Analfabeten som kunne regne

I oktober var jeg i Stockholm og i alle bokhandlere lå det stabelvis av den samme boka av Jonas Jonasson. Siden jeg hadde lest om hundreåringen som forsvant og hadde kost meg med den, bestemte jeg meg for å lese oppfølgeren når den kom på norsk og det har jeg gjort nå.

På omslaget står det:
En utrolig reise som strekker seg fra latrinene i Soweto til en potetbil i Norrtälje-traktene i Sverige!
Hun begynte å jobbe som femåring, ble foreldreløs som tiåring og overkjørt som femtenåring. Ingenting tydet på at hun skulle gjøre noe annet enn å leve en stund i Sør-Afrikas største slum og så dø, uten å være savnet av noen. Om hun altså ikke hadde vært den hun var, men det var hun jo. Nombeko Mayeki av analfabeten som kunne regne. 

En kombinasjon av skjebne og talent fører henne bort fra Soweto - til internasjonal storpolitikk, til den andre siden av jordkloden, til to identiske og veldig ulike brødre. I løpet av reisen lykkes hun i å hisse på seg verdens mest fryktede sikkerhetstjeneste, før hun en dag befinner seg innestengt i en potetbil. Der og da er verden slik verden kjenner den, truet. 

Hundreåringen fikk jeg med meg som lydbok og det var enkelte kjøreturer der jeg lo så mye at jeg ikke er helt sikker på om jeg var trygg i trafikken. Analfabeten er også morsom, men den er nokså lettlest og jeg tror kanskje hastigheten gjorde at jeg ikke moret meg like mye som jeg kunne gjort. Dessuten synes jeg innimellom at handlingen er såpass usannsynlig at jeg ergrer meg litt.

Fra boka:
På sin femtende fødselsdag skulle Nombeko ha en lenge planlagt budsjettsamtale med Piet du Toit fra den kommunale sanitæretaten i Johannesburg. Denne gangen var han bedre forberedt. Han hadde gjennomgått regnskapene i detalj. Nå skulle tolvåringen få. 

- Sektor B har overskredet budsjettet med elleve prosent, sa Piet du Toit og så på Nombeko over lesebrillene som han egentlig ikke trengte, men som gjorde at han virket eldre enn han var. 
- Det har sektor B slett ikke gjort, sa Nombeko. 
- Hvis jeg sier at sektor B har overskredet budsjettet med elleve prosent, så har den det, sa Piet du Toit. 
- Og hvis jeg sier at herr funksjonæren regner som han har vett til, så gjør han det. Gi meg noen sekunder, sa Nombeko, rev kalkylen til Piet du Toit ut av hånden på ham, kikket raskt gjennom tallene hans, pekte på rad tyve og sa: 
- Rabatten jeg forhandlet meg til her, fikk vi jo i form av ekstra leveranser. Hvis man vurderer den til den reelle rabattprisen istedenfor en fiktiv listepris, blir det tydelig at de elleve spøkelsesprosentene ikke finnes mer. Dessuten har den godeste funksjonæren blandet sammen pluss og minus. Med hans regnemåte ville vi ha underskredet budsjettet med elleve prosent. Akkurat like galt det, for øvrig. 

Piet du Toit ble rød i kinnene. Skjønte ikke jentungen hvilken stilling hun hadde. 

Boka er full av situasjoner der Nombeko viser at hun er smartere enn dem alle sammen og mange av dem er riktig fornøyelige. Jeg synes allikevel helheten er litt masete og som sagt, at selve historien er usannsynlig. Nå er vel ikke realisme forfatterens mål heller, men jeg henger allikevel ikke med på samme måte som jeg gjorde med hundreåringen. Terningkast 4, basert på de morsomste partiene i boka. Helheten er allikevel ikke mer enn tre for meg.