Nøttekake med sjokoladeganache og kaffekrem

I helgen var jeg på hyttetur. Følte veldig at jeg hadde skrytt på meg kakeferdigheter jeg var i tvil om jeg kunne innfri da turkameratenes forventninger ble annonsert. Et par dager før kom det matbrev fra NRK og jeg kom over en kakeoppskrift fra Lise Finckenhagen. Tror forventningene ble noenlunde innfridd, men dette er nok mest en voksenkake. Barna likte den ikke så godt, så det var bare de to eldste i heimen som satte pris på at jeg kom hjem med rester.



Bunn
5 egg
3.5 dl sukker (i oppskriften står det 4 dl melis)
2 ts bakepulver
4 ss hvetemel (går nok fint an å sløyfe)
5 dl malte hasselnøtter (eller mandler)

Pisk eggedosis av egg og sukker. Bland forsiktig i resten av ingrediensene. Hell i en smurt form, ca 24 cm i diameter. Jeg hadde et bakepapir nederst i springformen, det gjorde det lett å få kaka hel ut av formen. Stek ved 160 grader i ca 45 minutter. Den hever fint i ovnen, men synker sammen i midten når den blir tatt ut. Det blir en fin grop å helle fyllet i. 

Sjokoladekrem
200 g mørk sjokolade
2 dl fløte

Varm opp fløten til den koker. Hell den varme fløten over sjokoladen som er hakket i småbiter. Rør til all sjokoladen er smeltet. Sett til avkjøling før sjokoladeblandingen helles over kaka. Vipp litt på formen så sjokoladen fordeles jevnt utover. Den vil stivne når den blir ordentlig kald. 

Kaffekrem
3 dl fløte
1/2 dl sukker
2-3 instant espressopulver

Røres sammen til krem og fordeles over kaka. Pynt med revet eller hakket sjokolade. 

Lyslykter

Jeg lagde lyslykter i helgen, inspirert av henne som har en kjent hageblogg. Hva heter den, mon tro? Det er i hvert fall veldig enkelt. Jeg fylte vanlige ballonger med vann og satte dem ut i kulda. Jeg fikk lære den harde veien at det ikke er så lurt å sette dem inntil hverandre, for da tok det lenger tid før de ble gjennomfrosne. Mine stod ute i et døgn omtrent, var vel ca 5 minus. Det var litt kort.

Tok dem inn, lagde hull i ballongen og stod igjen med noe som den Harry Potter-gale syntes så ut som en krystallkule. Hakket deretter et hull i toppen som var stort nok til å slippe et lys nedi.

Til neste gang må jeg huske å ikke sette dem inntil hverandre. Jeg burde også ha blåst luft i ballongen etter å ha hatt vann i den, det ville gitt en rett overflate på vannet som kunne utgjort bunnen på kulen. Og dessuten burde jeg ikke brukt t-lys. Det blir så varmt at kulene smeltet nokså fort.

Enkel gulrotkake

Første gangen jeg smakte gulrotkake var under OL på Lillehammer. Det var iskaldt, vi var ute i skogen under 50-kilometeren og jeg fikk smaken på noe helt nytt. Etter dette har jeg selvfølgelig smakt mange forskjellige gulrotkaker, men jeg vender forsatt oftest tilbake til den oppskriften jeg fikk av Anita like etterpå.

4 egg
3 dl sukker
3 dl hvetemel
2 ts natron
2 ts kanel
1 ts salt
1 ts vaniljesukker
1.5 dl nøytral olje
4-5 dl revne gulrøtter

Sett ovnen på 180 grader. Pisk eggedosis og bland i det tørre. Bland olje og gulrøtter og rør det forsiktig sammen med resten. Ha i smurt rund form og stek midt i ovnen (eller litt under) i ca 45 min.

Ostekrem
100 g romtemperert smør
200 g philadelphiaost
250 g melis
1 ts vaniljesukker
2 ts sitronsaft

Rør fyllet sammen og ha det på kaka.

