Begynnelsen på et farvel

Jeg har lest "Begynnelsen på et farvel" av Ayad Akhtar. På forsiden omtales den som internasjonal bestselger og som dette årets "Barnepiken". Jeg tror derfor forventningene mine var i høyeste laget. Jeg har brukt lang tid på å bli ferdig og det er aldri et godt tegn.

Hayat vokser opp i en pakistansk familie i USA. Faren er lege og tar i stor grad avstand fra det pakistanske miljøet og nekter familien å utøve islam. Hayat har fra han var veldig liten sett bildet på kjøleskapet hjemme av morens fantastiske venninne Mina. Med morens hjelp kommer Mina til USA for å komme unna sin ektemann som ikke vil ha henne, men som truer med å ta fra henne omsorgen for deres felles barn Imran. Uten at faren får kjennskap til det, begynner Mina å lære Hayat om koranen og Hayat får etter hvert øynene opp for både islam og kvinner. Når Mina blir introdusert for Hayat fars jødiske legekollega, skjønner Hayat at han kan miste Minas oppmerksomhet.

Nathan kom hjem til oss et stykke ut på morgenen iført den samme lille kalotten han hadde hatt på seg da han fortalte historien om Ibrahim. Far hadde aldri sett ham i en sånn topi-kalott før, og gjorde ikke noe forsøk på å skjule sin overraskelse da vi sto i gangen og var klare til gå. 
"Hva i all verden har det gått av deg, Nate? Hvorfor har du den greia på hodet? 
"Fordi vi skal i moskeen" 
"Og så?"
"Jeg vil vise min respekt"
"Jeg synes han ser flott ut," sa Mina stolt. "Synes ikke du også, bhaj?"
"Jeg elsker den topien," sa mor. Hun holdt Imran i hånden. "Skjegget også. Han ser mye mer fornem ut" 
Far rullet med øynene. "Han vet allerede hva jeg synes om det der som driver og gror i ansiktet hans. Men den topien er enda verre. Fyren ser ut som en jævla imam. Du er lege, Nate. Ikke en maulvi" 
"Ikke ennå," sa Mina smilende. 
"Gud forby," klaget far. 
Nathan pekte på meg. "Han har en," sa han. 
Far ristet på hodet. "Han er et barn, Nate. Han vet ikke bedre, stakkar..." 

Hayats sjalusi fører til at han gjør ting som får alvorlige konsekvenser for både Mona, Imran, foreldrene og ham selv.

Jeg likte altså boka bare sånn passe uten at jeg kan si hva deg skyldes. Språket er bra, oversettelsen like så. Handlingen er helt klart relevant og interessant. Terningkast et sted mellom tre og fire.

Forutsigbart, men grei underholdning

Den siste boka som hører til i etterslepgruppa. "The Light Behind the Window" er skrevet av Lucinda Riley og har på norsk fått navnet "Lavendelhagen". Jeg likte "Jenta på klippen ganske godt" og "Orkideens hemmelighet" litt bedre. Felles for dem alle tre er at de er ganske så forutsigbare. Man har ikke lest så mange kapitlene før man skjønner hvordan dette vil utvikle seg og det kan jo være litt kjedelig. Samtidig er dette en bok der sidene raser av gårde og for meg var det en ideell bok ved bassengkanten der ungene maser og avbrytelsene blir mange.

Emilie vokser opp i en aristokratisk familie i Paris og må etter morens dødsfall finne ut av hvem hun selv er og av sin egen familiehistorie. Boka veksler mellom å fortelle om Emilies strev for å få orden på den store herskapseiendommen hun har arvet i Sør-Frankrike og fortellingen om Constance som kommer fra Storbritannia til Frankrike som spion under andre verdenskrig. Vekslingene fungerer greit, jeg pleier av og til å irriteres over at det veksler og at jeg må lese veldig mye annet før jeg kommer videre i historien. Så kommer man inn i den andre historien og så veksler det igjen. Slik var det ikke her, men det henger nok også sammen med at ingen av historiene engasjerte meg fullt og helt.

Dette er en bok man lever helt fint med å ikke lese, men er forsåvidt heller ikke en bok man angrer på at man har lest. En helt grei 3'er etter min vurdering. Jeg kommer neppe til å lese mere Lucinda Riley, men det er altså helt greit.

