Mitt navn er Mary Sutter

I påsken pløyde jeg meg gjennom "Mitt navn er Mary Sutter" av Robin Oliveira. Det er så deilig med sånne fridager hvor sola skinner, ungene har lekekamerater og jeg har funnet en bok jeg liker. Boka har solgt i bøtter og spann i flere land og det skjønner jeg godt.

Fra omslaget:
Mary Sutter er en fremragende dyktig ung jordmor, som drømmer om å bli USAs første kvinnelige kirurg. Hun ønsker å bevise at hun har like store evner som en mann, men får som kvinne ikke utdanne seg til lege. Når hjertet hennes blir knust, reiser hun til Washington DC for å pleie borgerkrigens sårede. Med hjelp og oppmuntring fra to kirurger, som begge faller for henne, forfølger Mary sin drøm om å bli kirurg og redde liv - tross prisen hun selv og de hun elsker må betale, og tross de rystende omstendighetene hun snart må gå i møte. 



Det er jo ikke akkurat den første boka jeg leser om borgerkrigen i USA, og det blir sikkert ikke den siste heller. Denne forteller imidlertid krigshistorien på en ny måte for meg - fra hjelpeapparatet og medisinernes synsvinkel.

Fra boka:
"Hvem var disse guttene? Jeg vet ikke engang hva de het. Jeg vet ikke hvor de kom fra. Hvordan skal jeg fortelle det til mødrene deres? Hva skal vi gjøre med beina?"
"Jeg aner ikke", sa Stipp. 
"Burde vi begrave dem?"
"Jeg vet ikke."
"Hvem skal jeg be om å komme og hente demm?"
"Jeg vet ikke, for pokker." Stipp slo hånden mot veggen. Han hadde ikke ønsket å ha Mary ved sin side, men han kunne heller ikke bedt om noen bedre. Hun hadde forblitt rolig. 

Mary var for meg ikke en hovedperson jeg falt helt for, i hvert fall er hun ikke en romanskikkelse med utelukkende gode egenskaper. Heldigvis. Jeg likte boka godt, synes bare slutten ble for kjapp. Ofre synes jeg de litt store episke dramaene ender sånn. Forfatterens behov for å avrunde, for å samle historien gjør at de siste sidene blir for fragmentariske. Allikevel er dette en veldig bra bok! En klar femmer fra meg.