Mors gaver av Cecilie Enger

Jeg har lest ferdig "Mors gaver" av Cecilie Enger. Det er alltid vanskelig med bøker som er mye omtalt og som mange liker. Det gjør noe med forventningene. Boka fikk Bokhandlerprisen i 2013 og strålende kritikker de stedene jeg har sett den omtalt. Mange av mine lesende venner har også vært entusiastiske.

Omslagets omtale er også lovende:
En fortelling om lengselen etter å holde tiden fast. 
Da Cecilie Engers mor havner på sykehjem, med Alzheimer, blir barndomshjemmet tømt i løpet av en helg. Under opprydningen finner Cecilie morens sirlig nedtegnede lister over samtlige av familiens julegaver gjennom fire tiår. Gaver gitt og gaver fått, til og fra mennesker med svært forskjellige liv. Med listene som utgangspunkt skriver Cecilie Enger om sin egen families historie, fra slutten av 1800-tallet og frem til i dag.

Samtidig fortelles en annen historie. I løpet av tiden det tar å skrive Mors gaver, viskes morens hukommelse gradvis bort. 

Jeg forventet at fortellingen også skulle være personlig relevant, med en far som er tidlig dement og som forsvinner gradvis vekk fra oss. Noen elementer av gjenkjenning er det nok, men færre enn forventet. Jeg kan kjenne igjen beskrivelsene av stemningen på sykehjemmet, følelsen av å besøke en annen enn den man er glad i, tvilen rundt hvordan det er riktig å opptre, når man skal jatte med og når man skal stille korrigerende spørsmål. Vissheten om at en viktig vegg i tilværelsen er i ferd med å bli borte, men den manglende evnen til å forstå det.

Alle vet at det skal skje en dag. Det er naturlig å oppleve foreldres bortgang. Men når det skjer, så er det likevel ikke slik man har forberedt seg på. Det er en tom sorg, det er å kjenne seg som et etterlatt barn, selv om man er voksen. Det er vemod over tapt tid, anger over det som er sagt og ikke sagt, og takknemlighet over alt som har vært fint. 

Mormorens søster Kaja var psykisk syk hele sitt voksne liv og fikk aldri sin egen familie og var derfor en naturlig del av Cecilie Engers familie. Jeg synes det er flott å være vitne til hvordan forfatteren innser at dama i bakgrunnen, hun som sjelden tok mye plass, var en viktig figur i hennes liv allikevel.

I 1979, et par år før hun døde, sa hun: - Jeg er så glad når jeg får være med dere. 

Hun satt i en av de knirkete bambusstolene på verandaen, på Rutland. Fregnene hennes var blitt blekere med årene, men kinnbeina var fortsatt brede og runde. Hun holdt seg helst i skyggen. I sommerkjole og hvite tøysko. Hun hvilte blikket på de tre høye furutrærne mot nord og la til: 

- Det er ingen som vet ar de opplever det lykkeligste øyeblikket i sitt liv, når de opplever det. Noen mennesker sier, når de er veldig begeistret, at de akkurat har opplevd sitt livs lykkeligste øyeblikk, men innerst inne tror alle at det øyeblikket ikke har kommet ennå. De tror at de i fremtiden kommer til å oppleve noe enda finere og lykkeligere. For det ville jo vært grusomt, hvis du som er ung, visste at ingenting noen gang ble finere siden. At alt ble verre. Ikke sant? 

Jeg nikket. - Jo. 

- Men jeg, som kjenner at ivet har fått sin endelige form, nesten som i et dikt, jeg kan jo velge ut disse øyeblikkene med større sikkerhet. 

Jeg nikket igjen. 

- Så jeg kan si at det å være her, i ettermiddagssol, med et glass i hånden, sammen med deg, det gjør meg lykkelig. 

Jeg var seksten år, og smilte. Vi hadde aldri hatt en så fortrolig stund før. Vi hadde det ikke siden heller. 

Jeg brukte litt tid på å omstille meg, på å være en del av familiens univers og slutte å vente på likhetspunktene med mitt eget univers. Når jeg fant roen i Cecilie Engers historie, i hennes families historie, lot jeg meg fange. Det er en flott bok, en bok til ettertanke, en bok som gir tanke om hvor mye og hvor lite tingene betyr. Anbefales! Terningkast fem.