Eltefri foccacia

Jeg tenkte jeg skulle ha med meg noe hjemmebakt til en jobblunch i dag. Siden en av dem som skulle spise er allergisk mot egg, var det ikke noe av det i fryseren som kunne serveres. Dermed fikk jeg sjansen til å prøve kaldhevet og eltefri focaccia. Det fungerte ganske bra synes jeg! Tok utgangspunkt i en oppskrift jeg fant på Trines matblogg og modifiserte litt.

1 kg hvetemel
1/2 ts tørrgjær
8 dl vann
2 ts salt
0.5 dl olivenolje

Bland sammen mel, salt og tørrgjær. Tilsett vannet litt og litt og bland til en litt klissete masse. Hell over olivenoljen og pass på at den dekker hele deigen. Sett til heving natten over under plast. Min hevet i åtte timer og kunne nok gjerne stått litt lenger. Bruk en slikkepott og få deigen over i langpanne. La den stå til heving i 30-60 minutter. Risle over litt olivenolje og dryss med maldonsalt. Annen pynt og smak som rosmarinkvister, oliven, soltørkete tomaer osv vil nok også funke fint. Stekes ved 225 grader i ca 30 minutter. 

Flott om hvordan vi kan ta de utenkelige valgene

"Britannia Road 22" av Amanda Hodgkinson er nok en bok som innfrir fjortisens forventninger til hva mamma leser. Stikkordene er jøde, forfulgt, annen verdenskrig, flukt, tapt kjærlighet. Denne er imidlertid ikke forutsigbar og de to hovedpersonene styres ikke av det innlysende valget kjærlighetsmessig.

"Så langt er alt Silvana har sett av Storbritannia, et land like nedslitt som hennes eget. Spor etter krigen finnes overalt, i de brannskadde bygningene de går forbi, køene utenfor butikkene, menneskenes tomme ansikter. Hun trodde hun kanskje ville kunne etterlate den mørke tristheten i Polen, men her ligger tap på lur i hver krok, standhaftig og hardnakket, og vekker fortiden til live enda det er åpenbart for henne at å glemme er hva alle trenger å gjøre. Men hvem er vel hun til å tenke slike tanker? Hennes egne minner truer henne uopphørlig, og det å glemme er ikke gjort i en håndvending. 

Og likevel, der hun går i raskt tempo etter Janusz oppover den brolagte gaten, forbi enda flere av de røde mursteinshusene som disse forstadsgatene er overfylt av, kjenner hun seg besluttsom, om ikke aldri så lite håpefull. Det blikket Janusz hadde sett på gutten med da han møtte dem på stasjonen, hadde vært kjærlig. Aksepterende. 

Hun vil gjerne takke ham, men han går så fort at hun stadig må oppmuntre Aurek til å løpe ved siden av henne for å holde følge. Akkurat idet hun tenker at det er varmt nok til at hun kan ta av seg kåpen og gå med den over armen, stanser Janusc utenfor det siste huset i en rekke. "Vi er framme", sier han og smiler. "Her er nøkkelen. Velkommen hjem". 

Når andre verdenskrig er slutt, kan Silvana vende ut fra skogen for å prøve å leve et normalt liv. Hun og sønnen har levd i skjul i Polen flere år, men skal emigrere til Ipswich for å gjenforenes med mannen og faren som de ikke har sett på seks år. Både Janusz og Silvana har hemmeligheter og begge har prøvd etter beste evne å overleve både fysisk og mentalt under krigen. Dette har ført til at de har tatt valg de synes er vanskelige å innrømme overfor seg og overfor hverandre. Det å finne hverandre igjen rent fysisk var en utfordring, men det å finne igjen fellesskapet og tosomheten, tilliten og kjærligheten er enda vanskeligere.

En veldig bra bok, som gir en litt trist ettertenksomhet som sitter i lenge. Den viser hvordan krig er umenneskelig både mens den står på og når man skal gjenfinne seg selv og meningen i tilværelsen etterpå. Den anbefales veldig, terningkast fem og enda litt til!

Fortellingen i fiolinen

Nok en bok jeg leste for en stund siden og ikke har rapportert om. "Fortellingen i fiolinen" er skrevet av Natasha Solomons og er en bok som passer godt inn i fjortisens bilde av hva mamma leser. "Å ja, det er en sånn bok om en dame som blir forfulgt og så er det krig og så forelsker hun seg og til slutt går det bra".

