Lawrence Hill har skrevet "Noen kjenner mitt navn". Det er ikke en ny bok akkurat, så mange har nok lest den for lenge siden. Jeg fullførte den først for et par uker siden.Fra bokomslaget:
Noen kjenner mitt navn er en storslagen historisk roman som spenner over tre kontinenter og to århundrer. Men denne prisbelønte boken er først og fremst en hjerteskjærende beretning om livet til Aminata Diallo, en elleve år gammel jente som blir bortført fra sin landsby i Vest-Afrika og tvunget ombort i et slaveskip med kurs for South Carolina.
Etter å ha jobbet på en indigoplantasje i mange år blir hun videresolgt, men klarer å rømme fra sin eier i New York, der hun havner midt i den amerikanske uavhengighetskrigen mot britene. Mange dramatiske begivenheter senere befinner hun seg nok en gang ombord i en seilskute på Atlanterhavet. Men nå er hun fri og på vei bort fra et land hun helst vil glemme, med kurs mot et hjemland som ikke lenger finnes.
Jeg likte boka godt. For meg var den ikke hjerteskjærende. I hvert fall ikke den forstand at jeg gråt mens jeg leste den. Selve hendelsene er skrekkelige, men for meg var det en avstand i hvordan de ble beskrevet. Det gjorde at jeg klarte å lese uten å bli overveldet av tristhet og det var egentlig godt.
Det er imponerende hvordan forfatteren språklig forholder seg til Aminatas utvikling og kunnskapsnivå. Som 11-årig jente fra en landsby i Afrika, har hun aldri sett en hvit mann og hun har aldri sett et gevær. En dag stanset vokterne ved et skille på en stein og hilste på en ny sort menneske. Flekket hud, som en vasket gris, Innsunkne lepper, svertete tenner. Men stor og høy, og med holdning som en høvding, brystet skutt frem. Dette var altså en toubab! Medfangene mine sperret opp øynene for å se på denne underlige skapningen, men landsbybeboerne reagerte ikke i det hele tatt. Jeg forstod at de hadde sett en toubab før. Han sluttet seg til vokterne i følget. Han var høy og mager og skjegget med magre lepper, og hadde skorper rundt øynene. Han sa noe på vokternes språk.
Jeg fanget blikket til Chekura, og da han kom bort ved siden av meg, spurte jeg: "Hvor er toubaben fra?"
"Den andre siden av det store vannet," sa Chekura.
"Er det et menneske eller en ond ånd?"
"Et menneske," sa Chekura, "Men han er ikke et menneske man har noe ønske om å kjenne". "Kjenner du ham?"
"Nei, man vil ikke kjenne noen toubab."
"Pappa sa at man ikke skal frykte noe menneske, men lære det å kjenne"
"Man bør frykte toubaben"
"Hvordan kan han puste med så tynn nese? Er det plass til luft i de neseborene?"
"Ikke se på toubaben"
"Han har mange hår"
"Å se rett på toubaben er et tegn på trass"
"Chekura! Det vokser til og med hår i neseborene hans."
"Trå forsiktig, Aminata."
"Er du min vokter eller min bror?"
Chekura ristet på hodet og sa ikke mer. Jeg hadde hørt at toubaber var hvite, men slik var det slett ikke. Dette var på ingen måte farven til en elefanttann. Han var sandfarget. Mørkere på underarmene enn på halsen. Jeg hadde aldri sett håndledd med så tykke knokler. Han hadde ikke så mye til ende, og han gikk som en elefant.
Aminata kommer til Charles Town etter å ha blitt solgt videre fra slaveskipet. Jeg har selv vært i Charleston og kjenner igjen King Street og beskrivelsen av slavemarkedet i byen, det gir selvfølgelig boka en ekstra dimensjon for meg.
Den anbefales varmt av meg! En sterk femmer på terningen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar