene behandles for å skape lydighet.

Jeg hadde regnet med at dette var en bok som ville gripe meg, men det var noe i fortellingen som gjorde at jeg aldri ble helt fanget av historien. Det kan hende det var timingen det var noe galt med, men jeg likte den ikke veldig godt. Terningkast tre fra meg.

tirsdag 28. juli 2015

Å slentre plystrende forbi kirkegården

Jeg har lest "Whistling by the Graveyard" av Susan Crandall. I norsk oversettelse heter den "Å slentre plystrende forbi kirkegården".

Man kan kanskje lure på hvor mange bøker man orker å lese om raseskillene i Sørstatene. For meg er svaret enkelt - mange! Boka utspiller seg på begynnelsen av 60-tallets Mississippi.

Fra forlagets omtale:
En sommerdag i 1963 har ni år gamle Starla fått nok av farmorens strenge regime, og hun bestemmer seg for å rømme fra Mississippi til Nashville. Der vil hun lete etter moren sin. Hun får haik med en farget kvinne som har en hvit baby i bilen. Starla og Eula legger ut på en lang og dramatisk reise, og Starla forstår for første gang hva diskriminering betyr når hun ser hva Eula blir utsatt for.

Starla bor altså sammen med farmoren sin og ønsker å finne moren sin i stedet for å leve under farmorens strenge regime. For unge hvite barn, var det sannsynligvis vanskelig å forstå hvilke fordommer svarte mennesker møtte. I hvert fall synes jeg Starlas møte med hvordan Eula blir behandlet på reisen er realistisk.

Dette er en bok som er fort lest og nokså fort glemt. Lettlest, rørende, underholdende, men ikke all verdens krevende. Terningkast fire fra meg.

"Bildet av Dorian Gray" - klassikere er ofte klassikere av en grunn

Etter at jeg fikk denne boka til jul, har jeg gått gjennom den og merket av de klassikerne jeg ikke har lest. En av de som interesserte meg mest, var "Bildet av Dorian Gray" av Oscar Wilde. Det er virkelig noe med at klassiske bøker har blitt det av en grunn. Det er vanskelig å skjønne at denne er utgitt for mer enn 100 år siden (i 1891), den oppleves fortsatt som svært aktuell.

Fra forlagets omtale:
Boken skildrer en vakker, ung mann. Utskeielsene hans setter merker på det portrettet som er blitt malt av ham, mens han selv forblir like inntagende, ung og vakker. Etter hvert blir hans liv mer og mer en dobbelttilværelse. Boken er et kunstnerportrett og samtidig forfatterens skjulte selvbiografi.

Dorian Gray får bildet sitt malt av kunstneren Basil Hallward, som er svært betatt av den unge vakre mannen. Dorian selv blir overveldet av hvor vakker han er på maleriet og fremmer et ønske om at han aldri skal eldes. Ønsket hans oppfylles og han kan se at han selv beholder skjønnheten, mens portrettet eldes og blir styggere etter hvert som han selv utfører dårlige handlinger.

Boka gir et grelt bilde av hvor overflatisk man kan bli når man er forelsket i sitt eget speilbilde som en Narcissus. Jeg likte den altså veldig godt! Terningkast fem fra meg.

mandag 16. mars 2015

Red velvet cake





Jeg har vært på Magnolia Bakery ved Rockefeller Center to ganger og vært måtelig fornøyd to ganger. Allikevel synes jeg selve begrepet er forlokkende og når jeg skulle lage red velvet cake for første gang, valgte jeg oppskriften derfra. Kaka skulle være med på jobb, så oppskriften ble forøket for langpanne.

300 g romtemperert smør
7.5 dl sukker
5 egg
5 ss kakao
2.5 ts vaniljeessens
2.5 ts eddik
2.5 ts natron
4.5 dl kefir
10.5 dl hvetemel
rød farge - mengde må justeres etter hvilken type farge du har

Pisk smør og sukker til smørkrem. Pisk inn eggene, et om gangen. Bland inn kakao og vaniljeessens. Løs opp natron i eddik og bland i. Rør i kefir vekselsvis med hvetemel. Tilsett farge til deigen er mursteinsrød. Unngå å blande for lenge. Stekes ved 185 grader i ca 45 min. 

Vaniljefrosting
6 ss hvetemel
4.5 dl melk
500 smør
4.5 dl sukker
2 ts vaniljeessens

Ha melk og mel i en kjele. Varm opp under kontinuerlig røring i noen minutter til det blir en tykk grøt. Ta kjelen av plata og la grøten avkjøles i ca 30 min. Pisk smør mykt før du tilsetter sukker og rører til en luftig og hvit krem. Tilsett vaniljeessens før du blander i "grøten". Pisk inntil du har en luftig hvit krem. Avkjøl ca 15 min før du har kremen på kaka. Jeg prøvde meg for første gang på roser, det gikk ganske bra synes jeg. 

torsdag 12. mars 2015

"Sønnen" - lar meg motvillig engasjere

Jo Nesbø er en forfatter jeg på et vis skulle ønske at jeg ikke likte. Dessuten har jeg bestemt meg for at jeg har slått opp med krim. Det er allikevel noe ved hans bøker, hans fortellerstil og hans univers som trekker meg mot bøkene.

I "Sønnen" møter vi heldigvis ikke Harry Hole. Jeg har levd mange år med Harry og mistet etter hvert både interessen og empatien for ham. Det er nok sånn at også i "Sønnen" kan noe av volden oppleves som spekulativ og unødvendig, men den byr meg ikke imot som i "Panserhjerte".



Fra forlagets omtale: Jo Nesbø introduserer  et helt nytt Oslo-univers i romanen Sønnen. Korrupsjon og organisert kriminalitet er kreftene bak de store dramaene, enten de utspiller seg på Politihuset, i Rådhuset, på snuskete hotellrom i kvadraturen eller blant dopselgerne langs Akerselva. En Skandinavisk The Wire, i et forstørret hyperrealistisk Sin City-Oslo. 

Narkomane Sonny Lofthus har sittet i fengsel siden han var atten og finansierer forbruket  ved å sone for andres forbrytelser. Han har magiske hender og får medfanger til å bekjenne sine synder. Han har særstatus blant de innsatte. Sonnys avdøde far, Ab Lofthus, var politimann. Når Simon Kefas, en nær venn og tidligere kollega av Ab, dukker opp, er det for å etterforske et drap som knyttes til Sonny. Men Sonny rømmer, og han har mye å hevne.
           
Sønnen er en thriller som på ny viser Nesbøs mesterklo. Nok en gang skildrer han et Oslo i noir-toner, og i kulissene danser kommunepolitikere, næringsliv, politi og domstoler med de mektige som loven ikke gjelder for. Samtidig dreier romanen seg om velkjente Nesbø-temaer som far-sønn, lov-rettferdighet, hevn-urett og skyld-soning, og selve navet i beretningen om Sonny er en sterk kjærlighetsfortelling.

Sonny er ved første øyekast ikke en fyr man får sympati for. På typisk nesbøvis, viser det seg imidlertid at ikke alt er som det ser ut til. Jeg som leser endrer min vurdering av rett og galt pg det samme gjør Sonny. 

Dette kan nok ikke beskrives som stor litteratur. Boka er fort lest og på et vis også fort glemt. Den byr imidlertid på et herlig friminutt fra verden og fanger meg gjennom språk og handling. Det er nokså sannsynlig at jeg leser neste bok hvis den kommer. Terningkast fire fra meg. 

Gulldronning perledronning

"Gulldronning, perledronning" er en perle av en bok rett og slett! Margareth Skjelbred har jeg ikke lest noe av tidligere og antar at jeg har gått glipp av flere flotte bøker.

Lydbokversjonen er lest av Janne Kokken, det fungerte fint for meg.

Fra forlagets omtale: Voksne Signhild nøster opp trådene og forteller om sommeren da hun var sju. Den sommeren Nattbildet begynte å vise seg midt på dagen, da morfaren var alt hun visste og hun bare så vidt kunne ane alt hun hadde glemt. Den sommeren da morfaren forsøkte å lokke henne ut av Berget det Blå med sine eventyr og fortellinger. Om morfarens ekteskap med Signe, om et svik som aldri kan gjøres godt igjen og en reise til den andre siden av jorda. Om morens omgang med snille Hildermann, Lørrik og skumle Skrakle.

Uten at jeg selv bærer på traumer fra vonde barndomsopplevelser, tenker jeg at boka byr på gode skildringer av det å ha vært utsatt for ting et barn ikke har forutsetninger for å forstå. Beskrivelsene av hvordan Nattbildet overvelder henne, gir mening i rammen av PTSD. Boka gir troverdige bilder av Signhilds strev med å roe seg i en trygg tilværelse av morfar og den samme morfaren er virkelig en fantastisk omsorgsperson selv om han selv ikke klarte å være den perfekte pappa for Signhilds mamma. En sterk femmer på terningen fra meg! 

Den tomme stolen - likte den godt når jeg endelig kom ordentlig i gang!

For et par år siden prøvde jeg meg på boka "Den tomme stolen" av JK Rowling uten å klare å fullføre. Jeg hadde det imidlertid for meg at dette var en bok jeg egentlig likte, så for noen uker siden ga jeg den en ny sjanse. Heldigvis, kan jeg si nå.

Dette er langt unna Harry Potter og det er også langt unna de to krimbøkene hun har gitt ut under psedonymet Robert Galbraith. Det som allikevel er felles, er gode personbeskrivelser og oppbygning av hendelser som engasjerer. Som ved andre anledninger, opplevde jeg at lydboka fenget på en annen måte enn boka gjorde på papir.


Fra omslaget: Barry Fairbrother er i begynnelsen av førtiårene da han helt uventet dør, og etterlater den engelske landsbyen Pagford i sjokk. Stedet fremstår som en engelsk idyll, med sitt brosteinslagte torg og historiske kloster. Men under den vakre fasaden er det en by i krig. Det ledige setet Barry etterlater seg i sognerådet blir snart kilde til den største konflikten byen har opplevd. Hvem vinner dette valget preget av lidenskap, dobbeltspill og uventede avsløringer?

For meg var særlig skildringene av ungdommene engasjerende. Å bo på byens slumside og skulle bryte ut og skape en bedre tilværelse, er det mulig? Å være regelbrytende og opposisjonell når faren din er lærer, hvordan er det? Hva kan det bli av deg når faren din er hustyrann? Kort sagt - jeg likte disse beskrivelsene og hver enkelt skjebne blir en fortelling i selve fortellingen.

Jeg likte denne godt, men det måtte altså to (eller var det tre?) forsøk til før jeg lot meg fenge. Terningkast fem fra meg

søndag 22. februar 2015

"Haren med øyne av rav" - jeg klarte ikke å fullføre!

"Haren med øyne av rav" av Edmund de Waal har ligget på nattbordet mitt lenge. Dette er en bok jeg forventet å like og som jeg ikke hadde lyst til å gi opp. Den fikk strålende kritikker da den ble gitt ut og den har blitt anbefalt av mange bokvenner jeg ellers deler smak med. Allikevel fikk jeg det altså ikke til, jeg orket ikke å fullføre. Det er mulig jeg legger den til side og gir den en ny sjanse ved en senere anledning, men nå mister den plassen på nattbordet.

Fra omslaget:
For Edmund de Waal fulgte det en gåte med familiens samling av antikke japanske netsuker - 264 utsøkte, ørsmå figurer skåret ut i elfenben. Hvem var menneskene som hadde rørt ved netsukene? Hva hadde figurerene betydd for dem? Hva var figurenes historie? 

Haren med øyne av rav er en av de største internasjonale kritiker- og publikumssuksessene fra de siste årene. I sin jakt på netsukenes fortelling tar Edmund de Waal oss med til 1800-tallets Odessa, til Paris' boulevarder og Wiens palasser, og til det ødelagte Tokyo etter andre verdenskrig. Familien Ephrussi var en av Europas mektigste bankierfamilier. Etter nazistenes herjinger var samlingen med netsuker det eneste som var igjen etter familiens veldige imperium. Dette er historien om hvordan de overlevde. 

Jeg har ikke lest nok av den til å kunne vurdere den, men det at jeg etter gjentatte forsøk ikke har klart å fullføre, sier jo også noe.

Innsirkling 3 - minst like bra som de to første!

Carl Frode Tiller har skrevet trilogien "Innsirkling" og jeg har lest den siste. Bøkene har kommet med flere års mellomrom, det er lenge siden jeg leste den første. Det har nok gått med noen hundre bøker mellom den første og denne tredje, allikevel tok det ikke så lang tid før jeg var "på sporet" igjen.

Fra omslaget:
Markus skal gifte seg med Julie, men set alt på spel. Han sender eit brev til David, som har mista hukommelsen, der han avslører ei hending som har fått store konsekvensar for dei begge. Davids ekskjærast Susanne kjenner seg svikta av David, og tar eit oppgjer med han og si eiga fortid i brevs form. I denne boka møter vi også David sjølv, nokre sommardagar i 2006 og på kontoret til psykiateren han går til. 

Med Innsirkling 3 er eit storverk i norsk litteratur fullført. I tre bøker har Carl Frode Tiller sirkla inn ein mann som ikkje veit kven han er, og dei som har skrive til han. Gjennom ei rekke røntgenblikk på det psykologiske spelet mellom menneske, på ulike tiår og miljø, har Carl Frode Tiller skapt eit usedvanlig rikt og komplekst eventyr om det moderne Norge. Den siste brikka gir ikkje berre svaret; den vil også snu opp ned på alt du trudde du visste om David. 

Jeg liker altså denne trilogien svært godt. Det er intelligent bygd opp og synet på hvem David er, endrer seg stadig underveis. Å begynne å lese en bok skrevet på nynorsk "lugger" alltid litt for meg, men i denne trilogien er det fort glemt. En sterk femmer på terningen fra meg! 

lørdag 21. februar 2015

"The Far Side of the Sun" - ikke engang på Bahamas er alt bare idyll

"The Far Side of the Sun" er skrevet av Kate Furnivall, og handlingen upstager seg på Bahamas under andre verdenskrig. Jeg tror ikke den er utgitt på norsk.

Fra bokomslaget:
The Bahamas, 1943. Hoping to escape her turbulent past, twenty-three-year-old Dodie Wyatt has fled to Nassau. But the world is at war, and one night the peaceful life she has created for herself is shattered when she discovers a dying man in an alley. 

Ella Stanford is married to a powerful diplomat who's been appointed to keep the Duke of Windsor far from his Nazi friends in Germany. And in this city now teeming with danger, Ella has her own secret - one that threaten to tear apart her safe and ordered life. 

When Ella's world collides with Dodie's, they find themselves caught in the spiral of violence and greed ripping through Nassau. But Dodie falls deeply in love with a mysterious American stranger on the island, and together they fight to uncover the truth behind the blodshed while struggling to keep each other alive in this perilous new world... 

Dette er en bok som kanskje ikke byr på de store overraskelsene, men det finnes heldigvis andre intriger enn kjærlighet. Ikke vet jeg om hertugen av Windsor var nazivennlig under andre verdenskrig, men det krydrer helt klart fortellingen. En firer på terningen fra meg. 

"Hannah" - fort lest og fort glemt

Nick Alexander har skrevet "Hannah", en bok som har solgt i bøtter og spann. Stor litteratur er det dog ikke. Den er lettlest, underholdende, rørende og morsom. Den følger dog et nokså forutsigbart mønster.

Fra omslaget:
Hva ville du gjort om din første kjærlighet kom tilbake for å tilby deg alt du noensinne har drømt om? Hannah er trettiåtte år og tilfreds med sitt liv som hustru og ikke minst mor til Luke, sin elleve år gamle øyensten. Forholdet til mannen Cliff er trygt og stabilt, og etter femten års ekteskap har hun klart å fortrenge ungdomstidens ville drømmer og slå seg til ro med hverdagslivets små gleder. 

Denne sommeren har hun klart å få med seg Cliff på å leie et hus utenfor Grasse ved den franske riviera sammen med søsteren Jill og hennes homofile venn Tristan. Det som skulle være noen deilige uker med familieferie tar imidlertid en uventet vending når et spøkelse fra fortiden melder sin ankomst. I en atmosfære av sjalusi og sterke følelser tvinges Hannah til å stille spørsmål ved mye av det hun til nå har trodd på. 

Boka er altså lettlest, og feriebeskrivelsene fra Grasse gir lengsel etter ferie ved Middelhavet. Jeg likte den godt mens jeg leste den, men nå noen uker etter, husker jeg knapt hva den handlet om. Det er ikke et godt tegn for meg. Vil du ikke annet enn å underholdes der og da, og å komme i god stemning, er boka å anbefale. En svak firer på terningen fra meg. 

torsdag 12. februar 2015

Mysteriet mamma

Trude Lorentzen har vært forbilledlig åpen om hvordan hun mistet moren sin. I boka "Mysteriet mamma" får vi være med og oppdage deler av sannheten om moren gjennom datterens fortelling.

Fra bokomslaget:
Det er noe med fargene i det bildet, det oransje søttitallstapetet, de matchende vinrøde blusene våre. Vi omfavner hverandre, armen min rundt halsen hennes. Øynene hennes, gjennom brilleglassene. Uten frykt, bare frydefulle. Og smilet. Det er ikke til fotografen selv om hun ser rett inn i kameraet. Nei, det lattermilde smilet er til meg, den eneste ungen hennes, et enebarn som forguder alenemoren sin, som presser leppene mot kinnet hennes, med lukkede øyne, mens jeg sannsynligvis lager en høy koselyd. Mmmmmamma'n min. Det bildet av oss, alt vi hadde sammen, fanget i én eksponering. Det virker umulig å forestille seg at disse to menneskene ikke skulle være lykkelige for alltid. 

Dette er fortellingen om Mia. En glad dame som brått og uforklarlig ble psykisk syk da hun var midt i livet. Hun begikk selvmord da Mia var femten år. Nå er Trude voksen, og hun er mamma selv. Hun forsto ikke hva som skjedde med moren sin den gangen. Kan hun forstå mer nå?

Mysteriet mamma er en datters kjærlighetserklæring til en mor som ikke klarte å leve. Det er en historie om avmakt og håp, sorg og overlevelse. Og om skrekken for å våkne en dag og være en annen enn da man sovnet kvelden før. 

Dette er på ingen måte en feelgood-bok. Det er ikke en utelukkende trist bok heller, det er en bok fylt med varme og forsoning selv om den også er full av tristhet og maktesløshet. Jeg likte den godt, men det gjorde vondt å lese den. Terningkast fem fra meg. 

Leaving time

Jeg har lest "Leaving time" av Jodi Picoult. Så vidt jeg kan se, er den ikke oversatt til norsk. En av hennes andre bøker, "Historiefortelleren" kommer på norsk nå snart, den har ligget på toppen av New York Times bestselgerliste.

Fra bokomslaget på "Leaving time": For more than a decade, Jenna Metcalf has never stopped thinking about her mother, Alice; who mysteriously disappeared in the wake of a tragic accident. Refusing to believe she was abandoned, Jenna searches for her mother regularly online and pores over the pages of Alice's old journals. A scientist who studied grief among elephants, Alice wrote mostly of her research among the animals she loved, yet Jenna hopes the entries will provide a clue to her mother's whereabouts. 

Desperate to find the truth, Jenna enlists two unlikely allies in her quest: Serenity Jones, a psychic who rose to fame finding missing persons, only to later doubt her gifts, and Virgil Stanhope, the jaded private detective who'd originally investigated Alice's case along with the strange, possibly linked death of one her colleagues. As the three work together to uncover what happened to Alice, they realize that in asking hard questions, they'll have to face even harder answers. 

Jeg likte veldig mye av boka, den er velskrevet og det er lett å la seg engasjere av Jennas jakt på moren. Den veksler mellom Jennas fortelling her og nå, Alices dagboknotater om elefantene og beskrivelser av hvordan Alice møtte Jennas far.

Allikevel er det noe i boka som ikke griper meg helt, kanskje er det slutten, kanskje er det personene.  Terningkast fire. 

Kollektivt selvmord

Jeg har fullført nok en lydbok av Arto Paasilinna. Denne gang "Kollektivt selvmord". Lydboka er lest av Ivar Nørve, en oppleser som fungerer bra synes jeg.


Fra forlagets omtale:
Etter sin fjerde konkurs går direktør Rellonen inn i en låve for å skyte seg. Her oppdager han offiseren Kemppainen som allerede er i ferd med å feste repet sitt i en bjelke. Sammen bestemmer de seg for å utsette selvmordene sine, og etter en lang nattlig diskusjon, finner de ei god løsning. De vil samle selvmordskandidatene rundt om i landet, og etter et stort seminar bestemmer ei gruppe seg for å begå kollektivt selvmord.

Det er nok sånn at forventningene mine var ganske høye, og det pleier sjelden å være noen sikker vei til suksess. Ei heller denne gangen. Jeg hadde litt problemer med å engasjere meg i personene og da klarer jeg heller ikke å engasjere meg i handlingen. Jeg humret noen ganger av galgenhumoren i at ingenting egentlig er så farlig for en gjeng som har bestemt seg for å avslutte livet, men utover det var jeg i liten grad engasjert av hendelsene.

Terningkast fire fra meg denne gangen

søndag 1. februar 2015

Stoner

Nok en fullført lydbok - er litt på etterskudd med oppdateringene for tiden. "Stoner" av John Williams er en praktfull bok rett og slett! Den er stillferdig og hovedpersonen Stoner er en stillferdig mann. Den ytre dramturgien er også lavmælt, men jeg har smilt, grått og latt meg irritere. 

Fra forlagets omtale: 
"Den beste amerikanske romanen du aldri har hørt om" The New Yorker William Stoner er født mot slutten av det 19. århundre i en fattig bondefamilie i Missouri. Han blir sendt til universitetet for å studere agronomi, men forelsker seg i stedet i litteratur og omfavner livet som akademiker. Etter som årene går, møter Stoner motgang på motgang: Hans ekteskap inn i en respektabel familie fremmedgjør ham fra foreldrene, hans karriere bremses, hans kone og datter vender seg vekk fra ham og en skjellsettende forelskelse blir satt under press fra trusselen om skandale. Hans liv er stille, og etter hans død er det få som husker ham. Likevel, med oppriktighet, medfølelse og en intens kraft avdekker denne romanen universelle verdier. Stoner forteller om de konflikter, tap og seire som mennesker gjennomlever selv om de ikke noteres i historiebøkene og tar tilbake betydningen av hvert enkelt menneskes liv. Denne dypt rørende, lysende romanen er en stille, men perfekt leseropplevelse. "Stoner av John Williams, er noe mye sjeldnere enn en stor roman - det er en perfekt roman, så godt fortalt og så vakkert skrevet, så dypt rørende at den tar pusten fra deg." The New York Times Book Review. 

William Stoner kommer fra en familie der universitetsutdannelse er noe fremmed, men han får allikevel lov av foreldrene sine å reise for å studere agronomi. Når han finner ut at det er engelsk litteratur som er faget hans og han bestemmer seg for ikke å returnere til foreldrene, gruer han seg selvfølgelig veldig til å fortelle det. Så viser det seg at foreldrene skjønner mer enn han hadde forventet og han får deres velsignelse til å fylle livet sitt med det han ønsker. 

Lydboka er lest av Kim Haugen og det fungerer veldig bra! Tror jammen det er terningkast seks fra meg for denne. 

Den elskverdige giftblandersken

I bilen hørte jeg for en liten stund siden min første bok av Arto Paasilinna. Det var rett så fornøyelig! Forfatteren har vært hyppig omtalt av flere av mine venner, noen jeg pleier å dele boksmak med og noen jeg slett ikke pleier å være enig med. Jeg var derfor noe avventende før jeg satte i gang. Men jeg koste meg altså veldig!

Fra forlagets omtale:
"Den elskelige giftblandersken" er en spennende, komisk og litt tragisk beretning om livet. Og som alltid er Paasilinnas persongalleri fargesterkt og levende. Hun er en fin dame, den 77-årige oberstinnen Linnea Ravaska. Rolig, snill og litt sprø lever hun et tilbaketrukket liv på sitt lille røde torp i skogen. Men idyllen er falsk, livet hennes er et mareritt. Hver måned når pensjonen utbetales, kommer hennes kriminelle fostersønn og hans kompiser for å hygge seg med hennes penger. De drikker og spiser, tar badstue, slår i stykker ting, dreper smågriser og katter. Til slutt blir det for mye for oberstinnen. Hun tar saken i egne hender.


Lydboka er lest av Frøydis Armand. Hun er en helt grei oppleser synes jeg. Det eneste som irriterte var at alle navn, både egennavn og stedsnavn (som jo selvfølgelig alle er finske) ble uttalt med en kanskje korrekt finsk, men med altfor mye trykk og drama.

Historien er morsom. Linnea viser seg å være alt annet enn en skjør gammel dame og tar etter hvert sin skjebne ettertrykkelig i sine egne hender.

Terningkast fem fra meg.

Suksessbomber

Det er rart hvordan ting endrer seg med alderen. Jeg husker at jeg engang for omtrent 20 år siden forsynte meg raust av en kake jeg ble fortalt var dekket med vaniljekrem og deretter ikke fikk i meg stykket fordi det var suksessterte og jeg ikke likte den smørsmaken. Nå synes jeg imidlertid det er veldig godt og til jul lot jeg meg inspirere til å lage suksesskjeks.

Jeg bruker mandelmel i stedet for å male mandlene selv. Mulig det er litt feil, men jeg hater mandelkvernen min!

Kjeksene:
6 eggehviter
300 g sukker
450 g mandelmel

Pisk eggehvitene stive. Det er viktig at bollen og vispene er helt rene, ellers vil det ikke bli stivt nok. Tilsett sukker gradvis. Rør til slutt inn mandelmelet forsiktig. Bruk slikkepott, så risikerer du ikke å røre ut all luften du nå har pisket inn. 

Ha mandelmassen i en sprutepose med en tipp med stor åpning. Sprut rundinger på en bakepapirkledd stekeplate. Jeg ønsket relativt små kjeks, ikke mer enn et par munnfuller og lagde dem på størrelse med en femmer. Røren holdt til ca 60 slike rundinger. Stekes ved 180 grader i ca 12 min. Følg med slik at steketiden blir riktig. De skal være lyst brune langs kanten. La dem avkjøles litt før de flyttes over på rist. 

Kremen
6 eggeplommer
2.5 dl fløte
150 g sukker
3 ts maisennamel
4 ts vaniljesukker (NB! Det er viktig å bruke godt vaniljesukker her, sånt som gir svarte prikker i kremen)
200 g smør

Ha plommer, maizena, sukker og fløte i en kjele og sett den på middels varme. Varm opp mens du rører, etter hvert vil du se at kremen tykner. Det er viktig å røre hele tiden, ellers vil eggeplommene bli til eggerøre i bunnen. Etter at den er kokt opp, skal den småkoke i ca 4 min. Ta kremen vekk fra varmen og rør inn smøret. Avkjøl helt. Før kjeksene skal fylles, piskes kremen opp og fordeles på halvparten av kjeksene. Jeg brukte samme sprutepose til dette, enklere enn å fordele med skje eller kniv. Legg en kjeks oppå hver av de fylte kjeksene. Avkjøl helt igjen. 

Hvis du vil kan du dyppe kjeksene i smeltet sjokolade. Det holder å dyppe halve kjeksen, ellers blir det så mektig. Dessuten er det enklere å holde i den hvis ikke hele er dekket av sjokolade. Jeg brukte ca 300 g sjokolade til så mange kjeks. 

Oppbevares kjølig, gjerne i fryseren. Det kan være greit å vente med sjokoladen til etter at de er tatt ut av fryseren, da unngår du at sjokoladen blir grå.