Strikkebukse til den eneste som vil ha ull

Har endelig strikket ferdig ullbuksa til henne som ønsker seg sånt. Hvis det skulle være tvil, er det hennes fot som stikker seg med på bildet. Ullbukser er veldig praktiske og brukes masse, men akk så kjedelige å strikke. Det tar så lang tid å strikke to rett og to vrang, særlig når garnet er så tynt (pinner 2.5, garnet er Babyull). Jeg syntes jeg strikket beina en kilometer lange, allikevel er buksa akkurat passe i år. Og altså sikkert for kort neste år... Fargene matcher selvfølgelig genseren jeg strikket rett før jul.

"Den lange, hvite skyens land" av Sarah Lark

Jeg byttet jobb for en stund siden. Gikk fra en jobb med ganske mye kjøring til en jobb hvor jeg hovedsakelig er på kontoret. Det gjør noe med hvor mange lydbøker jeg rekker. Og det gjør at en bok som strekker seg over 20 CDer og nesten 26 timer tar ganske lang tid å bli ferdig med. Men nå har jeg allikevel hørt ferdig "Den lange, hvite skyens land" av Sarah Lark. Den er lest av Bodil Vidnes-Kasperud, hun har en behagelig fortellerstemme. Bokas originalspråk er tysk, oversettelsen fungerer så vidt jeg kan bedømme, bra.

Fra omslaget:
En fargesprakende familiesaga fra New Zealand. 
London 1852. Helen Davenport er ugift og guvernante i en velstående familie, men lengter etter mann og barn. I New Zealand er det overskudd på gifteklare ungkarer. Da Helen får muligheten til å reise dit for å gifte seg med en sauebonde hun aldri har møtt, bare brevvekslet med, griper hun sjansen. 

Samtidig blir den vakre rikmannsdatteren, Gwyneira Silkham brukt som innsats i et kortspill. Den mystiske baronen som har vunnet henne, vil gifte henne bort til sønnen sin. Familien er skandalisert, men Gwyn er glad for å begynne et nytt liv i New Zealand, langt fra sosietetslivet i Wales. 

På overfarten til Christchurch møtes de to kvinnenen og blir venner, til tross for klasseforskjellen. 

Tilværelsen - og ektemennene - på New Zealand viser seg å bli helt annerledes enn de hadde forestilt seg, og kvinnene må hjelpe hverandre til å skape det livet de hadde håpet på. 

En fengslende historie om kjærlighet og hat, tillit og fiendskap, og to familier som er uløselig knyttet sammen. 

Boka er hørverdig og har gjort turene til og fra jobb mye kortere. Det er allikevel en lang bok og jeg tviler på at jeg kommer til å lese oppfølgeren (som vel ikke er oversatt til norsk ennå). Jeg synes figurene blir litt endimensjonale og fortellingen er engasjerende nok, men tilfører meg ikke noe nytt. En svak firer fra meg på terningen.

Toleranse er en sjelden fugl?

Her om dagen leste jeg et blogginnlegg av en jente jeg kjenner. Eller kjenner til, er det kanskje riktigere å si. En kul dame synes jeg. En dame med bein i nesa og utradisjonelle livsvalg. En som også som jente skilte seg ut. En jeg trodde var en som blåste i hva andre mente om henne. Og så fikk akkurat dette blogginnlegget meg til å føle meg undelig kjedelig, skrekkelig konform og totalt uinteressant. Hennes beskrivelse av seg selv som David mot Goliat, skapte sterkere skiller i verden enn dem jeg trodde verden trenger.

Jeg er bare en dame med bein i nesa og tradisjonelle livsvalg. En jente som spilte fotball, som aldri fikk anmerkninger, som skygget banen da de andre prøvde lettere rusmidler. Som har hus, katt, hage og garasje med to biler. Tre barn og en grei mann. Jobb, regninger og A4-livet mitt, som jeg trives så godt med. Det å lese om "opprørere", å snakke med folk som har strevd, å bli konfrontert med at andre virkelig tisser i motvind og blir klissvåte, burde gjøre meg fornøyd, burde gi meg det mentale klappet på skulderen. I stedet gir det meg ofte en følelse av at det er de våte som har skjønt meningen med livet, at jeg er en som får alt for lett og som tar alt for lett på ting. Det kan få meg til å føle meg enkel kognitivt og lettvint følelsesmessig.

I boka jeg leser nå ("En overflødig kvinne", mer om denne når den er ferdiglest) uttrykker hovedpersonen Ahmad var sikker på at han var forskjellig fra Marcello, hovedpersonen i The Conformist, som ikke har noen moralsk kjerne, som er en som dilter etter, som ikke har noen uavhengig personlighet. Ahmad hevdet at han var en individualist. Ingen er mer konform enn den som insisterer på sin individualitet. Det er vel også en forenkling, en generalisering og ikke nødvendigvis helt sant, men det gir kjenklang hos meg. I hvert fall slår det meg som paradoksalt at noen kan fnyse foraktelig av åtte-til-fire-livet og hang til popmusikk, samtidig som sorgen over å ikke selv ha blitt akseptert er nokså synlig.

Jeg skjønner at den konforme, den ukompliserte, den selvtilfredse, kanskje har mindre behov for å fremheve egen tilhørighet. Og mindre behov for å understreke mangler hos andre. Men det slår meg allikevel som trist at mangelen på egen tilhørighet så ofte løses ved å påpeke andres varig svekkete sjelsevner eller dritkjedelige klær. Toleranse er visst en sjelden fugl.

"En spire av håp" av Ruta Sepetys

Jeg har etterhvert lest nokså mange bøker, men forsvinnende få av dem har vært fra et baltisk land. Nå har jeg lest "En spire av håp" av Ruta Sepetys og jeg har fått innblikk i landets historie fra de ble okkupert av Russland.

Fra omslaget:
Den morgenen var min brors liv ikke mer verd enn et lommeur...

Femten år gamle Lina er en litauisk jente som lever et helt vanlig liv - helt til sovjetiske offiserer trenger seg inn i hjemmet hennes og river familien fra hverandre. Hun skilles fra sin far og tvinges om bord på et fullpakket tog, mens Line, moren og lillebroren sendes av gårde til en arbeidsleir i Sibir, der de tvinges til å kjempe for livet. Lina finner trøst i kunsten, og dokumenterer hendelsene gjennom tegning. Hun risikerer alt ved å legge igjen ledetråder om hvor hun befinner seg, og gir dem videre i håp om at de vil finne veien til farens fangeleir. Men vil styrke, kjærlighet og håp være nok til å redde Lina og hennes familie? 

Ruta Sapetys egen slekt ble rammet av Stalins utrenskninger på 1940-tallet. Forfatteren gir et unikt innblikk en av verdenshistoriens mer ukjente hendelser som rammet tusenvis av mennesker i Baltikum. 

Boka er lettlest og rørende. Jeg liker personskildringene - hovedpersonene er en troverdig blanding av gode og mindre gode egenskaper. Også enkelte av bipersonene rommer flere dimensjoner, noe jeg liker godt.

Fra boka:
Jeg savnet pappa. Han ville ha visst hvem vi kunne snakke med og hvem vi burde holde oss unna. 

Vi gravde og gravde til lastebilen kom forbi med vannet vårt. Kommandør Komorov var også med. Han gikk rundt hullene for å inspirere dem. Jeg kikket bort på bøtten med vann. Håret klistret seg til ansiktet mitt. Jeg hadde lyst til å dyppe hele hodet ned i bøtten og drikke til jeg ikke klarte å få ned mer. Komorov bjeffet en kommando. Kretzsky flyttet urolig på seg. Komorov gjentok kommandoen sin. 

Ansiktet til mor fikk en askegrå farge. "Han sier... at vi må legge oss i det første hullet," sa hun. 
"Hvorfor det?" spurte jeg. 

Komorov ropte og dro en pistol opp fra beltet. Han rettet den mot mor. Hun hoppet ned i det første hullet. Pistolen ble rettet mot hodet mitt. Jeg hoppet etter. Han fortsatte helt til alle fire stod oppreist i hullet. Han lo og bjeffet ut en ny kommando. 