Elise tilhører overklassen i Wien, men søker post som hushjelp i England etter hvert som jødeforfølgelsene tar seg opp og krigen nærmer seg. Med seg har hun en fiolin og i den ligger farens siste manuskript. Morens perler er sydd inn i kjolen hennes og planen er at familien skal møtes igjen i England eller i USA, dit søsteren skal reise sammen med mannen sin.

Etter måltidet dekket vi av bordet og la kjørlene i oppvaskkummen, der May sto i såpvann til albuene og skrubbet og klagde for seg selv. De andre tjenerne forsvant etter hvert til sine plikter, mens jeg fulgte etter fru Ellsworth og herr Wrexham inn på kjøkkenet. Jeg ble stående i døråpningen, usikker på hva jeg skulle gjøre nå. 

"Elise. Du skal servere ved bordet i kveld" sa herr Wrexham "Herr Rivers har en gjest og det er Henrys frikveld" "Og jeg skal med glede overta for ham, herr Wrexham," sa fru Ellsworth. "Nei takk, fru Ellsworth," svarte han. "Barnet må lære. Hun er ansatt som stuepike, og hun skal utføre pliktene det innebærer" 

Historien byr selvfølgelig på ulovlig kjærlighet og brustne drømmer. En fin historie selv om den nok til tider er forutsigbar. Jeg likte boka godt, den passet utmerket til solseng, late dager og avbrytelser fra barna. Terningkast fire fra meg.

Engelsk humor - "Harold Frys utrolige pilgrimsferd"

Har noen bøker som er lest for en stund siden og som jeg ikke har blogget om ennå. Den første er "Harold Frys utrolige pilgrimsferd" av Rachel Joyce, en koselig britisk bok om en pensjonist som ender opp med å gå fra Sør- til Nord-England.

Harold Fry er en pensjonist som lever gjennom sin kone gjennom mange år. Ekteskapet er preget av rutiner heller enn lidenskap og Harold strever med å finne mening i tilværelsen når han ikke lenger har en jobb å fylle dagene med. En dag får han et brev som forteller ham at Queenie, en kvinne han kjente for lenge siden, ligger for døden. Harold skal egentlig ut og poste et svar til henne, men ender opp med å gå forbi postkontoret og legger ut på en vandring han verken er utstyrt for eller i form til.

Boka er søt, morsom og vemodig. Harolds reise blir ikke bare en vandring gjennom England, men også en vandring i hans egen historie og gjennom hans eget liv. En bok som leses fort, men som huskes lenge! Anbefales med andre ord. Terningkast fire fra meg.

Øst for Eden

I det siste har det vært mindre bilkjøring på jobb og dermed tar det også lengre tid å bli ferdig med en lydbok. Har holdt på med "Øst for Eden" av John Steinbeck siden før sommerferien. 18 CDer til sammen i de to delene tar jo litt tid. Det er Finn Schau som leser og det gjør han bra. 

Adam og Charles vokser opp i et hjem der den ene lengter etter farens kjærlighet og den andre avviser ham. Dessverre er det den som avviser farens kjærlighet som først og fremst oppnår den og det fører til sterk rivalisering mellom brødrene. Da Kate dukker opp på dørstokken deres etter at de har blitt voksne og gjør et forsøk på å drive gården sammen, blir vennskapet deres satt på enda en prøve. Adam flytter langt unna og blir etter hvert far til Aron og Caleb. Også dette tvillingparet strever etter å bli anerkjent av faren og med å posisjonere seg overfor hverandre. Boka er filmatisert og det er ikke vanskelig å forstå. Boka har en oppbygning som et filmmanus. Rivaliseringen mellom Adam og Charles og mellom Aron og Caleb henspiller på rivaliseringen mellom Kain og Abel. 

Jeg har gjort meg samme erfaring som jeg har hatt tidligere når jeg endelig får somlet meg i gang med en av litteraturhistoriens klassiskere - man skjønner hvorfor den har blitt en klassiker. Språket er godt, historien er engasjerende. Hvis det er flere enn meg som ikke har lest den, så anbefales den! 

En engels tålmodighet

Det er noen yrkesvalg jeg har vurdert og forkastet. Det er noen yrkesvalg jeg fortsatt kan tenke at ser interessante ut. Og så er det noen yrkesvalg jeg aldri har vurdert og noen jeg virkelig ikke kan forstå at andre har vurdert. Å jobbe i geriatrien er et slikt uforståelig valg for meg. Jeg er et relativt tålmodig menneske i samspill med andre mennesker, jeg er relativt godt utstyrt med empati og jeg er relativt god på å finne mening i det meningsløse når jeg forholder meg til mennesker på jobb.

Men tålmodig nok til å jobbe på en sykehjemsavdeling, det er jeg ikke! I helgen var jeg på besøk hos ham som skulle vært hjemme hos mamma, han som skulle nytt alderdommen, han som knapt har nådd pensjonsalder og som allikevel er totalt hjelpetrengende. Mannen min var også med for første gang på lenge, vanligvis er han igjen hjemme sammen med barna. Å utsette dem for de andre beboerne på avdelingen, det vil jeg helst ikke. Han som eldes så fort at det skulle vært ulovlig, han holder seg mest i ro. Snakker lite, tusler rundt og er nok ikke den mest krevende beboeren. Mannen min så seg rundt og tenkte at de andre så friske ut og lurte på hvordan det kunne ha seg at pasienter med så ulikt funksjonsnivå var plassert på samme avdeling. Men så braket det løs...

Én vandret rundt med to pledd, tre aviser og en nakkestøtte under armen. Etter nokså mye oppfordring og håndleding, la han fra seg pleddene og en avis. Kaffe ble servert og følgende samtaler mellom tre pasienter og to ansatte utspilte seg:
- Jeg er så redd jeg, tenk at det er sånn at folk går rundt og skyter
- Det er ingen som skyter her
- Nils, kan du sette deg ned? La de pleddene ligge du. Her er kaffen din.
- Jasså du, tror du det er min kaffe?
- Hvorfor går de rundt med våpen da? Jeg skjønner ikke at det er lov jeg.
- Det er ingen med våpen her, Trine. Det er ingen som skyter andre.
- Nils, her er kaffen din.
- Jasså, er den min? Å nei du, det tror jeg ikke.
- Jeg er lei meg jeg, for Anne Nilsen sa hun og jeg skulle gå tur. Hvorfor er hun ikke her?
- Anne Nilsen, hvem er det? Jeg kjenner ikke henne jeg.
- Vet du ikke hvem Anne Nilsen er? Alle kjenner jo henne, hun var lærer hun.
- Nei, jeg kjenner visst ikke henne. Var hun en venninne av deg?
- Nils, kan du la Solveig være i fred? Her er kaffen din, kan du sette deg ned ved siden av meg?
- Jasså du, sier du det er min kaffe? Det stemmer ikke det skjønner du!
- Hvorfor går de rundt her og skyter da? Det er vel ikke lov det?
- Det er ingen som skyter her, hvorfor tror du det da? Har du sett noe på TV?
- Det er helt forferdelig altså, tenk at så mange skal dø, jeg kan ikke være her jeg.
- Her passer vi på deg Britt, det er ingen som kan skyte deg her.
- Nils, kan ikke du sitte ved siden av meg da? Kaffen din står her og venter på deg.
- Hå nei du, den kaffen er ikke min. Har ikke fått kaffe på mange dager jeg.
- Hvor er Anne Nilsen da, vi skulle gå tur i dag vi.
- Jeg kjenner ikke Anne Nilsen jeg og det står ikke noe i boka om at du skal ut i dag.
- Kjenner du ikke Anne Nilsen?! Alle kjenner jo henne, hun bodde rett her borte og var lærer.
- Hvem er det som har sagt at folk kan gå rundt med våpen og drepe uskyldige, jeg skjønner ikke.
- Det er ingen som skyter her, her passer vi på deg.
- Sitter dere her og drikker kaffe dere? Hvorfor får ikke jeg kaffe da?
- Kaffen din er her, Nils. Sett deg ned du og drikk den.
- Jasså, er det min? Å nei du, det tror jeg ikke!
- Anne Nilsen, er det virkelig ingen av dere som kjenner henne? Det var rart, hun bodde rett her borte.

Vi satt der i underkant av en time og de samme tre temaene ble gjentatt om igjen og om igjen. Litt komisk og nokså trist. Dette er omgivelsene til ham som velger å sove bort hverdagene sine.

Men de to englene som var der, de svarte. Rolig og behersket svarte de. Om og om igjen på det samme. De svarte med respekt, de trøstet, de kom uroen i møte. De oppviste en tålmodighet jeg kan se langt etter. Nå skjønner jeg hva det betyr å ha en engels tålmodighet!

Hva skal du bli når du blir stor da?

