Å lukke en dør som ikke kan åpnes igjen

Minstejenta har tegnet bestefar i graven. Sola skinner
og det vokser blomster på graven. Han er i det sorte og
vi andre er der oppe i lyset sammen med blomstene. 

I går ble det lukket en dør som ikke kan åpnes igjen. Egentlig ble den lukket 19. mars, men i går ble døra låst. Da kisten ble satt i bilen, døra lukket og baklysene forsvant, da ble døra låst og det er ikke mulig å åpne den igjen.

Jeg velger å tenke at det er et vindu i den døra. Det er et blankpusset glass vi kan se gjennom. Vi kan se tilbake på ham, vi kan huske det vi vil huske. Gjennom vinduet kan jeg fortsatt være sammen med pappa når jeg har behov for det. Jeg er glad for bildene, både de på papir og de som finnes i meg. De kan hjelpe meg å ha vinduet så blankt som jeg har behov for.

I dag er vinduet stort. Jeg tenker på alt som har vært og sørger over alt som ikke kan bli. Jeg tenker på vitser, husker teltturer, blomster, fotballkamper og bryllup. Jeg ser for meg den friske mannen, han som syklet, som løp, som gikk på ski, som stupte fra de høyeste klippene og som spilte fotball med barnebarnet.

Å avslutte livet er vel like selvfølgelig som å påbegynne det. De siste ukene har jeg kjent på den samme uvirkelighetsfølelsen jeg har kjent på etter at mine barn har blitt født. Det er helt ufattelig at livet går videre, at folk interesserer seg for fotballkamper, været og generalsekretærer mens jeg står midt oppe i det dramatiske. Mens jeg takler de store tankene, er andre opptatt av hva de skal ha til middag og hvem som skal kjøre på trening i dag. Det paradoksale er jo at jeg selv også kan tenke på hverdagslogistikken samtidig som jeg tenker på hva mine siste ord til pappa skal være. Nå er de sagt de ordene og det føles godt.

Kjære pappa. Vi har mistet deg så lenge. Allikevel føles det så skrekkelig vondt å vite at vi nå har mistet deg for alltid.