"Vi må legge hendene på hodet," sa mor. 
"Gode Gud," sa fru Rimas, og jeg kunne kjenne at kun skalv ved siden av meg. 

Jeg likte boka godt, men synes (som jeg ofte synes når jeg leser noe) at avslutningen var litt hastig. Det virket litt som om forfatteren bestemte seg for at nå var boka lang nok og derfor ikke avrundet historien helt. Totalt sett er det allikevel en bra bok. Tross den nokså triste rammen, er det mer en bok om håp og samhold, enn om krig og tortur. Terningkast fire tror jeg. Eller nesten fem.

Analfabeten som kunne regne

I oktober var jeg i Stockholm og i alle bokhandlere lå det stabelvis av den samme boka av Jonas Jonasson. Siden jeg hadde lest om hundreåringen som forsvant og hadde kost meg med den, bestemte jeg meg for å lese oppfølgeren når den kom på norsk og det har jeg gjort nå.

På omslaget står det:
En utrolig reise som strekker seg fra latrinene i Soweto til en potetbil i Norrtälje-traktene i Sverige!
Hun begynte å jobbe som femåring, ble foreldreløs som tiåring og overkjørt som femtenåring. Ingenting tydet på at hun skulle gjøre noe annet enn å leve en stund i Sør-Afrikas største slum og så dø, uten å være savnet av noen. Om hun altså ikke hadde vært den hun var, men det var hun jo. Nombeko Mayeki av analfabeten som kunne regne. 

En kombinasjon av skjebne og talent fører henne bort fra Soweto - til internasjonal storpolitikk, til den andre siden av jordkloden, til to identiske og veldig ulike brødre. I løpet av reisen lykkes hun i å hisse på seg verdens mest fryktede sikkerhetstjeneste, før hun en dag befinner seg innestengt i en potetbil. Der og da er verden slik verden kjenner den, truet. 

Hundreåringen fikk jeg med meg som lydbok og det var enkelte kjøreturer der jeg lo så mye at jeg ikke er helt sikker på om jeg var trygg i trafikken. Analfabeten er også morsom, men den er nokså lettlest og jeg tror kanskje hastigheten gjorde at jeg ikke moret meg like mye som jeg kunne gjort. Dessuten synes jeg innimellom at handlingen er såpass usannsynlig at jeg ergrer meg litt.

Fra boka:
På sin femtende fødselsdag skulle Nombeko ha en lenge planlagt budsjettsamtale med Piet du Toit fra den kommunale sanitæretaten i Johannesburg. Denne gangen var han bedre forberedt. Han hadde gjennomgått regnskapene i detalj. Nå skulle tolvåringen få. 

- Sektor B har overskredet budsjettet med elleve prosent, sa Piet du Toit og så på Nombeko over lesebrillene som han egentlig ikke trengte, men som gjorde at han virket eldre enn han var. 
- Det har sektor B slett ikke gjort, sa Nombeko. 
- Hvis jeg sier at sektor B har overskredet budsjettet med elleve prosent, så har den det, sa Piet du Toit. 
- Og hvis jeg sier at herr funksjonæren regner som han har vett til, så gjør han det. Gi meg noen sekunder, sa Nombeko, rev kalkylen til Piet du Toit ut av hånden på ham, kikket raskt gjennom tallene hans, pekte på rad tyve og sa: 
- Rabatten jeg forhandlet meg til her, fikk vi jo i form av ekstra leveranser. Hvis man vurderer den til den reelle rabattprisen istedenfor en fiktiv listepris, blir det tydelig at de elleve spøkelsesprosentene ikke finnes mer. Dessuten har den godeste funksjonæren blandet sammen pluss og minus. Med hans regnemåte ville vi ha underskredet budsjettet med elleve prosent. Akkurat like galt det, for øvrig. 

Piet du Toit ble rød i kinnene. Skjønte ikke jentungen hvilken stilling hun hadde. 

Boka er full av situasjoner der Nombeko viser at hun er smartere enn dem alle sammen og mange av dem er riktig fornøyelige. Jeg synes allikevel helheten er litt masete og som sagt, at selve historien er usannsynlig. Nå er vel ikke realisme forfatterens mål heller, men jeg henger allikevel ikke med på samme måte som jeg gjorde med hundreåringen. Terningkast 4, basert på de morsomste partiene i boka. Helheten er allikevel ikke mer enn tre for meg.