Et av de rareste spørsmålene vi stadig stiller til små mennesker er "Hva skal du bli når du blir stor da?". Hvordan i all verden skal man kunne vite det når man er fire år og de eneste yrkene man vet om er brannmann, barnehageansatt og det mamma og pappa driver med? Kanskje ikke så rart da, at svarene på spørsmålet er ganske ensrettet. De svarer liksom brannmann, frisør, politi, butikkdame eller lærer alle sammen. Den yngste her svarte for ikke så lenge siden "Jeg skal bli Aud jeg!". Klar tydeliggjøring av hvem som er rollemodellen kan man si.

I uka som gikk kom Midtimellomgutten hjem fra skolen og var temmelig sur. Det hender det dessverre nokså ofte at han er når leksene skal gjøres, men det har vært bedre de siste månedene. Denne dagen var han imidlertid pottesur og tårene satt løst da jeg forlangte at leksene måtte gjøres. "Jeg klarer det ikke!" ropte han ut. Jeg hentet boka ut av sekken, tvang gutten ned ved kjøkkenbordet og tilbød ham hjelp. Oppgaven lød "Hva drømmer du om? Hvordan drømmer du om at fremtiden skal bli for deg selv, for familien din eller for verden?" Jeg prøvde å lirke og sette ham på noen tanker, men det var håpløst. "Jeg kan jo ikke skrive noe om hva jeg drømmer om! Jeg har aldri hyggelige drømmer som jeg husker jeg, de eneste drømmene jeg husker er marerittene mine og de vil jeg ikke skrive om i boka mi". Med litt videre samtale fikk jeg ham til å skjønne hva det betyr å drømme om noe og da sukket han oppgitt "Skal jeg skrive om det, liksom? Kan jeg ikke ha noe for meg selv eller?" Så roet han seg ned da og skrev de fire setningene han var bedt om. Yrkesplanene er klare og drømmen om å få barn og et godt liv likeså. Så hadde han noen drømmer da og han har en formening om hva han skal bli når han blir stor.

Storebroren hadde lenge planer om å bli fotballproff og ble ganske sur på meg når jeg anbefalte en plan B. "Du tror ikke jeg får det til du! Synes du ikke jeg er god eller?" Det ble tolerert at jeg sa noe om alle dem som vil bli fotballproff og hvor få som ender opp som det. Han lanserte da plan B etter råd fra meg "Ja, da får jeg bli Hip Hop'er da". Jeg var frekk nok til å ønske meg en plan C i tillegg og da ble han temmelig oppgitt. Han er en fornuftig fyr da, så fremtidsplanene har heldigvis blitt mer realistiske etter hvert. Da klassen her forleden skulle si noe om hva de trodde at de skulle gjøre om 10 år, var det mange som kanskje burde hatt en plan B eller C. Mange skulle bli profesjonelle utøvere av en eller annen sport, flere av jentene skulle være kona til Justin Bieber. Min pode hadde uttrykt at om ti år regner han med å være student.

Så da får jeg regne med at minstejenta ender opp med en annen fremtidsplan enn å skulle bli meg, at den midterste finner en annen drøm enn filmskuespiller og planene for dem alle blir i samsvar med evner og det oppnåelige. Selv har jeg sluttet å spørre fremmede barn om hva de skal bli når de blir store, men med mine egne unger synes jeg det gir god informasjon om hvordan de orienterer seg i verden når vi snakker om tankene om fremtiden.

Ny babyjakke

En kollega venter en liten jente og da fikk jeg anledning til å strikke en ny babyjakke. Lys lyngfarget med mørke lilla kanter, da er det bare å håpe at ultralyden ga riktig konklusjon vedrørende kjønn!

Jakka er strikket i Dale Babyull og mønsteret er et modifisert mønster fra garnstudio.com

En mann ved navn Ove

Det er fint vær! Det er sommervær i september faktisk, barna har vært aktivisert med andre ting og jeg fikk timesvis på verandaen. Etter å ha lest ferdig en bok, tok jeg frem en fra bunken som jeg har tenkt en stund at jeg skulle lese. "En mann ved navn Ove" av Fredrik Backman er rett og slett en herlig bok! Jeg hadde forventet en morsom bok, en bok om en gammel grinebiter, en bok jeg skulle le av og la meg underholde av. Etter de første sidene så jeg også for meg noen sleivspark til de "Ovene" jeg kjenner i mitt eget liv. Sure halvgamle menn som bryr seg med altfor mye og som i altfor liten grad har evnen til å glede seg over det som er viktig i tilværelsen.

Deretter svingte han bortom gjesteparkeringsplassene, der det ikke var lov å stå i mer enn fireogtjue timer, og noterte alle registreringsnumrene omhyggelig i en liten notisbok han hadde i jakkelomma. Sammenlignet dem med numrene han hadde notert på samme plass dagen før. I de tilfellene der samme registreringsnummer dukket opp i Ove notisblokk to dager på rad, gikk han rutinemessig hjem og ringte motorvognregisteret for å få greie på hvem som eide kjøretøyet, og så ringte han til vedkommende og informerte vedkommende om at vedkommende var en udugelig jævla dust av en drittsekk som ikke var i stand til å lese et ganske alminnelig trafikkskilt. Ikke fordi det egentlig interesserte Ove det minste hvem som sto parkert på gjesteplassene. Selvsagt ikke. Men fordi det var en prinsippsak. Stod det fireogtjue timer på skiltet, fikk man finne seg i det. For hvordan skulle det gå hvis alle ga seg til å parkere i hytt og pine i dagesvis? Det ville blitt det rene kaos, det skjønte Ove. Det ville blitt biler stående overalt. 

Jeg fikk altså det jeg ventet. Jeg fikk imidlertid så veldig mye mer. Jeg fikk en mann som nok kunne innfridd en diagnose innen autismespekteret. Jeg fikk en rigid mann, en mann som gjentatte ganger fikk meg til å le. Jeg fikk også en historie som fikk meg til å gråte. En historie som i stadig nye lag viste hvordan denne einstøingen hadde utviklet seg som han gjorde.

Ove skjønte utmerket godt at vennene hennes ikke kunne begripe hvorfor hun sto opp frivillig hver morgen, fast bestemt på å dele dagen med ham. Han begrep det ikke selv. Han bygde en bokhylle til henne, og hun fylte den med bøker av folk som skrev side opp og side ned om følelser. Ove forsto seg på ting han kunne se og ta på. Betong og sement. Glass og stål. Verktøy. Ting det gikk an å regne ut. Han skjønte seg på rette vinkler og tydelige instruksjoner. Konstruksjonsmodeller og plantegninger. Sånt man kunne streke opp på et papir. Han var en mann av svart og hvitt. 
Og hun var farger. Hele paletten hans. 
Det eneste han noensinne hadde elsket før han fikk øye på henne for første gang, var tall. Det var det eneste han egentlig husket fra barndommen sin. Han var verken et mobbeoffer eller en som mobbet, han var aldri god i idrett, men ikke dårlig heller. Han var aldri midtpunktet og aldri utenfor, han var en av dem som bare var der. Han husker ikke stort av oppveksten sin, han har aldri vært av den typen som går og lagrer ting i hukommelsen til ingen nytte. Han husker at han var rimelig glad og fornøyd, og at det fulgte en del år da han ikke var det lenger. Og han husker tallene. De som fylte hodet hans. Husker hvordan han pleide å lengte til matematikktimene på skolen. For de andre kunne de kanskje være en plage, men ikke for ham. Han vet ikke hvorfor. 

Jeg har ledd høyt og jeg har svelget en klump i halsen. Jeg har humret og jeg har grått. En helt fantastisk bok av en mann som beskriver det sære og rigide på en gjenkjenbar måte. Mange av oss vil nok kjenne igjen deler av Ove i mennesker vi selv kjenner og forholder oss til. Det er fantastisk å være med på hendelsene som gir Ove et innhold i et liv som ikke har utviklet seg som han hadde ønsket, det er rørende å lese hvordan han med sin spesielle måte å forholde seg til andre på vinner akkurat det han tror han ikke ønsker seg - omsorg, fellesskap og kjærlighet. En vakker bok som anbefales varmt! Terningkast seks fra meg.

"Mary Bowsers hemmeligheter"

Mary vokser opp som slave i Richmond, Virginia. Begge foreldrene hennes er slaver og er egentlig heldige som har fått velge sin ektefelle selv og som får treffe hverandre hver uke. Mary og moren jobber for familien Van Lew og datteren Bet er i opposisjon til familiens levesett. Hun bestemmer seg for å frigi moren og datteren og for at Mary skal få skolegang. I Virginia er det forbudt å gi svarte skolegang, så Mary får tilbud om å reise til Philadelphia. Det betyr imidlertid at hun må velge mellom utdanning og familien sin. Farens eier nekter nemlig Bet Van Lew å kjøpe ham fri.