"Alligatorvannet" av Lynne Bryant

Litt tidligere i jula fullførte jeg "Alligatorvannet", nok en bok om rasemotsetningene i sørstatene.

Fra bokomslaget:

Et sommerbryllup fører Avery Pritchett hjem til Mississippi og familien hun forlot ti år tidligere. 
De siste ti årene har Colorado vært Averys hjem - stedet hvor hun full av sinne og skam måtte søke tilflukt som gravid tenåring. Her har hun skapt seg et nytt liv med datteren Celi. Da Avery mottar en invitasjon til brorens bryllup, øyner hun muligheten til å vende hjem til Greendale, Mississippi, og gjenforenes med familien. Datteren hennes er lykkelig uvitende om at hennes mørke hud vil vekke oppmerksomhet. Vil møtet med Averys fordomsfulle mor, som nesten kostet en ung mann livet den gang, føre til en ny start eller forsterke gammelt nag? Og hvordan skal Avery få bedt sin tidligere kjæreste om tilgivelse, han som har blitt nektet å se barnet sitt alle disse årene? Mest av alt trenger hun å finne svaret på hvordan Celi har fått en genetisk sykdom som bare bryter ut dersom både mor og far er av afrikansk avstamning. 

Ettersom sommeren går, åpner Averys tilbakekomst opp en pandoras eske av sjokkerende oppdagelser; av valg som er tatt og hemmeligheter som er bevart like dypt og like mørkt som bunnen av alligatorvannet. 

Jeg likte boka nokså godt, den er godt skrevet og sidene raser av gårde. Den er allikevel litt forutsigbar. Fort lest og fort glemt tror jeg dommen må være. Terningkast fire. 

Rekesuppe med kongekrabbe

En av forrettene til nyttårsaften. Vi var fire, det ble i hvert fall nok siden det bare var en forrett.

1 rød chili
2 hvitløksfedd
2 sjalottløk
skall fra ca 1 kg reker

Fres chili og løk kjapt i olje, tilsett rekeskallene og fres dem også litt før du heller på vann slik at alt er dekket. La koke opp, pass på å skumme av underveis. La det trekke en liten stund før du tar kjelen fra varmen og siler det. Hell kraften tilbake i kjelen og la koke inn en stund. Du bør ha 5-6 dl igjen når den er ferdig.

3 dl fløte blandes inn, suppen kokes opp igjen. Jeg liker best tykk suppe, så jeg jevnet den litt med maizennajevner. Smak til med sitron, salt og chili.

Legg rekene og kjøtt fra krabbe i suppeskålene, hell den kokvarme suppen over. Pynt med klør fra kongekrabbe og gjerne litt gressløk.

Oreodessert

Det er sjelden dessert hos oss, må være gjester eller jul hvis det skal bli noe annet enn pinneis etter middag. Kaker finnes det riktignok litt oftere, men sjelden til dessert. Når det er både jul og gjester derimot, må det serveres noe søtt etter middagen. 3. juledag lagde jeg en oreodessert. Denne porsjonen holdt til ni stk hos oss:

200 g hvit sjokolade
1 pk Philadelphiaost
3 dl fløte
2 ss sukker
2 ts vaniljesukker

ca 250 g oreokjeks

bringebær

Varm opp 1/2 dl fløte, ta kjelen av varmen og tilsett hakket hvit sjokolade. Rør rundt til alt er smeltet og avkjøl litt. Bland fløte, ost, sjokoladeblanding, sukker og vaniljesukker i en bolle og rør alt til en litt løs krem. Knus kjeksene (jeg bruker en pose og kjevle) til smuler. Legges lagvis i et dessertglass eller cognacglass og pyntes med bær.

Mors gaver av Cecilie Enger

Jeg har lest ferdig "Mors gaver" av Cecilie Enger. Det er alltid vanskelig med bøker som er mye omtalt og som mange liker. Det gjør noe med forventningene. Boka fikk Bokhandlerprisen i 2013 og strålende kritikker de stedene jeg har sett den omtalt. Mange av mine lesende venner har også vært entusiastiske.