Mary forlater familien og dels gjennom tilfeldigheter og dels gjennom egen overbevisning om å sloss mot slaveriet, blandes hun inn i aktiviteter som kan være farlige for henne selv. Hennes meget gode hukommelse skal etter hvert vise seg å være av avgjørende betydning i borgerkrigen som utvikler seg. Under dekke av å være slave, begynner hun å arbeide i huset til konføderasjonens president, Jefferson Davis. På denne måten får hun tilgang til informasjon ingen tiltror en tilsynelatende dum slavejente å ha interesse av og hjelper Lincoln og hans hær å vinne krigen.

Boka er skrevet av Lois Leveen og er godt skrevet. Godt oversatt også, selv om jeg skulle ønske at jeg allikevel leste den på engelsk. Historien er nokså komplisert og det hendte noen ganger underveis at jeg ønsket at jeg visste mer om borgerkrigstiden og om de ulike aktørene i den. En bra bok!

Verdig eldreomsorg?

Jeg har en pappa vi måtte ta det umulige valget for. Han skulle bli pensjonist. Han skulle nyte alderdommen sammen med mamma. Han skulle roe ned og gjøre mer av det han ville og mindre av det han burde. I stedet ble han fratatt evnen til å styre sitt eget liv. Han ble syk og det ble stadig tydeligere for oss rundt ham at han ikke fungerte godt lenger. Fra å være en kjapp, skarpsindig og kunnskapsrik mann, ble han forvirret og engstelig. Fra å være sjefen i huset, ble han totalt avhengig av mamma. Vi måtte ta det umulige valget. Først tok vi bilnøklene hans, vi kunne ikke risikere at han kjørte ned noen. Deretter søkte vi sykehjemsplass til ham. Det var like tungt å gå fra ham som forventet den dagen vi kjøpte ham til sykehjemmet han hadde fått plass på. Smerten ble ekstra forsterket av at han så tydelig forstod hva som skjedde. "Ikke vær lei deg jenta mi, det går bra dette. Er jeg tullat, så er jeg tullat. Må være her da, vet du".

Med dette bakteppet skal jeg fortelle om min kveld i sofaen da TV2 la frem sin statusrapport fra sykehjemsnorge. Det trykket på all min dårlige samvittighet. Sykehjemsansatte sier at de ikke får fulgt opp beboerne godt nok. Eldre får ikke dusje. Kyr har rett på frisk luft, sånn er det ikke for våre gamle. Jeg kjente med skrekk at dette kan stemme. Det er jo travelt. Det er jo magert i kommunenorge. Han lider sikkert, pappa'n min. Og han er jo Høyremann også, så han fortjener sikkert ikke bedre. Hovedpersonen i innslaget var nemlig mangeårig fagforeningsmann, så han fortjente en helt annen ivaretakelse i følge datteren. Her lever jeg i min travelhet og har ikke tid til å besøke pappa daglig. Jeg er ikke engang der ukentlig. Han har jo blitt flyttet frem og tilbake som en pakke, han er jo nokså hjelpetrengende. Og konkluderer en omfattende undersøkelse med at eldre lider. Jeg ble overvellet av sorg og dårlig samvittighet og hadde lyst til å hente ham hjem hit.

Det var sikkert all sorgen, all den dårlige samvittigheten som gjorde at jeg ble så eitrande forbanna da de kritiske innvendingene til reportasjen kom. Når over 80% av pleierne mener at eldre på det sykehjemmet de selv jobber på, får en verdig omsorg og over 97% av styrerne mener det samme, hvordan kan da TV2 legge opp fremstillingen sin slik? Hjelper det? Fører det til at disse ansatte som jobber hardt, som mater, som vasker og steller, som gjentar samtaletemaene med en engels tålmodighet vil gjøre jobben bedre? Å først skulle forholde meg til at en tilsynelatende solid undersøkelse bekreftet min verste frykt - at det å bo på sykehjem er grusomt og deretter få vite at presentasjonen var tendendiøs og uriktig, det gjorde meg så sint. Jeg har jo gjennom et langt studium lært at forskning kan presenteres som man ønsker det og at informasjon som undergraver poenget kan utelates. Egentlig burde jeg vel takke TV2 for at de minnet meg på denne leksjonen, men foreløpig er indignasjonen for sterk.