Omslagets omtale er også lovende:
En fortelling om lengselen etter å holde tiden fast. 
Da Cecilie Engers mor havner på sykehjem, med Alzheimer, blir barndomshjemmet tømt i løpet av en helg. Under opprydningen finner Cecilie morens sirlig nedtegnede lister over samtlige av familiens julegaver gjennom fire tiår. Gaver gitt og gaver fått, til og fra mennesker med svært forskjellige liv. Med listene som utgangspunkt skriver Cecilie Enger om sin egen families historie, fra slutten av 1800-tallet og frem til i dag.

Samtidig fortelles en annen historie. I løpet av tiden det tar å skrive Mors gaver, viskes morens hukommelse gradvis bort. 

Jeg forventet at fortellingen også skulle være personlig relevant, med en far som er tidlig dement og som forsvinner gradvis vekk fra oss. Noen elementer av gjenkjenning er det nok, men færre enn forventet. Jeg kan kjenne igjen beskrivelsene av stemningen på sykehjemmet, følelsen av å besøke en annen enn den man er glad i, tvilen rundt hvordan det er riktig å opptre, når man skal jatte med og når man skal stille korrigerende spørsmål. Vissheten om at en viktig vegg i tilværelsen er i ferd med å bli borte, men den manglende evnen til å forstå det.

Alle vet at det skal skje en dag. Det er naturlig å oppleve foreldres bortgang. Men når det skjer, så er det likevel ikke slik man har forberedt seg på. Det er en tom sorg, det er å kjenne seg som et etterlatt barn, selv om man er voksen. Det er vemod over tapt tid, anger over det som er sagt og ikke sagt, og takknemlighet over alt som har vært fint. 

Mormorens søster Kaja var psykisk syk hele sitt voksne liv og fikk aldri sin egen familie og var derfor en naturlig del av Cecilie Engers familie. Jeg synes det er flott å være vitne til hvordan forfatteren innser at dama i bakgrunnen, hun som sjelden tok mye plass, var en viktig figur i hennes liv allikevel.

I 1979, et par år før hun døde, sa hun: - Jeg er så glad når jeg får være med dere. 

Hun satt i en av de knirkete bambusstolene på verandaen, på Rutland. Fregnene hennes var blitt blekere med årene, men kinnbeina var fortsatt brede og runde. Hun holdt seg helst i skyggen. I sommerkjole og hvite tøysko. Hun hvilte blikket på de tre høye furutrærne mot nord og la til: 

- Det er ingen som vet ar de opplever det lykkeligste øyeblikket i sitt liv, når de opplever det. Noen mennesker sier, når de er veldig begeistret, at de akkurat har opplevd sitt livs lykkeligste øyeblikk, men innerst inne tror alle at det øyeblikket ikke har kommet ennå. De tror at de i fremtiden kommer til å oppleve noe enda finere og lykkeligere. For det ville jo vært grusomt, hvis du som er ung, visste at ingenting noen gang ble finere siden. At alt ble verre. Ikke sant? 

Jeg nikket. - Jo. 

- Men jeg, som kjenner at ivet har fått sin endelige form, nesten som i et dikt, jeg kan jo velge ut disse øyeblikkene med større sikkerhet. 

Jeg nikket igjen. 

- Så jeg kan si at det å være her, i ettermiddagssol, med et glass i hånden, sammen med deg, det gjør meg lykkelig. 

Jeg var seksten år, og smilte. Vi hadde aldri hatt en så fortrolig stund før. Vi hadde det ikke siden heller. 

Jeg brukte litt tid på å omstille meg, på å være en del av familiens univers og slutte å vente på likhetspunktene med mitt eget univers. Når jeg fant roen i Cecilie Engers historie, i hennes families historie, lot jeg meg fange. Det er en flott bok, en bok til ettertanke, en bok som gir tanke om hvor mye og hvor lite tingene betyr. Anbefales! Terningkast fem.